Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

To graders edruelighet

Av Helge Drange, Geofysisk institutt, UiB og Uni Bjerknessenteret for klimaforskning

På konferansen  «En helhetlig politikk for energi, klima og verdiskapning» i Haugesund 9.08. presenterte olje- og energiminister Ola Borten Moe departementets vurdering av Norges framtidige plass i det internasjonale energi- og klimalandskapet. Talen ble kommentert av BTs leder påfølgende dag. Beklageligvis gir både tale og leder inntrykk av en mangelfull forståelse for utfordringen vi står framfor.

Utgangspunktet for Borten Moe og BTs leder er balansegangen mellom økende energietterspørsel i Europa (og verden ellers), framtidig utvinning av
olje og gass på norsk sektor, en kraftig reduksjon av klimagassutslipp og satsing på fornybar energi. Enhver som aksepterer muligheten for at menneskeskapte klimagassutslipp påvirker jordens klima vet at nevnte balansegang er krevende. Med dagens politikk er den også – høyst sannsynlig – ikke mulig. Verken Borten Moe eller BT burde skjule dette.

I sin tale i  Haugesund viser Borten Moe til det internasjonale energibyrået som forventer en økning av energietterspørselen på 40 prosent fram mot 2030 og 50 prosent i 2035. Utgangspunktet er « … en videreføring av dagens politikk». Han nevner også at « … i alle scenarioer vil fossil energi spille en betydelig rolle». Analysen er i tråd med dagens politikk, som absolutt ikke er i tråd med å begrense menneskeskapt klimaendring. Dette er en dobbeltmoral som ikke er en statsråd verdig. Det er også beklagelig at BTs leder feilsiterer Borten Moe og villeder avisens lesere med å skrive at reduserte klimagassutslipp ikke er nødvendig for å begrense
menneskeskapt klimaendring. For klimautviklingen er det de globale klimagassutslippene som teller. Ser vi på de globale CO2-utslippene, økte disse med én prosent per år på 1990-tallet og tre prosent per år i 2000–2010. Utviklingen står i grell kontrast til togradersmålet – som rundt 200 nasjoner, også Norge, støtter. Togradersmålet  uttrykker at jordens temperatur ikke skal stige med mer enn to grader i forhold til før-industriell tid (1850). Det er intet mystisk med to grader, men det er et fornuftig mål for å unngå alvorlige, ikke-opprettelige klimaendringer. Togradersmålet ble sist verifisert under klimatoppmøtene i København i 2009 og i Cancun i 2010. Begge ganger med Norges støtte.

Så lenge togradersmålet er et klart uttrykt politisk mål, ville en forvente en politikk som forholder seg til dette. For å ha rundt 50 prosents mulighet til å nå målet, må klimagassutslippene fra de industrialiserte landene ned med 25–40 prosent i 2020 i forhold til i 1990. For u-landene må de ned 15–30 prosent.

Med ventet økende utslipp fra Kina, India, Brasil, Sør-Afrika, Indonesia og Sør-Korea, er det vanskelig å se at globale klimagassutslipp vil gå ned om ikke vestlige industriland har reell vilje og evne til å kutte egne utslipp. Borten Moe kan ikke lastes for at Norges utslipp økte med 8 prosent fra 1990–2010, men økningen viser hva som ligger i «videreføring av dagens politikk».

Gjennom eget forbruk og eksport av olje og gass bidrar Norge med rundt to prosent av de totale, globale CO2-utslippene. Dette plasserer oss sammen med land vi ellers ikke liker å sammenlignes med. Fra et klimasynspunkt forsvares eksporten av olje og gass med at den erstatter kull i Europa. Dette har vært legitimt, men en kommer ikke unna den overordnede problemstillingen: Nyutvinning av tradisjonelle olje- og gassfelt, bruk av oljesand, skifergass og andre fossile reserver fører oss ikke nærmere togradersmålet. Til det er utslippskuttene som må til for å nå togradersmålet for omfattende.

Først publisert i Bergens Tidende 17. august 2011