Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Myter om klima

Klimasystemet er komplisert og det dukker stadig opp ulike påstander om at vi ikke står ovenfor menneskeskapte klimaendringer. Bjerknessenteret for klimaforskning, CICERO Senter for klimaforskning og met.no har gått sammen for å rydde opp i noen av disse mytene og misforståelsene om klima.

1. De menneskeskapte utslippene av klimagasser som CO2 kan ikke forårsake noen global oppvarming da de er små i forhold til de naturlige utslippene.


De naturlige utslippene tar del i et kretsløp der utslipp og opptak er i balanse. De menneskeskapte utslippene kommer i tillegg og forrykker denne balansen: det er ikke totalomsetningen som bestemmer et eventuelt underskudd i en bedrift, det er forskjellen mellom utgifter og inntekter.

De menneskeskapte utslippene av klimagasser er små sammenliknet med naturens egne kretsløp hvor blant annet havets opptak og utgassing av CO2, og plantenes fotosyntese og nedbrytning av organisk materiale inngår. Dette er ikke et argument mot en menneskelig påvirkning av klima. Menneskeskapte CO2-utslipp fører til en opphopning av CO2 i atmosfæren, og bidrar til å varme opp kloden på en selvforsterkende måte.

Siden førindustriell tid har luftens innhold av CO2 har økt med mer enn 30 prosent, mens innholdet av metan har økt med 17 prosent. Vi må mer enn 800.000 år tilbake for å finne like høyt innhold av klimagasser i atmosfæren. Dette viser at de menneskeskapte utslippene av klimagasser langt overgår naturens evne til å ta opp disse gassene. Dagens økning av klimagasser i atmosfæren går 20 ganger raskere enn de raskeste av de observerte naturlige endringene.

2. Temperaturen har ikke økt de 10 siste årene. Betyr det at forskere som sier at vi har global oppvarming tar feil?


Fra temperaturmålinger og andre analyser vet vi at jordens temperatur ikke stiger jevnt, men at den har store mellomårlige variasjoner. De viktigste bidragene til mellomårlige variasjoner er store vulkanutbrudd (virker kjølende 1-2 år etter utbruddet), solflekkvariasjoner (påvirker jordens temperatur med rundt 0,1 grader og svinger med 11 års mellomrom) og variasjoner i havtemperaturen i Stillehavet (påvirker jordens temperatur med noen tidels grader og forekommer hvert tredje til syvende år). I motsetning til naturlige variasjoner, virker menneskeskapt drivhuseffekt alltid oppvarmende.

Det er likevel en misforståelse at jordens temperatur skal stige uavbrutt så lenge atmosfærens innhold av CO2 øker. Grunnen er at nettobidraget fra menneskeskapte utslipp – for et enkeltstående år – er relativt beskjedent. Vi snakker om noen hundredels grader. Men over lengre tid, fra ti til tjue år, dominerer drivhuseffekten over naturlig variabilitet.

Rekordåret 1998 var spesielt varmt, blant annet grunnet et meget varmt Stillehav. I dag virker blant annet et kaldt Stillehav og lav solflekkaktivitet kjølende. Det er derfor ikke overraskende at jordens temperatur ikke har steget etter 1998. Likevel, 12 av de 13 varmeste årene siden globale målinger av lufttemperatur startet i 1850 er kommet de siste 13 år.

3. Forskerne kan ikke en gang fortelle oss hvordan været blir om en uke – hvordan kan de da fortelle oss hvordan det vil bli om hundre år?


Vi vet alle at temperatur, nedbør og vind varierer fra dag til dag. Mange av disse variasjonene kan varsles. Ser vi derimot mer enn en uke fram i tid, er det nesten ingen verdi i værvarselet. Grunnen til dette er at tilfeldige endringer ved et tidspunkt kan føre til store endringer i løpet av noen dager.

Men på våre breddegrader vi vet også at gjennomsnittstemperaturen i september er mye høyere enn i mars. Den sesongmessige endringen er det ikke problemer med å varsle da vi vet at solinnstrålingen øker når vi går fra vinter til sommer.

Slik er det også med klimaet. Med økende innhold av klimagasser i atmosfæren vet vi at mer og mer varme blir fanget i atmosfæren, i havet og på landjorden. Følgelig stiger jordens temperatur. Og med stigende temperatur blir det også endringer i nedbørsmønstrene, vindene og havstrømmene, for å nevne noen eksempler.

