Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Kloden har feber! Om klima, skremselspropaganda og big business

Hva forbinder du med ordet klima? Det har på kort tid blitt et av de mest brukte ­ordene i den daglige sakprosaen, sammenstilt med ord som Kyoto-avtale, kvotehandel, isbreer, isbjørner, havnivå, bensinpriser, CO2-avgift, ekstremnedbør, stormer og hetebølger. Men kanskje aller mest krise. Kan det siste årets sakprosabøker om klima opplyse og berolige?

Bokessay: Forsker Anne E. Bjune og Ina T. Kindem. Også publlisert i Prosa, faglitterært tidsskrift.

Ordet klima er gresk og betyr skråning eller helning. De gamle greske filosofene brukte ordet om jordaksens helning i forhold til solinnstrålingen. Solen er jo energikilden til vær og klima. I våre dager er ikke verden like enkel, og klima er kilde til maktesløshet, dårlig samvittighet og bekymring. Kloden har feber, verden går mot katastrofe, og dommedag er nær. I alle fall slik mediene i stadige sensasjonsoppslag elsker å fremstille situasjonen. I mengden av medieoppslag er det lett å bli forvirret.Hvorfor er det ingen som gjør noe hvis krisen er nær forestående? Er det kanskje ikke så farlig likevel? Alt snakket om klima og klimaendringer blir rett og slett helt gresk for de fleste. Hvorfor føler vi avmakt og redsel heller enn pågangsmot og handlekraft i klimaspørsmålet?

Forsker Anne Bjune

Forsker og biolog Anne Bjune

Klima selger. Klimaråd og vitenskapelige forsk­ningsresultater blir gjerne tatt ut av sin sammenheng når de presenteres i aviser, TV og radio. Vi behøver tilsynelatende store overskrifter for å se «nyheten». For det er ingen tvil om at katastrofale fremtidsutsikter selger. Noen klimaforskere skjønner at spissformuleringer gir oppmerksomhet, mens andre får hjelp av sensasjonslystne journalister. Det skjer også at såkalte klimaskeptikere som enten avviser CO2-problematikken fullstendig eller som bagatelliserer klimaproblemet, får stor spalteplass. Jorden selv holder spenningen ved like med rekordlite is i Arktis og ekstremvær nå og da. Hva er det egentlig som skjer? Katastrofelesningen blir nesten like spennende som en kriminalroman. Klarer vi å ta inn over oss og forstå klimaproblemet og hvilke utfordringer vi står overfor?

Redselen. En undersøkelse fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap presentert i Bergens Tidende i januar 20081 viser at fra 2006 til 2007 økte andelen av nordmenn som er bekymret for utviklingen av jordens klima. 9 av 10 nordmenn er redde for klimaet og det som skjer. 42 prosent av befolkningen mener det er stor sannsynlighet for naturkatastrofer her i landet. Jo, vi bryr oss, men medieoppslagene forvirrer. Samtidig tviler vi på om de enkle grønne hverdagstipsene virkelig kan redde klimaet. Dusj kortere! Senk innetemperaturen! Parker bilen! Liksom … Hvorfor skal jeg parkere bilen når ikke naboen gjør det? For ikke å snakke om alle kineserne som snart kjøper seg bil!

Hvem har en plan? Å presentere klimaproblemet som et individuelt og moralsk ansvar har derfor møtt motvilje og avmakt. Selvsagt ønsker ingen monsterregn, flom, tørke, orkaner eller vannstand til pipen i sitt eget nærmiljø. Mens vi venter på at noen skal si som Egon-«jeg har en plan»-Olsen, døyves vår dårlige samvittighet gjennom å lure på hva som egentlig er sant og usant i klimadebatten. Kan klimaet reddes, eller må vi fortsette med å være redde for klimaet? Trenger klimaet å reddes, forresten? Det har da alltid variert. Dette argumentet hører særlig vi som klimaforskere til stadighet. Men hvordan var det egentlig før? Og hvorfor? Usikkerhet om fremtiden vil det alltid være. Spørsmålet bør ikke være om man tror at advarslene er 100 prosent riktige, for det vet ingen med sikkerhet før etterpå. Spørsmålet bør heller være om det lønner seg å bli sittende med hendene i fanget. Kanskje nettopp derfor er det lurt å handle etter føre-var-prinsippet.

