Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Forskningen som forsvant

Kontrasten er stor mellom inntrykket av konspirasjon og forskningsjuks fra media og bloggeverdenen og de nøkterne vurderingene fra granskningene som fulgte i kjølvannet av den såkalte ”climategate” saken.

Av: Eystein Jansen, Prof. UiB/Direktør Bjerknessenteret for Klimaforskning, Uni Research. Også publisert i Dagsavisen 16.08.10

Mens mediene var tungt inne da saken raste i høst og vinter, er det bemerkelseverdig stille nå når fem granskinger har renvasket forskerne for anklagene om juks. Saken har ført til det paradoks at skepsisen til alvoret i klimautfordringene har vokst i mange land, samtidig som nyere forskning gir et stadig tydeligere bilde av menneskeskapt global oppvarming med alvorlige konsekvenser. Bjerknessenteret har nylig vist at det er økende sannsynlighet for en klimautvikling som overstiger det politiske målet om maksimum 2 graders global oppvarming. Det amerikanske vitenskapsakademiet kom 22.6 med en rapport som klart understreker alvoret i klimasituasjonen og behovet for utslippsreduksjoner. I forrige uke påviste NOAA, med ansvar for meteorologi og havovervåkning i USA at alle indikatorer som temperatur i hav, på land og i luften, snø og isutbredelse og havnivå viser fortsatt global oppvarming. Det siste tiåret er det varmeste som er målt siden globale termometerdata ble tilgjengelig for mer enn 130 år siden.

Oppstandelsen rundt den stjålne epost-korrespondansen fra University of East Anglias Climate Research Unit (CRU) og noen enkeltstående feil i en av delrapportene til FNs klimapanel (IPCC), var en hovedsak i media gjennom vinteren og våren. Media flyttet samtidig fokus bort fra klimaproblemets faktiske kunnskapsgrunnlag - den fagfellevurderte forskningen. Tiden er nå moden for en oppsummering etter at tre offentlige utvalg i Storbritannia har gransket CRU og to utvalg ved Penn State University i USA har gransket prof. M. Mann, en sentral person i epostene.  Alle granskningene konkluderer med at det ikke hefter noe negativt ved den berørte klimaforskningen. Forskerne blir renvasket for enhver beskyldning om forskningsjuks. Forskningen blir betegnet som solid og kompetent. Beskyldningene omkring uetisk framferd blir også i all hovedsak tilbakevist, mens forskerne som er gransket får kritikk for å ha vært lite imøtekommende og åpne omkring resultat og metode og det er åpenbart at en del av epostene inneholder upassende formuleringer.  

E-postene vedrører en relativt liten gruppe sentrale forskere innenfor forskning omkring de pågående klimaendringene og hvordan de skiller seg fra fortidens. Men denne forskningen betyr lite for argumentasjonen for at utslipp av klimagasser fører til global oppvarming. Denne hviler på en annen faglig disiplin: atmosfærefysikk og strålingsteori. E-postutvekslingen har gitt innsyn i hvordan et slikt nettverk av forskere samhandler, særlig når de kommer i forsvarsposisjon etter å ha blitt bombardert med forsøk på å diskreditere forskningen. Holdningene som fremkommer er ikke alltid pene, men som redaktøren i det toneangivende medisinske tidsskriftet The Lancet kommenterer i en av granskningene, skiller ikke intensitet og temperatur seg fra det han selv opplever som redaktør innenfor et annet hett fagfelt – medisinsk forskning.

Medias dekning av de frifinnende rapportene er langt svakere enn oppslagene da saken kom i fjor høst. To av tre anklager om faktafeil i delrapporten til FNs klimapanel er også trukket tilbake og dementert av de avisene som fremmet dem (Sunday Times og Frankfurter Rundschau). Begge avisene måtte gjøre retrett da det ble påvist at panelet hadde gjengitt eksisterende forskning korrekt. De såkalte ”Amazonegate” og ”Africagate” viste seg med andre ord å være journalistisk oppspinn. Disse fiktive skandalene gikk sin runddans i nettaviser og blogger, mens det er påfallende at dementiene ikke har gjort det.  

Skal en vurdere om forskningsresultat holder vann, må man følge fagfeltet over tid, og se om nyere forskning bekrefter eller avkrefter resultatene. De såkalte klimaskeptikerne sirkulerer ofte enkeltresultat som angivelig skal påvise at IPCCs konklusjoner ikke holder mål. Svært ofte er det intet samsvar mellom forskningens innhold og det skeptikerne hevder den inneholder. Ikke minst tas det lite hensyn til oppfølgende forskning som viser at konklusjoner ikke holdt mål når andre forskere studerer temaet. Ensidige og premature vurderinger, samt grove insinuasjoner, kringkastes på bloggene i løpet av minutter av de som fornekter vitenskapen om klimaendringene. I medienes jag på sensasjoner og knappe tidsfrister, særlig i nettmediene, fanges deler av dette opp og ender i ukritiske oppslag, helt uten vitenskaplig forankring.

Det er problematisk om journalister påtar seg rollen som dommer over hva som er rett og galt i spesialisert naturvitenskapelig forskning. Jeg opplever at for noen journalister er mediekilder like tungtveiende som den publiserte vitenskapelige litteraturen. Selv når vitenskapen har konkludert kan feil og misforståelser leve videre med henvisning til medieoppslag.

Det bør være åpenbart at personer uten egen vitenskapelig praksis ikke kan settes til å evaluere forskningsstatus f.eks. i IPCC-sammenheng.  Men i bloggverdenen går det igjen en rekke selvoppnevnte ”eksperter”, som får en ufortjent status trass manglende faglige meritter. Da Stavanger Aftenblad laget oppslag om nominasjonen av norske eksperter til IPCC, ble folk som ikke har publisert et eneste arbeid om klimasystemet i fagtidsskrift og knapt nok en eneste vitenskapelig publikasjon på 20 år, sidestilt med aktive forskere med stor vitenskapelig produksjon, uten at det ble stilt kritiske spørsmål ved kompetansen.

Jeg vil påstå at samspillet mellom bloggnettverk og media bidrar til å svekke formidlingen av vitenskap og gir et fordreid bilde av hvor forskningen egentlig står. Den interesserte nettbruker blir tilbudt overflatisk nettjournalistikk og desinformasjon fra ”bloggsfæren” som er vanskelig å korrigere. Etter ”Climategate” burde media – og særlig nettmedia - gå i seg selv og kritisk vurdere hvordan saken ble dekket, ikke minst i forhold til kildebruk. De såkalte ”klimarealistene” burde også beklage sine verste påstander om juks og kriminell framferd. Vi som er aktive klimaforskere må innse at åpenhet om alle sider ved forskningen er nødvendig. Likeledes må IPCC legge enda større vekt på kildekritikk ved bruk av andre kilder enn faglitteraturen. Ikke minst må panelets ledelse i større grad være ydmyk for feil og ha et apparat som på en langt mer effektiv måte tar tak i feil som måtte bli avdekket.

Det er rimelig å anta at ”Climategate”-saken er viktig for hvordan klimatrusselen oppfattes, og at den har tatt oppmerksomheten bort fra stadig mer tydelige forskningsresultat. Dette paradokset kan i ettertid vise seg å være det virkelige ”Climategate” – på et tidspunkt der kunnskapsgrunnlaget for nødvendig og snarlig handlig ble befestet, var det ufundert skepsis som satte dagsorden for hvordan media forholdt seg til en av vår tids største utfordringer.