4. I steinalderen var det enda varmere enn nå; så varmt at det vokste trær på Hardangervidden. Det tilsier at den globale oppvarmingen i dag har naturlige årsaker og ikke menneskeskapt.


Det er riktig at det i steinalderen, for 8000-6000 år siden, var høye temperaturer i Norge og i nordlige områder, og trolig høyere temperatur enn den vi har i dag. Årsaken til dette var at jordaksens helningsvinkel var større og jordens plassering i jordbanen gjorde at jorden var nærmere solen om sommeren, noe som bidro til at solinnstrålingen om sommeren var rundt 10 prosent høyere enn i dag. Det er viktig å merke at oppvarmingen i steinalderen var regionalt betinget, spesielt sterk mot polene mens det i tropene var enten bare en svak oppvarming eller kaldere enn nå.

Grunnen til dagens oppvarming kan ikke forklares av naturlige variasjoner i jordbanen og jordaksens helningsvinkel. Tar vi i betrakting kun naturlige strålingspådriv, skulle vi ha hatt en avkjøling, og ikke oppvarming, av jorden de siste 50 år. Hovedgrunnen til oppvarmingen siden 1950-tallet er økende innhold av drivhusgasser i atmosfæren grunnet forbrenning av kull, olje og gass (ca. 80 prosent) og endring i bruken av land (ca. 20 prosent). Ingen andre kjente faktorer kan forklare denne oppvarmingen.

Den globale oppvarmingen vi opplever nå skiller seg også ut fra tidligere tider ved at den er nettopp global, som gir høyere temperaturer både i tropene og på høyere breddegrader. Dette samsvarer med det mønsteret vi forventer som resultat fra oppvarming grunnet økende innhold av klimagasser.

5. Under tidligere klimaendringer kom temperaturøkningen først og CO2-økningen etterpå. Dette beviser vel at CO2 ikke er en årsak til klimaendringer, men snarere en konsekvens.


Det er rett at under istidene endret temperaturen seg ca. 600 år før CO2 nivået i atmosfæren endret seg. Dette er vist ved å synkronisere data fra gassbobler i iskjernene i Antarktis med temperaturdata fra iskjerner og fra sedimentkjerner fra verdenshavene. Men dette forholdet beviser ikke at CO2 ikke er viktig for klimaendringene, snarere tvert imot. Under istidene var det endringer i jordens bane rundt solen som var opprinnelsen til temperaturendringene. Disse førte bl.a. til endringer i lagdelingen i verdenshavene som førte til at mindre CO2 gasset ut fra havet og mer CO2 ble beholdt i dyphavet. Følgelig sank atmosfærens CO2-innhold.

Når istidene tok slutt, steg temperaturen, havsirkulasjonen endret seg og CO2-avgassingen fra havet til atmosfæren økte, og med det atmosfærens CO2-nivå. Forskningen om årsakene til istider viser også at disse endringene i CO2-innhold (som var på ca. 80 ppmv) var en viktig forsterkningseffekt som bidro til å gjøre størrelsen på klimasvingningene større enn de ellers ville vært. Med andre ord hadde også disse CO2-endringene en viktig klimatisk rolle, i tråd med den rollen CO2-endringer har og vil ha i fremtiden.

Årsaken til disse endringene i CO2 var helt andre enn de som driver dagens endringer, der vi entydig kan vise fra målinger at det hovedsakelig er forbrenning av fossile brensler (olje, gass og kull) som skaper økt innhold av CO2 i atmosfæren. Men den klimatiske virkningen av CO2-endringene er den samme. Mer CO2 skaper varmere klima.

6. Det er økende solaktivitet som er grunnen til at temperaturen øker på jorden, ikke økende innhold av drivhusgasser i atmosfæren.


Det er i hovedsak kombinasjonen av solinnstrålingen og atmosfærens innhold av klimagasser som bestemmer temperaturen på jorden. Ser vi på variasjoner i solinnstrålingen, kan disse forklare rundt 10 prosent av den observerte oppvarmingen siden år 1750, mens bidraget over de siste tiårene har vært negativt (dvs. skulle ført til en temperaturnedgang). Det er kun økende innhold av klimagasser i atmosfæren som kan forklare den observerte temperaturøkningen, og da i særlig grad observert oppvarming de siste par tiår.