 

Forsker Ina Kindem

Forsker og meteorolog Ina Kindem.

Hva forteller klimabøkene? Med disse tankene i bakhodet er det med stor forventning vi setter oss ned for å lese de nyeste klimabøkene. Endelig vitenskapelige fakta. Ryddige fremstillinger av et komplisert tema. Hele sammenhengen mellom to permer. Det finnes mange nye klimabøker på markedet. Som kollega til en av klimabokforfatterne har vi ekskludert denne boken fra utvalget.2 Det er journalister og akademikere som står bak verkene vi har valgt ut. Felles for forfatterne er et ønske om å øke vår klimabevissthet. Journalistene Ole Mathismoen og Mark Lynas fordi de med sitt brennende personlige engasjement vil advare oss mot klimatrusselen. Idéhistoriker og skiløper Gudmund Skjeldal vil øke vårt klimaengasjement gjennom personlige og historiske snødykk og advarsler om fremtidens tapte snøgleder. Vannforsker og professor i geografi Terje Tvedt peker på vannet som fremtidig hersketeknikk når vannlandskapet endres på grunn av klimaendringer. I artikkelsamlingen fra en gruppe forskere ved Senter for energi og samfunn ved NTNU, redigert av Margrethe Aune og Knut H. Sørensen, presenteres ønsket om å utvikle en mer helhetlig samfunnsvitenskapelig tilnærming til utfordringer som kvotepolitikk, energiproduksjon og klimahensyn. Forteller bøkene oss noe mer enn at fremtidsutsiktene er katastrofale om vi ikke gjør noe? Gir de oss i det minste et lite optimistisk halmstrå? At alt kommer til å gå bra? Vær så snill og redd oss!

Klima. Hva skjer I boka Klima. Hva skjer lover Ole Mathismoen å gjøre det enklere for alle å forstå og delta i klimadebatten. Her får vi en grundig innføring i drivhuseffekt, vårt umettelige energibehov, om den politiske (u)besluttsomhet og hva som kan skje med klimaet i Norge og verden dersom ingen gjør noe med klimagassutslippene. Mathismoen omtaler klimaproblemet som tidenes største utfordring, og blir skremt av det han selv skriver. Det alvorlige budskapet krydret med dramatiske bilder og personlige historier gjør at det kanskje er best å nyte denne boka i små drypp? Vi irriterte oss også over bokas layout, som får oss til å lure på om de uskarpe bildene er laget slik med vilje for å understreke at klimaet er i ulage, eller om det bare var vårt eksemplar av boka som gir ubehag. Vi savner dessuten bildetekster til flere av bildene – helheten virker lite gjennomarbeidet.


Men vi blir definitivt fortalt hvorfor vi bør bry oss: Fordi det er unike naturtyper på alle kontinenter, som kan bli borte. Fordi vi ikke trenger flere vær-rekorder. Fordi klimaendringene rammer urettferdig – de fattigste landene rammes hardest, mens de rike landene har råd til å tilpasse seg. Fordi moder jord reagerer på egen hånd, med selvforsterkende effekter der havet slipper ut CO2 i stedet for å ta den opp, der isen på Grønland og i Antarktis bare fortsetter å smelte. Fordi kostnadene blir ekstreme. Fordi det kan få ringvirkninger for hver enkelt. Boka presenterer klimaproblemet på samme måte som rapporten fra FNs klimapanel, men mangler innholdsfortegnelse og register! For dem som kan mye om klimaproblemet fra før, er boka likevel et greit oppslagsverk, og det er mye kunnskap å hente. Har man denne boka i hyllen, kan man vinne diskusjoner i festlige lag. Om man orker å debattere klima i festlige lag, da. Du kan jo imponere bordkavaleren din med å fortelle hvorfor forskere kan beregne klimaet på kloden mer enn 50 år frem i tid, selv om meteorologen ikke klarer å varsle været mer enn noen dager frem i tid. Dette sammenlikner du nemlig med at det er umulig å forutsi nøyaktig hvor gammelt et bestemt menneske vil bli, og akkurat hvilken dag det vil dø. Men det er mulig å si med en høy grad av sikkerhet at den gjennomsnittlige levealder for en mann i de industrialiserte land er 75 år. Værvarsler og klimavarsler er derfor ikke det samme. Det er endringen over mange tiår som teller. Slik kan man også påpeke at én kald vinter ikke er nok til å avkrefte teorien om global oppvarming.

