Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Ser ikke Vidda for bare trær

For en forsker med spesialområde fortidsklima og vegetasjonshistorie, befinner diskusjonen om traseen til en høyhastighetsjernbane mellom Bergen og Oslo seg på et sidespor.

Av: Anne E. Bjune, forsker, Bjerknessenteret for Klimaforskning

Kronikken er publisert i BT. 22.11.07 

VEGETASJONSHISTORIE: Med en økning i den globale middeltemperaturen på opp til 2 °C spiller det liten rolle om jernbanetraseen skal gå i tunnel eller i det åpne landskap: Det blir uansett dårlig utsikt fra kupeen - om 100 år er store deler Hardangervidda dekket av skog. Det har den vært under tidligere varmeperioder.

Hvordan kan vi vite det? Nøkkelen til forståelsen fremtidens klima og vegetasjon ligger i fortiden. Vidda har vært skogkledd tidligere. Fossiler av stubber, stokker, frø og nåler sammen med store mengder pollen fra trærne som vokste i skogene på Hardangervidda kan finnes igjen i myrer, tjern og innsjøer. Disse forteller oss hvordan landskapet har sett ut tidligere. Avsetninger i myrer og innsjøer er et fantastisk landskapsarkiv, som strekker seg mye lenger tilbake i tid enn manns minne. Lag på lag ligger fossilene lagret i arkivet. Identifisering og tellinger av de ulike fossilene i alle lagene er et detektivarbeid der vi sakte, men sikkert skaper et bilde av fortidens vegetasjon og landskap - fra i dag og helt tilbake til forrige istid for mer enn 12 000 år siden.

Pollen
Vi kan skille ulike arters pollenkorn fra hverandre i mikroskopet og telle hvor mange det er av hver sort og dermed bestemme hvor stor andel det var av ulike trær, busker og urter. Større fossiler som frø, blader og nåler kan også kjennes igjen. Til sammen gir de oss informasjon om fortidens vegetasjon. Når resultater fra mange lokaliteter foreligger, kan disse øyeblikksbildene knyttes sammen til et større landskapsbilde. Hvis vi setter sammen bilder fra ulike epoker, blir det som en film som viser vegetasjonens utvikling på ulike steder gjennom historien. Fordi sammensetningen av planter i landskapet er bestemt av de økologiske og klimatiske forhold der de vokser, gir det «arkiverte» pollenet et bilde av disse overordnede forholdene.

Ulike treslag
Skogene i de forskjellige områdene på Hardangervidda har til ulike tider vært dominert av ulike treslag. Like etter at landet ble isfritt, var store deler av landskapet åpent slik som på høyfjellet i dag. Kun små busker, gress og urter vokste der. Bjørka etablerte seg raskt i det åpne landskapet og etter hvert kommer også furutrærne på plass. Når vi vet alderen på materialet som analyseres, kan vi også tidfeste når store endringer har funnet sted.

Det er gjort et stort arbeid med analyser av fossilene som ligger lagvis bevart i innsjøer på Hardangervidda. Vi vet derfor at under tidlig steinalder, for mer enn 7000 år siden, vokste det skog over store deler av Hardangervidda. Enkelte steder var tregrensen 100 - 200 meter høyere enn dagens. På gode og varme lokaliteter var det furua som dominerte og der forholdene var mindre gunstige, samt på de høyereliggende områdene, vokste det bjørk. Den viktigste årsaken var et varmere sommerklima enn det vi har i dag.

Selv om mennesket alltid har vært opptatt av naturen og formet den etter sine behov var menneskets påvirkning av naturen i steinalderen liten i forhold til nyere tid. Det gjør at vi kan relatere mange av endringene som skjedde i vegetasjonen til de klimatiske forholdene som rådet under denne tiden.

Menneskers bruk
De siste 4500 årene har tregrensene på Hardangervidda og også i andre fjellområder i Norge blitt gradvis lavere. Kaldere sommere og et generelt våtere klima kombinert med en stadig mer intensivert bruk av fjellområdene, spesielt til beitedyr, men også til utslått og vedhogst, førte til at tregrensene ble presset nedover. De øvre fjellområdene ble stadig mer åpne, og gress, lyng og små busker dominerte i landskapsbildet. Den kontinuerlige forbedringen av redskaper som har skjedd helt siden bronsealderen har gjort at menneskets tilstedeværelse og påvirkning trer tydelig frem i de vegetasjonshistoriske studiene. Hva som er viktigst i forhold til tregrensene - klimaet eller menneskets bruk - vil variere i ulike delene av fjellet til enhver tid.

Hvordan vil det bli i fremtiden? Den tidlige steinalder kan temperaturmessige forholdene med den oppvarmingen som beskrives av dagens klimamodeller om 50 til 100 år. Kunnskapene vi har om hvordan landskapet har vært før, og hvordan vegetasjonen og klimaet har endret seg, kan brukes til å si noe om hva vi kan forvente oss i fremtiden. Med økende sommertemperatur, lengre vekstsesong, og kraftig redusert bruk av naturen som beiteområder for husdyrene våre, vil fjellet bokstavelig talt gro igjen. Mange av de områdene som hadde skog i steinalderen kan godt bli skogkledde igjen.

Gjengroing
Klimasonene eller vegetasjonsbeltene slik vi ser dem oppover fjellsidene i dag vil fortsette å flytte seg oppover - og nordover. I områder der det i dag vokser bjørk opp mot snaufjellet vil vi om kort tid å ha både gran og furu, og der det er snaufjell vil bjørka etter hvert dominere. Mange steder er dette godt synlig allerede. Siden siste halvdel av 1900-tallet har beitetrykket i fjellet blitt lavere. Seterdriften har opphørt mange steder, og det går færre dyr ute og beiter i fjellet om sommeren. Resultatet ser vi som en gjengroing av kulturlandskapet. En økning i sommertemperatur på 1 ºC har også gitt gunstigere vekstforhold for trærne i fjellet. Er målet å beholde et åpent kulturlandskap må utmarksområdene aktivt holdes i hevd.

Les også BT artikkel: Hardangervidda blir skogkledd