Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Icebergs at Greenland 2014. Photo: Iselin Medhaug

Isfjell i tåke på Grønland, sommeren 2014. Foto: Iselin Medhaug

Når kommer neste istid?

En ny studie har utsatt tidspunktet betraktelig.

Viten-artikkel av geolog og forfatter Reidar Müller og Atle Nesje, professor i geologi ved UiB og Bjerknessenteret, først publisert i Aftenposten 18.02.2016

 

Istidens breer har formet Norge. De har meislet Norges landskap: de spisse tinder, de brede daler og dype fjorder. Norge har de siste 2,6 millioner år vært rammet av over 40 istider. 

Vi er nå inne i en kjølig periode i jordens historie, en ishusperiode. Se bare på et hvilket som helst kart: de kritthvite iskappene som dekker Grønland og Antarktis, og de mer enn 1500 breene i Norge. Vi har nå en «kort» pause mellom to istider, en såkalt mellomistid, og en gang skal isskjoldene igjen bre seg utover landet vårt. 

Men når?  Dette har lenge vært et yndet tema blant både geologer og klimaforskere. 

Neste istid utsatt 

I 1972 troppet 42 klimaforskere opp på en konferanse ved Brown University på Rhode Island i USA for å diskutere neste istids inntog. Deres konklusjon var alarmerende: «Det er sannsynlig at dagens varmeperiode snart tar slutt, hvis ikke mennesket intervenerer.» De siste store istidene i jordens historie har vart i 100.000 år etterfulgt av mellomistider på mellom 10.000 og 15.000 år. Siden siste istid tok slutt for 11.700 år siden, fryktet de derfor at mellomistiden var slutt - og at en ny istid var på vei. 

Siden ble dette moderert kraftig, og man trodde lenge at neste istid først ville inntreffe om 30-50.000 år. 

Nylig har tyske forskere fra institutt for klimaforskning i Potsdam flyttet dette tidspunktet betydelig. De har kommet frem til at neste istid høyst sannsynlig ikke vil inntreffe før om over 100.000 år. De modellerte solinnstrålingen til nordlig halvkule styrt av jordens bane rundt solen og CO-nivået i atmosfæren. Studien som ble publisert i det velrenommerte tidsskriftet Nature, konkluderte med følgende: De menneskeskapte CO-utslippene vil være med på utsette neste istid med omtrent femti tusen år. 

Hvorfor får vi istider? 

La oss spole 20.000 år tilbake i tid. Innlandsisen strakte seg helt ned til Tyskland, og over hodene på oss i Oslo-området var isen nesten 2000 meter tykk. Den globale årsmiddeltemperaturen var fem grader kaldere enn i dag. Men hva er det som setter i gang slike kuldeperioder? 

Det som har ført jorden inn og ut av utallige istider de siste 2,6 millioner år, er styrt av jordbanen rundt solen. Den endrer seg i sykluser, også kalt Milankovitch-sykluser, etter den serbiske vitenskapsmannen Milutin Milankovitch. 

Han beregnet på første halvdel av 1900-tallet hvordan små astronomiske endringer forandret innstrålingen fra solen og dermed trigget istidene. Han trakk frem tre hovedfaktorer som sammen førte til nedisingene. 

Flere faktorer 

Den ene var jordbanens form som endrer seg sakte fra en flatklemt ellipse til en sirkel, noe som varierer mellom 100.000 til 400.000 år. Når den er mer elliptisk, blir årsvariasjonene større. Dersom jorden er lengst unna solen om sommeren på nordlige halvkule, kan dette føre til kjøligere somre. 

Hva betyr egentlig dette?  Kjølige somre fører til at mindre is smelter, og kan bidra til at isbreene vokser ved polene. I dag er jordbanen relativt sirkulær, noe som Potsdam-forskerne, sammen med et høyt CO-nivå, hevder redder oss fra å være på full fart inn i ny istid. 

Den andre faktoren er at jordens akse står på skrå i forhold til jordbanen. Uten denne skråstilte jordaksen ville vi ikke hatt årstidsvariasjoner på høye breddegrader, og Norge ville vært relativt kjølig året rundt. 

Milankovitch regnet ut at helningen endret seg sakte med en periodisitet på 41.000 år, noe som virker inn på innstrålingen fra solen og årstidsvariasjonene. I dag er denne helningen på 23,5 grad, og gir sørgrensen for midnattssolen - og polarsirkelen (ligger i dag mellom Mo i Rana og Bodø). I dag blir helningen på jordaksen stadig mindre, og Polarsirkelen flytter seg 14 meter nordover i året. Dette alene kan føre til at somrene blir kaldere, og vinterne mildere noe som igjen kan føre til at isbreene vil vokse. 

Den tredje faktoren er presesjon. Jorda vingler litt på sin ferd rundt solen, nesten som en snurrebass som er i ferd med å miste farten. Kort fortalt: Presesjonen påvirker når på året jorden er nærmest solen. Serberen mente at denne vinglingen følger sykler på 19.000 og 24.000 år. Rett etter istiden var for eksempel den nordlige halvkule nærmere solen om sommeren, og lengre fra om vinteren (i dag er det omvendt). 

Dette ga omtrent to grader varmere somre enn i dag, men samtidig kjøligere vintre. Dette førte til en varmeperiode rett etter istiden i landet vårt. Isbreene smeltet bort og det var furuskog på Hardangervidda. 

Det var også andre faktorer som solaktivitet, vulkanutbrudd og endringer i havstrømmer som påvirket fortidens klima. Slik som da «den lille istiden» på 1400-tallet ble utløst av lite solaktivitet og vulkanutbrudd. Og kontinentalplatenes posisjon på kloden har vært en viktig førsteordens driver for dagens ishusperiode og andre store istider tilbake i jordens historie slik som i sen karbon-perm (360-260 mill. år siden). 

Som å kjøre bil i tåke 

Så er dette bare gode nyheter? Istiden utsatt på ubestemt tid? Og det er bare å fortsette å pumpe CO ut i atmosfæren? Det er en utbredt misoppfatning at ettersom klimaet har endret seg betydelig i jordens historie, så betyr ikke de menneskeskapte utslippene noe. For det første, Potsdam-forskernes artikkel og en rekke studier av betydelige klimakatastrofer tilbake i geologisk tid (perm-trias, paleocene-eocene) viser at et økende CO-nivå i atmosfæren kan få store følger. 

For det andre, tenk hvor raskt forrige istid satte i gang, og Norge ble ulevelig kanskje i løpet av et par hundre år. Terskler kan bli overskredet - og hele klimasystemet kan endre seg dramatisk. Klimaforskeren Richard Alley ved Penn State-universitetet har sammenlignet klimaet med en kano: Man rugger litt og det går bra - tar man i litt ekstra, kantrer kanoen. Slike terskler er ifølge Alley overskredet tidligere med katastrofale følger. Den voldsomme økningen i CO-nivåene i atmosfæren kan derfor få uante konsekvenser. 

For det tredje, de store endringene i klima tilbake i geologisk tid skjedde over lengre tid på en planet uten en sivilisasjon. Det blir derfor litt som å kjøre bil i tåke. Du vet at du uansett enn gang skal dø, men likevel, gasser du på eller senker du farten?