Fallende snø. Gudmund Skjeldal filosoferer over fremtidig mangel på snø og kulde i sin bok Fallande snø – den norske klimautfordringa. For hva er Norge uten snø om vinteren? Vi øns­ker i det minste hvit jul – hvert år! Det er lett å forstå den gode skiløperens kjærlighet til snø. Selv om snøfall i en travel hverdag heller bringer tankene på glatte veier og kaos, blir vi smittet av ungenes snø-jubel. Ski, akebrett og snømenn – dette kan da ikke forsvinne? Det er tankevekkende å lese om fremtidens prognoser om mindre snødekke og snøgleder våre barn og barnebarn kan komme til å gå glipp av. Riktignok er det vel ikke slik at snøen kommer til å forsvinne fra Norge i fremtiden, men i vår egen hage gjelder det kanskje å bli enda flinkere til å gripe øyeblikket og finne frem alt vinterutstyr når snøen først daler.

Gudmund Skjeldal fremmer altså klimabudskapet gjennom personlige betraktninger og historiske snødykk. Visste du for eksempel at en av de seksten gledene en adelsmann hadde var å observere fallende snø? Vi får etter hvert nok av denne adelsmannen og hans glede over snøfall. Mer spennende er historien om Skjeldals skitur med Stoltenberg, og diskusjonen om klimakvotehandel. Kan Norge samtidig være både super oljenasjon og miljøkvotemester? Den såkalte CDM (clean development mechanism eller grønn utviklingsmekanisme3) skal gjøre det lett å iverksette klimagasstiltak i utviklingsland. Hvis en norsk virksomhet finansierer vannkraftutbygging i et u-land, får man utslippsrettigheter tilsvarende det vannkraften kan tenkes å gi i stedet for kullbasert kraft. Pengene skal altså søke de tiltakene som gir mest igjen, per krone eller euro. Men hvordan kan man vite om et kinesisk vannkraftverk kommer i stedet for og ikke i tillegg til et sterkt forurensende kullkraftverk? I tillegg kan både et i-land og et u-land være interessert i å overdrive mengden av klimaskadelige gasser i et prosjekt. I-landet får større utslippskvote, u-landet får penger. Klimaet, derimot, tjener ingenting. Hvor ellers i livet er det at både kjøper og selger er interessert i høy pris? Det høres litt for smart ut. I-land bør heller betale for utvikling av klimavennlig kraftproduksjon i u-land, og hjelpe dem med tilpasningen til klimaendringene, skriver Skjeldal.

Grad for grad. I Mark Lynas’ bok Seks grader presenteres klimautviklingen fra snøen som falt i fjor helt tilbake til temperaturkrisen under Perm for 250 millioner år siden. Om budskapet er alvorlig i de nevnte bøkene, bidrar i hvert fall ikke denne boka til at vi kan senke skuldrene. Mark Lynas skriver om klimakonsekvensene på jorden, grad for grad, og gir oss perspektiver utover våre egne landegrenser. Språket bærer dessverre preg av å være en ikke helt god oversettelse, men innholdet er interessant. Lynas har lagt ned et imponerende arbeid i å kategorisere alle vitenskapelige publikasjoner: «Det store flertallet av prognoser blir begravd i obskure tidsskrifter, dømt til aldri å nå ut over klimatologens egen lille krets,» skriver han. Og det er kanskje like greit. Ikke alle forskningsresultater fortjener avisoverskrifter, men bør nettopp diskuteres ferdig hos klimatologene. Forskning foregår jo per definisjon på randen av uvitenhet, og noen forskningsresultater tilbakevises etter hvert som nye undersøkelser gjøres. Rundt ethvert forskningsresultat oppstår nye spørsmål og ny usikkerhet. Selv om resultatene er usikre, betyr det ikke at de er spekulative. Dagens klimamodeller gjenskaper den observerte globale temperaturutviklingen bare dersom klimapåvirkningen fra vulkanutbrudd, sol og menneskeskapte drivhusgasser inkluderes. Spørsmålet er hvor sensitiv jordens klima er for slike globale temperaturendringer.