7. Et stort vulkanutbrudd kan stoppe den globale oppvarmingen.


Dette er en myte. Riktignok får vi en nedkjølning etter store utbrudd som varer i 3-5 år. Etter den tid er partiklene som skygger for solen ikke lenger til stede i atmosfæren. En serie med gjentatte vulkanutbrudd vil i beste fall dempe eller utsette den globale oppvarmingen.

8. Isen i Antarktis øker, stikk i strid med teorien om global oppvarming.


Isen i Antarktis er foreløpig langt mer stabil enn isen i Arktis. Utbredelsen av havis rundt det antarktiske kontinentet har økt med rundt én prosent per tiår i perioden 1975-2005, men denne økningen er ikke statistisk sikker. FNs klimapanel 2007 konkluderte med at det ikke er noen konsistent trend i endringer i havisens utbredelse i Antarktis. Etter 2005 har havisen i Antarktis økt mer, men det er fremdeles for tidlig å si om økningen er statistisk sikker.

Når det gjelder den landfaste isen på det antarktiske kontinentet varierer anslagene mellom de 8-9 vitenskapelige studiene som er publiserte de siste ti årene fra pluss 42 kubikkilometer is (økende) til minus 139 kubikkilometer is (minkende) per år. Bare to av disse studiene konkluderer med at isen øker, de andre konkluderer med at den minker. De nyeste studiene med forbedrede eller helt nye instrumenter om bord på satellitter konkluderer med at isen minker. De fleste forskere heller derfor i dag mot at den landfaste isen i Antarktis minker. Istapet utgjør likevel mindre en hundredels promille av den totale ismassen i Antarktis.

Flere forskere mener det er mulig at isen i det indre av Antarktis kan komme til å vokse under en oppvarming fordi det blir mer nedbør som faller som snø og oppvarmingen ikke vil bli kraftig nok til smelte bort den ekstra snøen. Samtidig er det forskningsresultat som peker på at deler av innlandsisen som kalver i havet kan bli ustabil med økende havtemperatur. Hvordan nettobalansen vil utvikle seg, er det for lite kunnskapsgrunnlag til å si noe sikkert om.

9. Påstanden om at havet stiger hviler på datamodeller som overhodet ikke stemmer med feltobservasjoner og målinger fra virkelighetens verden.


FNs siste klimarapport har svært mange observasjoner som viser at det globale havnivå stiger. Her har det vært samlet inn data fra mange lands arkiver, en prosess som er vanskelig og tidkrevende. Man har dermed fått bedre tall på hvordan stigningen har endret seg over tid, og man ser at stigningen i de siste 15 år er betydelig større enn gjennomsnittet for de siste 100 år. Disse observasjonene stemmer også godt overens med satellittdata som beregner havnivåendringene. Man har også i denne siste rapporten fått et bedre samsvar mellom havstigningen og de to viktigste prosessene som forårsaker havstigningen fram til nå – at et varmere hav utvider seg og at isbreer smelter.

10. Dersom all isen på jorden smelter kan vi få en havnivåstigning på opp til 70 meter.


Dette er faktum, men også misvisende. Skulle all is på land smelte, inkludert Grønlandsisen og isen i Antarktis, så vil verdenshavene stige med rundt 70 meter. Men en fullstendig nedsmelting av landisen er ikke et realistisk scenario. Derimot kan vi få en delvis smelting, og da i første omgang av Grønlandsisen.

Går vi tilbake ca. 125.000 år, til en periode da jordens bane var mer ellipseformet og jorden var nærmere solen om somrene enn nå, var sommertemperaturen i nordområdene 3-5 grader høyere enn i dag, cirka én tredjedel av Grønlandsisen var smeltet og havnivået stod 4-6 m høyere enn i dag. I denne perioden er det sannsynlig at havnivået økte med cirka én meter per århundre. Det er derfor ikke umulig at havnivået kan øke med opptil én meter i løpet av dette hundreåret dersom vi ikke klarer å begrense utslippene av klimagasser.

