Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Opptil én meter havstigning langs Norskekysten innen år 2100

Havet stiger. Grunnen er økende havtemperatur og smelting av is på land. Dette fører til at havet kan stå opptil én meter høyere langs hele norskekysten mot slutten av dette hundreåret.

Av: Helge Drange, Ben Marzeion, Atle Nesje og Asgeir Sorteberg

Det er fremdeles noe usikkerhet når det gjelder framtidig stigning av havnivået. Men dette betyr ikke at en kan se bort fra denne siden av menneskeskapt klimaendring, tvert imot: Vi vet at det globale havnivået har økt med 17 cm siste hundre år. Likefullt vet vi at stigningen i havnivået har akselerert siden tidlig på 1990-tallet. Etter 1993 viser målinger fra satellitt at havnivåøkningen nå er på vel 3 mm i året, eller dobbelt så rask stigning som middeløkningen over de siste hundre år. Vi vet også at havet vil stige i lang tid framover, også hundrevis av år etter at menneskeheten får kontroll på utslippene av klimagasser. Det vil derfor være nødvendig å tilpasse seg de endringene som kommer, og å planlegge slik at en unngår framtidige overraskelser grunnet høyere havnivå.
Framtidsscenarier

I den nye rapporten fra FNs klimapanel (IPCC 2007) er det presentert flere framskrivninger av global havstigning. Framskrivningene er blant annet basert på tre standard utslippsscenarier av klimagasser og partikler, nemlig scenario B1, A1B og A2 (se faktaboks). For disse tre utslippsscenariene forventer klimapanelet en global havnivåøkning på mellom 18 og 51 cm mot slutten av dette hundreåret relativt til perioden 1980-1999. Klimarapporten understreker at havnivåøkningen kan bli 10-20 cm høyere enn dette blant annet grunnet økende issmelting langs kysten av Grønland og i Antarktis. Det er derfor sannsynlig at framskrivningene gitt av FNs klimapanel representerer en nedre grense for framtidig havstigning.

En ny studie i tidsskriftet Science (Rahmstorf 2007) påviser en sammenheng mellom global temperaturøkning og global havstigning for perioden fra 1880 og fram til i dag. Ved å bruke Rahmstorfs modell på IPCCs framskrivinger av den globale overflatetemperaturen får vi at havnivået kan øke med mellom 55 og 110 cm relativt til havnivået i år 2000 (se figur 1). Rahmstorfs modell er særdeles enkel i det den bare tar hensyn til en sammenheng mellom global temperatur- og havnivåendring. Men gitt at oppvarming av verdenshavene og smelting av breer og iskapper fortsetter som i dag, er det grunn til å forvente at Rahmstorfs modell gir et representativt anslag for framtidig havstigning.

Det er også verdt å nevne at for perioden 1891 til 1990 har havstigningen langs norskekysten vært på rundt 14 cm når en ser bort fra effekten av landheving (Vestøl 2006). Denne stigningen er i tråd med Rahmstorfs modell som gir 14.3 cm stigning for samme periode. Rahmstorfs modell beskriver derfor observert havstigning langs Norskekysten på en god måte.

 

Figur 1. Modellert global havnivåøkning (i cm relativt år 2000) basert på Rahmstorf (2007) for klima-scenariene A2 (rød kurve), A1B (grøn kurve) og B1 (blå kurve). Den vesle figuren viser global temperaturøkning fra klima-modellene som inngår i IPCC (2007). Middelverdi og spredning i år 2100 er gitt til høyre for de to grafene.

Høyere havnivå i norske farvann
I tillegg til den globale havnivåendringen på 55 til 110 cm, vil Norges nærområder få en ekstra havnivåøkning på rundt 10 cm. Grunnen til at havstigningen ikke er jevnt fordelt skyldes at noen havområder har et mer effektivt varmeopptak enn andre områder. Dessuten påvirkes havnivået av framtidig endring i havsirkulasjonen. De ekstra 10 cm angitt over er en middelverdi fra de klimamodellene som er benyttet i IPCC (2007). Med dette ekstrabidraget er vi oppe i framtidig havnivåøkning for norske farvann på mellom 65 og 120 cm.

Siden Skandinavia var tynget av en tykk iskappe under siste istid, løfter landet seg fremdeles. I løpet av dette hundreåret vil landhevningen være på rundt én meter innerst i Bottenviken og nær null ytterst på Sør- og Vestlandskysten. Derfor kommer innerste deler av Oslo- og Trondheimsfjorden best ut når det gjelder framtidig havstigning; her vil landet løfte seg med rundt halvmeteren i løpet av dette hundreåret. Dårligst ut kommer kyststrekningen på Sørvestlandet; her vil det bare bli ca. 10 cm landhevning for samme periode.