Vi må ha en forståelse av de langsiktige, naturlige klimaendringene fra fortiden for å vurdere og forstå dagens klimaendringer. Hva har skjedd, og hvorfor skjedde det? For å lage pålitelige prediksjoner av klimaendringer og deres effekter er det behov for pålitelige data om naturlig klimavariabilitet på en lengre tidsskala enn hva man får fra instrumentelle og historiske klimadata. Lynas viser detaljert og systematisk konsekvensene av en temperaturøkning grad for grad. I motsetning til Skjeldals bok, som tar for seg den norske klimautfordringen, viser Lynas oss utfordringene som ligger der langt utover egne landegrenser. Han beskriver konsekvenser for befolkningsgrupper, for naturmiljøet, for enkelte arter, for deg og meg.

Verre før. En liten trøst er det jo å få vite at alt har vært verre før. Til og med klimaet har vært verre før, men da under helt andre omstendigheter og i et helt annet tempo enn det vi opplever i dag. Nettopp dette er viktig – skala og tid. Mennesket har alltid utnyttet naturen rundt seg og dermed også endret klimaet gjennom påvirkning av økosystemene. Samlet kalles dette landbruk. Sivilisasjoner har gått under som følge av klimaendringer, men aldri har klimaendringene skjedd i så stor skala og så raskt som nå. Som vi får vite i Terje Tvedts bok En reise i vannets fremtid, ekspanderte mayasivilisasjonen mens det var mye og regelmessig nedbør. Da klimaet endret seg og regnet forsvant flere år på rad, kunne ikke byene og jordbrukssamfunnene bestå lenger, og forsvant etter å ha bestått i 1200 år. I dag trues hele verdens matvareproduksjon av endringene i klimaet. Områder som er dyrkbare i dag, går en usikker fremtid i møte med høyere temperaturer og mer ustabil vanntilførsel.

Konfliktene som kan utspille seg i fremtiden for å sikre seg vannressurser, er viktig, og dette er et gjennomgående tema i flere av bøkene. Klimaendringer fører ikke bare til at vi blir sårbare for naturkreftene, men til konflikter mellom nasjoner – slik kampen om oljeressurser allerede har skapt konflikter og fremdeles gjør det i dag. Noe av dette var jo også grunnen til at Nobels fredspris gikk til FNs klimapanel i 2007. I store deler av verden ligger frykten for klimaendringene i hva som vil skje med vannet, både i mengde og form. I Terje Tvedts bok serveres konsekvensene av endringene i vannlandskapet. Hvor ligger utfordringene, hva vil skje hvor, hva blir konsekvensene av begrenset vanntilgang eller store mengder vann etter stormer og flommer, hva blir de sosiale utfordringene – hvor kan folk bo, hva kan de leve av? Med dagens befolkningsøkning vil kampen om vannet bare øke. Tvedt presenterer hvordan fremtidens vannprosjekter vil påvirke både maktforhold og dagliglivet til milliarder av mennesker, og hva dette vil si for miljøet de lever i. Han hevder at «jo mer mennesket søker å bli vannets herrer gjennom kolossale, komplekse prosjekter, jo mer vil vannet bli samfunnets hersker».

Klima eller komfort? En ting er å formidle fakta om klimautviklingen. Hvordan kan man samtidig stimulere til debatt om hva som skjer og hva vi kan gjøre med situasjonen her og nå? I boka Mellom klima og komfort, redigert av Margrethe Aune og Knut H. Sørensen, finner vi endelig en bok som konsentrerer seg om løsninger og alternativer. Tittelen er treffende. Vi ønsker ikke å gi slipp på komforten for å redde klimaet. Forfatterne diskuterer hvordan klimaendringer utfordrer oss, forteller historiene bak ulike avgjørelser, politikken som ligger til grunn – og hvorfor ting virker eller ikke virker. Det er spennende lesning, selv om teksten er helt uten bilder eller figurer. Praktiske eksempler er beskrevet på en lett gjenkjennelig måte. Alt er basert på forskning og spørreundersøkelser, og er skrevet enkelt og konkret. Forfatterne presenterer oss for temaer som vindkraft, gasskraft og skog. De har klart å få med en rekke perspektiver i en sak som ofte presenteres i mediene fra én bestemt synsvinkel. Boka er bedre lesestoff for den som er mer interessert i hva vi kan gjøre, enn for den som vil vite hva som skjer, hva som har skjedd og hva som kommer til å skje dersom CO2-nivået blir ekstremt høyt. Vi skulle ønske at denne boka nådde en større målgruppe enn de sivilingeniørene den er beregnet for! Kanskje spesielt politikere. Tør hele den politiske ledelsen handle?