11. Klimagassene utgjør bare 0,04 prosent av atmosfæren og kan derfor ikke forårsake klimaproblemer.


Det er riktig at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ikke er på mer enn rundt 0,04 prosent. Derimot er det feil å tro at det skulle bety at CO2 (og de andre klimagassene) ikke kan ha betydning for klimaet. Det er nemlig disse gassene som er avgjørende hvor mye av varmestrålingen fra jorden som blir sendt ut i verdensrommet: Økende innhold av klimagasser i atmosfæren betyr at stadig mindre av varmestrålingen forlater jorden, med oppvarming som resultat. Et stoff kan være virkningsfullt selv om konsentrasjonen er liten. Det gjelder for CO2 i atmosfæren. Dette er det full vitenskapelig enighet om.

12. Den globale oppvarmingen er sterkt overdrevet fordi termometrene er plassert i byer og i nærheten av flyplasser der svart asfalt og høye bygninger gjør at det blir spesielt varmt.


Mange vitenskapelige studier viser at temperaturmålingene er riktige. Debatten om såkalt ”urban oppvarming” oppsto etter klimapanelets andre hovedrapport i 1995. Siden da har en rekke vitenskapelige studier bekreftet at målingene er riktige, og det er korrigert for avvik som skyldes urbanisering..

Det måles nå temperaturøkning i de fleste av verdens havområder ned mot 2-3000 meters dybde. Fordi vann har mye større varmekapasitet enn luft, kan det beregnes at mer enn 80 prosent av den ekstra varmeenergien som økt drivhuseffekt har sørget for har gått med til å varme opp havet. Det er liten grunn til å tro at urbanisering fører til oppvarming av havet. Det måles også økende temperatur i bakken basert på temperaturmålinger i borehull. I tillegg viser satellitt og bakkemålinger svært sammenfallende variasjoner fra år til år og over tid. Det er derfor ikke grunn til å hevde at den globale oppvarmingen er overdrevet.
 

13. 99 prosent av atmosfæren består av vanndamp som gir en naturlig drivhuseffekt vi mennesker ikke kan gjøre noe med.


CO2-molekylene i atmosfæren bidrar i seg selv med rundt 20 prosent av den totale drivhuseffekten, vanndamp med rundt 50 prosent, og skyer står for rundt 20 prosent. Andre drivhusgasser som ozon, metan og lystgass bidrar til den resterende drivhuseffekten.

Dette gir imidlertid ikke et fullstendig mål på betydningen av en økning av CO2-innholdet i lufta. En CO2-økning vil i utgangspunktet føre til en relativt liten temperaturøkning. Når temperaturen øker, vil innholdet av vanndamp i atmosfæren øke slik at drivhuseffekten fra vanndamp øker og temperaturen stiger ytterligere. Dette kalles en forsterkende tilbakekobling i klimasystemet og tas hensyn til i alle anerkjente klimamodeller.

14. Økningen av luftens innhold av CO2 skyldes utgassing fra verdenshavene, ikke menneskeskapte utslipp.


Enkelte hevder at klimaforskere og FNs klimapanel ikke tar hensyn til Henrys lov, som beskriver hvordan konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, konsentrasjonen av CO2 i havet, og løseligheten av CO2 i havet henger sammen med hverandre. De hevder at CO2-økningen i atmosfæren hovedsaklig skyldes at CO2 frigis fra et stadig varmere hav. Dette er feil og klimapanelets konklusjoner er fullstendig i pakt med Henrys lov. To effekter av denne loven er viktige i denne sammenhengen. For det første, når atmosfærens innhold av CO2 øker vil havets opptak av CO2 øke. For det andre vil CO2 frigjøres fra havet og til atmosfæren når temperaturen i havet øker, som følge av at løseligheten av CO2 synker. I dagens verden virker disse mot hverandre, men den førstnevnte er totalt dominerende: mer CO2 i atmosfæren fra forbrenning av kull, olje og gass fører til at havet tar opp CO2. Dette har blitt bekreftet med målinger fra alle verdenshav som viser at havets innhold av CO2 øker med tiden. Uten dette opptaket hadde konsentrasjonen i atmosfæren vært vesentlig høyere enn dagens 380 ppm, omtrent 440 ppm.

