Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Kartet viser de tre ulike sedimentkjernene som ble undersøkt i studien, markert i gult. Kjernen fra Irmingerhavet har fått navnet GS16-204-18CC. Vulkanutbruddet fra Hekla har fått navnet FMAZ II-1, og tidligere funn av denne asken er markert med hvit sirkel. Den blå pilen viser den kalde havstrømmen som går sørover i overflaten langs Grønlandsøstkyst. Illustrasjon: Sunniva Rutledal et al.

Flere tusen år gammel aske funnet i Irmingerhavet

Nesten 27.000 år etter vulkanen Hekla hadde et voldsomt utbrudd på Island, fant vi igjen spor av aske i sedimenter fra havbunnen utenfor Grønland. Det gir oss et viktig kronologisk holdepunkt når vi pusler sammen klimahistorien.

Body

Sunniva Rutledal portrettSkrevet av Sunniva Rutledal, phd.student ved Institutt for goevitenskap og Bjerknessetneret 


Da den islandske vulkanen Hekla hadde et voldsomt utbrudd for 26 740 år siden spredde asken seg utover store deler av Nord-Atlanteren. Vi vet fra tidligere maringeologiske studier at asken i stor grad spredde seg østover og over De nordiske hav. De sterke vestavindene frakter i hovedsak aske i denne retningen, men vi vet også at asken spredde seg i motsatt retning. I en iskjerne fra sentrum av Grønlandsisen har forskere funnet mikroskopiske askekorn fra det samme utbruddet.

Kobling mellom sjøis og is på land

Vi i forskningsprosjektet ice2ice er interessert i å forstå hvordan Grønlandsisen og Nord-Atlanteren har påvirket hverandre under tidligere hurtige klimaendringer. Under siste istid finnes det flere episoder der temperaturen over Grønland steg raskt med opptil 10-15oC. Disse klimaendringene kaller vi Dansgaard-Oescgher sykluser, og er muligens den eneste analogien vi har til de klimaendringene vi observerer i Arktis i dag.

Med dette i tankene har vi derfor undersøkt tilstedeværelsen av vulkansk aske i sedimentkjerner fra Nord-Atlanteren. Skulle vi klare å finne aske fra det samme vulkanutbruddet her, kan vi synkronisere arkivene og undersøke hvordan endringer observert i Grønlandsisen henger sammen med endringer observert i havet.

Vulkansk aske sett i mikroskop
Askekorn mellom 25-80 mikrometer sett under mikroskop. Foto: 

 

Mikroskopiske askelag

Sedimentkjerne hentet fra havbunnen i Grønlandshavet
En sedimentkjerne heises opp fra havet utenfor Grønlandskysten ombord forskningsfartøyet G.O. Sars. Foto: Basile de Fleurian

Høsten 2016 hentet vi opp en sedimentkjerne fra Irmingerhavet, et havbasseng som ligger øst for sørspissen av Grønland, og sørvest for Island. Hjemme i Bergen, ved EARTHLAB på Realfagsbygget, klarte vi ved hjelp av ulike metoder lokalisere et mikroskopisk askelag i kjernen. Askekornene viste seg å være i et 0.5 cm tykt lag og var ikke større enn mellom 25-80 mikrometer (10-6 m).

For å undersøke hvor asken kom fra reiste vi til Universitetet i Edinburgh, og ved hjelp av en «Electron probe microanalyzer» har vi fastslått at asken stammer fra nettopp utbruddet Hekla hadde for 26 740 år siden. Dette er første gang noen har funnet nettopp denne asken i Irmingerhavet, -og er et viktig funn for fremtidig maringeologisk forskning i Nord-Atlanteren. Funnet ble nylig publisert i journalen Quaternary Science Reviews 

 

Nyttig verktøy

Klimasystemet er komplekst og består av flere ulike komponenter som hav, iskapper og sjøis, land og atmosfære. For å forstå hvordan klimaet vil endre seg fremover er det helt essensielt å forstå hvordan disse ulike komponentene virker sammen, påvirker hverandre og hvordan de har endret seg tidligere. I en slik sammenheng spiller analyser av vulkansk aske en helt sentral rolle og er et ekstremt nyttig verktøy. Aske fra det samme vulkanutbrudd vil være tidsmarkører avsatt i ulike klimaarkiv som nettopp iskapper, havbunnssedimenter og på land i for eksempel sedimenter fra innsjøer. Slik kan vi sammenligne samme klimahendelse over store avstander.

Funnet av aske fra vulkanutbruddet til Hekla i Irmingerhavet gjør at vi nå har et fast kronologisk holdepunkt fra den vestlige siden av Nord-Atlanteren. Dette kombinert med de tidligere funn i østlige Nord-Atlanteren, i De nordiske hav og i iskjernen fra Grønland gjør at vi nå i stor detalj kan undersøke hvordan deler av klimasystemet kommuniserte med hverandre for 26 740 år siden, og hvordan klimaet varierte over store avstander, både i havet og på land.



Referanse: 

Sunniva Rutledal, Sarah M.P.Berben, Trond M.Dokken, Willem G.M.van der Bilt, Jan Magne Cederstrøm, Eystein Jansen, 2020, Tephra horizons identified in the western North Atlantic and Nordic Seas during the Last Glacial Period: Extending the marine tephra framework, Quaternary Science Reviews, doi: https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2020.106247