Setter vi sammen bidraget av global vannstandsøkning basert på Rahmstorfs modell, pluss 10 cm grunnet økt havstigning hos oss, minus bidraget av landhevningen langs kysten, får vi tallene som gitt i tabell 1 for de tre klimascenariene A2, A1B og B1. Tallene i tabellen er middelverdier; inkluderer vi usikkerhetene kan vannstandsøkningen bli vel 30 cm høyere for scenario A1B og A2 mot slutten av dette århundre.

Selv om det er usikkerheter i disse anslagene viser tabellen i klartekst at planlagte bygge- og prosjekteringsaktiviteter langs kysten må ta høyde for at havnivået kan komme til å stå fra en halv til én meter høyere mot slutten av dette århundre. Dette er illustrert i figur 2.

I tillegg vil det være nødvendig å tilpasse seg stigende havnivå for eksisterende infrastruktur for de fleste av byene og tettstedene langs norskekysten. Noen steder vil få særdeles store utfordringer. Som et eksempel må Bryggen i Bergen også ta høyde for at grunnmassene vil sige 60-80 cm i løpet av dette hundreåret. Med synkende grunn og stigende hav er det derfor å forvente at enhver flo vil gå inn på Bryggen fra rundt 2050.


Figur 2. Midlere vannstandsøkning (i cm) langs norskekysten i år 2100 relativt år 2000 for scenario A2. Som en referanse representerer de lyse sylindrene en vannstandsøkning på 100 cm. Inkluderer en usikkerhet i havstigning og landhevning kan vannstanden øke med vel 30 cm i tillegg til det vist her (se tabell 1).

 

Stormflo
Havstigningen beskrevet over gjelder for både flo og fjære sjø. Men den største utfordringen vil framtidig stormflo representere. Ved stormflo blir vannet langs kysten stuet opp mot land grunnet lavtrykk og sterk vind, og dette kommer da i tillegg til havnivået ved flo sjø. For våre nærområder viser klimamodellene bare en svak økning av styrken til stormene i et framtidig klima. Dette vil si at høyden ved framtidig stormflo vil være gitt når havnivåøkningen i tabell 1 legges til høyden for dagens stormflo, pluss kanskje 10 cm grunnet noe kraftigere stormer fra vest (Lowe og Gregory 2005, og Woth m.fl. 2006). Dette gir stormflo som vist i figur 3.

Det er også verdt å merke seg at selv om forskjellene mellom framskrivningene av temperatur for scenario A2, A1B og B1 er betydelige (se den vesle grafen i figur 1), så er forskjellen i midlere havstigning for de tre scenariene på bare 14 cm. Det er flere grunner til dette: Vann har en meget høy varmekapasitet, så verdenshavene kan lagre store varmemengder. Siden havstigningen er gitt ved akkumulert temperaturstigning fra begynnelsen av 1800-tallet, utgjør ikke forskjellen mellom de tre scenariene så mye for havnivået. Så selv om vi skulle klare å redusere de globale klimagassutslippene med 50 prosent, som vil være nødvendig for å kunne nå scenario B1, vil havstigningen bli betydelig i dette hundreåret. I tillegg er den vertikale blandingen i havet en langsom prosess. Det er det siste som gjør at havet vil stige i hundrevis av år etter at vi har fått kontroll på utslippene av drivhusgasser.

 

Figur 3. Mulig stormflo (i cm) i år 2100 relativt kote null (NN1954, se http://vannstand.
tatkart.no/main.php
). Høydene er framkommet med å ta høyeste stormflo som er observert fram til i dag, legge til 80 cm fra scenario A2 (se figur 1), pluss 10 cm høyere havnivå hos oss, pluss 10 cm for økt stormaktivitet, minus landheving fra tabell 1.

Avslutningsvis er det verdt å huske på at selv om alvoret er absolutt og utfordringene mange for kyst-Norge, vil en rekke øysamfunn i Stillehavet og lavtliggende land i for eksempel India, Bangladesh og Indonesia få dramatisk større problemer enn de vi får. Det er også slik at disse samfunnene vil ha vansker med å tilpasse seg klimaendringene da de ofte rår over små økonomiske resurser.

Artikkelen er tidligere publisert i Cicerone Nr. 2/2007.