15. Om CO2-konsentrasjonen i lufta blir for stor, vil havet løse problemet ved å ta opp mer CO2.


Heldigvis for oss har havet tatt opp rundt 40 prosent av menneskeskapte CO2-utslipp siden den industrielle revolusjon og dermed dempet økningen av CO2 i atmosfæren. I dag tar havet opp CO2 tilsvarende en fjerdedel av de menneskeskapte utslippene, noe som bidrar til å bremse økningen av drivhuseffekten. Endringer i dette opptaket vil kunne påvirke fremtidig klimautvikling. Den globale oppvarmingen begrenser havets muligheter til å ta opp CO2, fordi varmere hav har mindre kapasitet til å ta opp CO2. Økt kunnskap om hvor mye og hvor raskt havet tar opp CO2 kan brukes til å forbedre klimamodellene som benyttes til å simulere fremtidens klima.
Havets opptak av CO2 har også en skyggeside, fordi havet blir surere, noe som kan påvirke plante- og dyreliv i havet. Mange planktonarter trenger for eksempel kalkskall som fungerer som et slags skjelett. Det sure havet gjør det vanskelig å lage dette skallet.

16. Flere anerkjente forskere har kommet til konklusjoner som er stikk i strid med konklusjonene til FNs klimapanel (IPCC).


Det er mer korrekt å formulere det slik: Noen forskere er uenige i noen av konklusjonene fra FNs klimapanel. Det er ifølge IPCC 90 prosent sannsynlighet for at det er en sammenheng mellom menneskeskapte klimagassutslipp og global oppvarming. Denne konklusjonen er nærmest uangripelig. Den har holdt seg siden før FNs klimapanel begynte med sine rapporter på slutten av 1980-årene, og har blitt bekreftet og tilskrevet stadig høyere sannsynlighet, i hver av de fire rapportene.

Men FNs klimapanel kommer jo med en rekke andre konklusjoner i tillegg, som alle er tillagt et eller annet sannsynlighetsnivå. Disse sannsynlighetsnivåene går for eksempel ned jo mer regional man blir i sine konklusjoner. Grunnet regionale og naturlige variasjoner er det vanskeligere å si at temperaturutviklingen i Norge primært er menneskeskapt, selv om vi kan si det på global og på kontinental skala. Sannsynlighetsnivået går også typisk ned når man begynner å snakke om nedbør og vind, ikke bare temperatur. Vi er også mindre sikre på de mulige effektene klimaendringene vil ha på samfunn og økosystemer.

Kritikken mot konklusjonene til FNs klimapanel går faktisk begge veier: Noen hevder at menneskenes innvirkning på klimaet er overvurdert, mens andre mener at den er undervurdert. Konklusjonene fra FNs klimapanel er følgelig mer ”midt på treet” enn det man ofte kan få inntrykk av.

17. FNs klimapanel (IPCC) er et politisk organ som skal bevise at det eksisterer menneskeskapte klimaendringer.


FNs klimapanel har som oppgave å samle og vurdere hovedkonklusjonene i alt eksisterende publisert materiale om klimaendringer. Panelet presenterer bare de forskningsbaserte kjensgjerningene uten politiske anbefalinger. Klimapanelet er opptatt av å kvantifisere usikkerhet: Hvilke av trendene er svært sikre? Hva er sannsynlig utvikling, osv. I arbeidet med å vurdere alt materialet er hovednormene for vitenskapelig arbeidsmåte er fulgt:
• Panelet har i all hovedsak basert seg på publisert forskning som er vurdert av fagfeller, dvs. at én forsker gjør jobben, andre forskere vurderer arbeidet før publikasjonen frigis

  • Det er mange forskere på samme tema, og de skal i sin gjennomgang av den publiserte litteraturen dokumentere uenigheter og usikkerheter
  • Arbeidsprosessen er gjennomsiktig. Blant annet blir foreløpige analyser og konklusjoner lagt ut til gjennomsyn i to runder. Alle kommentarer gjennomgås og innholdet i kommentarene vurderes på samme grunnlag som annet materiale: Har de holdepunkter i fagfellebedømt publisert materiale? Hvis ja, så skal kommentaren reflekteres i rapporten
  • IPCC-forskere nomineres fra hvert enkelt land. De må selv være aktive klimaforskere, det vil si ha publiseringserfaring i fagfellebedømt litteratur
  • Det er ikke de samme forskerne som sitter i panelet til en hver tid. Mange av forskerne byttes ut fra den ene hovedrapporten til den neste. For eksempel har mer enn to tredjedeler av forfatterne i siste delrapport om endringer i det fysiske klimaet ikke vært med på tidligere IPCC-rapporter, og mange yngre forskere er kommet til.

Kilder: Bjerknessenteret , CICERO , met.no