Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Karbonfesten er over

”Det andre” CO2-problemet – forsuring av havet - er større enn tidligere antatt.

Av: Forsker Kjetil Lygre, NERC/BCCR.

Med fredsprisen tildelt FNs klimapanel og Al Gore kan ingen lenger være i tvil om at menneskeskapt CO2 er vår tids største miljøutfordring. Men CO2 fører ikke bare til global oppvarming ved å forsterke drivhuseffekten, den har også andre skadelige virkninger. Dette henger sammen med hvordan karbonet – C-en i CO2 – sirkulerer i miljøet på kloden. Karbon inngår i alt liv – planter, dyr, mennesker – utallige organiske materialer (tre) og syntetiske produkter (plast) og som energibærer (sukker, biomasse, hydrokarboner). I en særstilling står de fossile karbonreservene – kull, olje, gass. Naturen har servert oss disse som et gratis festmåltid, og vi har visst å ta for oss av godene. Men som med alle gode fester, kommer det en dag derpå.

Forskersamfunnet har lenge advart mot konsekvensene av økt drivhuseffekt på jordens klima, men det er først nå vi for alvor også er blitt oppmerksomme på virkningene på selve karbonsystemene. Kull, olje og naturgass dannes i løpet av millioner av år. Sammenliknet med disse enorme tidsrommene slipper vi ut fossilt karbon i løpet av et øyeblikk. Og som for de fleste andre systemer som slik utsettes for en brå endring, forplanter virkningen seg til andre deler av det globale miljø. Det er derfor på tide å fokusere på hvordan en skal få satt inn mottiltak i form av holdbare deponeringsløsninger for våre utslipp.

En forutsetning for vår eksistens på jorden er fungerende økosystemer. I verdenshavene dannes det hele tiden nytt organisk materiale ved at milliarder av mikroorganismer driver fotosyntese hvor karbon fra CO2 settes sammen med ulike andre grunnstoffer. Den produserte biomassen blir så resirkulert i komplekse næringskjeder, hvor vi mennesker som kjent befinner oss på toppen. Men CO2 – eller kullsyre – har også den bivirkningen at den forsurer sjøvannet: dette er av mange kalt det andre CO2-problemet. Det tegner seg nå et stadig klarere bilde av at denne forsuringen vil kunne slå ut nøkkelorganismer i de marine økosystemene.

Forsuringen har sammenheng med at planetens egen regulering av CO2 går altfor langsomt i et menneskelig perspektiv: Det tar millioner av år før CO2 dras ut av atmosfæren ved å reagere med silikatbergarter. Tilsvarende i havet: her tar det riktignok ”bare” 10.000 år før det meste av kullsyren blir nøytralisert av kalksteinreservoarer på de store havdypene. Vi vet også at karbon bundet som organisk materiale sedimenteres og begraves både på land og i hav – slik oljen en gang ble dannet – men også disse prosessene er langsomme. I dette perspektivet fremstår alderen på den industrielle epoke som et øyeblikk. Hav, atmosfære og økosystemer blir med andre ord utsatt for et sjokk av karbontilførsel og forsuring.

På det nylig avsluttede Balimøtet diskuterte verdens ledere ulike løsninger og mål for utslippsreduksjoner og CO2-fangst. Perspektivet er fremdeles klimaendringer, eller at det er klodens termostat det er noe galt med. Men først når det andre CO2 problemet er erkjent, vil verdenssamfunnet kunne ta inn over seg de enorme utfordringene for CO2-deponering vi står overfor.

Løsningene vi velger må kunne holde i tusenvis av år, med alt som dermed kreves av overvåkning og infrastruktur. En kan trekke en parallell til kjernekraftindustrien hvor en opererer med lignende tidsperspektiv for avfallshåndtering. Men mens vi i dag vet omtrent hvor atomavfallet befinner seg, finnes menneskeskapt CO2 spredt tynt utover i hele biosfæren. I tillegg til å finne holdbare deponeringsløsninger for CO2 som produseres, må vi altså hanskes med den CO2 som allerede er sluppet ut. Faktisk finnes det kjent teknologi for å trekke CO2 direkte ut fra lufta, men det er mer enn tvilsomt om slike metoder lar seg praktisk og økonomisk gjennomføre i stor skala. Selv CO2-separering fra punktkilder som gasskraftverk krever 5-20% av den produserte energien.

Mest sannsynlig vil vi måtte innstille oss på å leve med konsekvensene av forsuring i mange generasjoner fremover. I faresonen står de unike korallrevene, som er viktige oppvekstområder for fisk. Forsuringen vil merkes sterkest på våre breddegrader, hvor dyphavskoraller er spesielt utsatt. Mange kalkdannende organismer får problemer: mikroorganismer, snegler og skjell. Virkningene forplantes videre oppover i næringskjedene, hvor også mange kommersielle fiskeslag kan bli skadelidende. I heldigste fall tar andre organismer over rollen til kalkdannerne, men dette har vi ennå ingen sikker kunnskap om.

Som forskere har vi i dag rimelig god kunnskap om hovedtrekkene ved karbonkretsløpet, og kan peke på mulige konsekvenser. Hvilke reduksjonsmål for CO2 og teknologiske løsninger en skal velge og hvilke skader en skal akseptere, er opp til verdenssamfunnets beslutningstakere. Likevel kommer en neppe utenom utfordringen med å utvikle deponeringsløsninger som både er stabile og tilnærmet lekkasjefrie. Selv de antatt sikre geologiske formasjonene som dem på norsk kontinentalsokkel kan for eksempel bli utsatt for jordskjelv i løpet av de flere tusen år en her må ta i betraktning. Og hvordan skal en kunne garantere en infrastruktur rundt tilsyn med og overvåkning av slike deponier – på svært utilgjengelige lokaliteter – i all overskuelig fremtid? I et slikt perspektiv må en også kunne revurdere deponering direkte på bunnen av dyphavet, hvor trykk- og temperaturforhold er spesielt gunstige for CO2-lagring og hvor forsuringsproblemene er tolerable. En kan slik sette et spørsmålstegn ved den norske regjerings ensidige satsning på deponering i geologiske formasjoner.

Det er nå nesten en mannsalder siden forskerne først varslet om global oppvarming til vi har begynt å reagere. Heldigvis vil foreslåtte klimatiltak for en stor del avhjelpe også ”det andre” CO2-problemet, så vi slipper å vente i nye årtier på mottiltak. Uansett står vi overfor nye utfordringer med forsuring og deponering – kanskje spesielt medregnet de betydelige energikostnadene. Å starte med å konstatere at karbonfesten er over, er slik sett kanskje det beste utgangspunkt for å finne løsninger dagen derpå.

Kronikken er også publisert i Klassekampen 19.03.08


Kjetil Lygre er forsker ved Nansen senter for miljø og fjernmåling og tilknyttet Bjerknes senteret for klimaforskning