Debatt. Vi trenger en åpen og fordomsfri debatt om klimaløsninger. Mark Lynas påpeker at mange bøker om global oppvarming ender med plattheter om fornybare energikilder. Han har heller ikke løsningene klare, og i likhet med de bøkene han kritiserer, påpeker også Lynas at global oppvarming egentlig er et spørsmål om energi. Gjennom vårt voksende energibehov endrer vi klodens energibalanse. Dessverre er et høyt energibruk assosiert med sosial vellykkethet. Det å endre sitt eget adferdsmønster krever derfor en god del mot, skriver Mark Lynas. Den som tar skrittet fullt ut, avvises som hippie eller fanatiker. Som Mahatma Gandhi sa: «Det er nok til alles behov, men ikke nok til alles grådighet.»

I Mellom klima og komfort beskrives tiltak som energieffektivisering, satsning på fornybare energikilder og CO2-deponering. Er det riktig å satse på utvikling av flere typer fornybare energikilder i Norge, eller bør myndighetene subsidiere en bestemt type fornybar teknologiutvikling? Oljeindustrien i Norge ble i sin tid utviklet med betydelige norske subsidier. Land som ikke har store petroleumsressurser, er flinkere til å finne alternative energikilder. Island er for eksempel i en særstilling, og kan satse på geoterm varme. Er det bedrifter som skjønner at det er mulig å tjene penger på energieffektivisering og satsning på ny teknologi, som skal redde oss fra en klimakatastrofe? Er klimaproblemet simpelthen et spørsmål om å bygge tilstrekkelig med vindturbiner og resirkulere nok glassflasker? Selv om billig olje kan bli mangelvare før eller senere, vil verden fremdeles være langt unna å gå tom for hydrokarboner. Det er nok kull i verden til å vare i minst et par århundrer til. I mange land raser nå debatten om hvilke energikilder som er mest egnet til å erstatte fossilt brensel. De fleste er raske til å omfavne den ene eller den andre løsningen for godt. Hvorfor ikke betrakte hver teknologiske gren som ett bidrag til å minske atmosfærens CO2-belastning? Kanskje karbon- og klimaproblemene i første rekke kan løses ved å gjøre det vi allerede vet hvordan vi skal gjøre, spør Lynas. Vi må se konsekvensene av det vi gjør, og ikke umiddelbart sette i verk nye tiltak som høres gode ut. Det er grunn til å være betinget teknologioptimist, skriver Tvedt.

Fremtiden «Det blir stadig tydeligere at hjernekraften heldigvis er fullstendig stor nok til å løse de teknologiske delene av miljøoppgavene. Det avgjørende problem blir det politiske,» skrev Kåre Willoch i pamfletten En ny miljøpolitikk fra 1996. For én sak er det individuelle og moralske ansvaret, «men resultater som monner får vi først når politiske vedtak oppfordrer oss alle til en mindre ødeleggende adferd,» skriver Willoch. Men så skriver han det som handlingslammer store deler av det politiske miljøet i dag: «Og denne påvirkningen må skje uten at man angriper andre umistelige verdier, som den personlige handlefrihet og valgfrihet.»

Politiske vedtak for å fremme noe flertallet mener er nødvendig, men som samtidig skal gi full valgfrihet, forutsetter jo at de fleste foretar de samme, rette valgene. Som at alle kan velge å spise godteri til middag hver dag, men de færreste gjør det. Man kan dessuten spørre seg om livskvalitet virkelig er det samme som full valgfrihet. Mark Lynas stiller følgende spørsmål i avslutningen av sin bok: Er det virkelig den store lykken å kunne kjøre i full fart til handlesenteret i stedet for å kunne gå eller sykle til nærbutikken din – og samtidig treffe naboene og ha et godt sosialt liv?

Noter

  1. http://www.bt.no/klima/article480898.ece
  2. Kalvig, S.M. & Viste, E.: Himmel og hav. Om klimaendringer i Norge og verden. Schibstedforlagene 2007.
  3. Dessau, N.: «’Vi tar kuttene ute’. Realiteter og begreper i miljøprosaen». Prosa 04/07.