Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Nyheter

982 results

For 20 år siden snakket ytterst få om klima. Klimaforskere fantes knapt. Når Bjerknessenteret i år feirer 20-årsjubileum, er det med mer enn 200 naturforskere som alle utforsker klimaet.

Havets varmetransport inn i Arktis har økt

Havets varmetransport inn i Arktis har økt Ellen Viste man, 11/23/2020 - 17:15 Havets varmetransport inn i Arktis har økt Havet har fraktet mer varme inn i de nordlige havområdene etter 2001, viser en ny studie. Strømmen av vann inn i de nordiske hav er blitt både varmere og sterkere.

Varmetransporten fra Atlanterhavet og inn i de nordiske hav har vært sju prosent høyere etter 2001 enn den var på 1990-tallet. Det viser en studie publisert i tidsskriftet Nature Climate Change i dag. 

I de senere år har temperaturen i Polhavet og i de nordiske hav steget, samtidig som sjøisdekket har minket. Den observerte økningen i varmetransport er stor nok til å kunne forklare det meste av disse endringene.

Forskerne bak studien har satt opp et detaljert regnskap for alle strømmer inn og ut av Polhavet og de nærmeste havområdene fra 1993 til 2016. Resultatene viser en markant økning i transporten av varme inn i de nordiske hav mellom 1998 og 2002.

– At vanntemperaturen økte, var ikke så uventet. Men et så stort sprang på noen få år overrasket oss, sier Kjetil Våge ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Våge er en av forskerne bak studien, ledet av hans tidligere kollega Takamasa Tsubouchi, som nå jobber ved Japans meteorologiske institutt. 

Årsaken til økningen i varmetransport skyldes både at mer vann har strømmet inn sørfra og at vannet er blitt varmere. 

Takamasa Tsubouchi
Takamasa Tsubouchi ledet studiet av varmetransporten nordover i havet mens han jobbet ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved UiB. Bildet er tatt under et tokt ved nordøstkysten av Grønland i 2016. Foto: Stephan Krisch

Volumregnskapet må gå opp

Sjøvannet følger én hovedrute inn i Polhavet. Ruten går gjennom de nordiske hav, der varmt Atlanterhavsvann fra Golfstrømmen fortsetter nordover på begge sider av Island. I tillegg strømmer kaldere vann nordover langs vestkysten av Grønland og fra Stillehavet inn gjennom Beringstredet, men disse havstrømmene er svakere og frakter mindre varme.

Ut igjen er det to hovedveier. Vannet strømmer sørover i dypet på begge sider av Island og nær overflaten på begge sider av Grønland. Hver av disse strømmene har flere greiner. 

Nå har forskerne for første gang tallfestet hvor mye varme havstrømmene frakter inn og ut av de nordlige havområdene, definert som Polhavet, de nordiske hav og havområdet mellom Nord-Amerika og Grønland.

Inn i og ut av området må det strømme like mye vann. I perioder da det har manglet observasjoner for en strøm, har forskerne derfor kunnet bruke observasjoner av de andre greinene og andre tidsperioder til å beregne hvor mye vann denne strømmen har ført. Alle måledata har en viss usikkerhet, som også kan tallfestes. Innenfor dette spennet kunne de justere hver strøm slik at det totale strømregnskapet gikk i null. 

De nordiske hav
Havstrømmene inn i og ut av de nordlige havområdene. De røde pilene er innstrømningen av varmt vann fra Atlanterhavet. Turkise piler er kaldere vann både inn og ut, og svarte piler utstrømningen i dypet. Pilenes tykkelse indikerer strømstyrken, målt i Sverdrup. Figur fra Tsubouchi et al., 2020. 

Varmeoverskuddet har økt

Varmeregnskapet går aldri opp. Overskuddsvarme fra tropene fordeles mot polene både gjennom havet og atmosfæren. Derfor er det naturlig at det strømmer mer varme inn i de nordlige havområdene enn ut av dem. Men de siste årene har overskuddet økt. 

Mellom 1998 og 2002 steg varmetransporten inn i de nordlige havområdene brått, og siden da har den holdt seg på et nivå som ligger sju prosent høyere enn på 1990-tallet. Overskuddet er stort nok til å forklare oppvarmingen av havet og har trolig også bidratt til å redusere sjøisdekket. 

Varmere vann og sterkere strøm bidro like mye til økningen i varmetransport. Hvor mye vann som strømmer inn, er imidlertid vanskeligere å beregne enn vannets temperatur, som måles direkte. Derfor er temperaturbidraget sikrere. 

Helt sikkert er det uansett at strømmen fra Atlanterhavet og inn i de nordiske hav ikke ble redusert i løpet av måleperioden. Den kan ha økt.

Ingen tegn til svekkelse av omveltningssirkulasjonen

Det meste av vannet som fraktes nordover fra Golfstrømmen, avkjøles, synker og returnerer sørover i dypet. Denne nedsynkningen er kritisk for å opprettholde omveltningssirkulasjonen i Nord-Atlanteren, som Golfstrømmen er en del av. 

Nedsynkningen foregår i tre hovedområder: Labradorhavet, Irmingerhavet og de nordiske hav. Historisk sett har Labradorhavet vært sett på som et hovedområde, men de siste årene har fokus falt på de nordiske hav. 

Klimamodeller indikerer at omveltningen vil bli redusert med 10–30 prosent innen utløpet av århundret hvis den globale oppvarmingen fortsetter. Det har vært diskutert om den sørlige delen av systemet, som vi forbinder med Golfstrømmen, allerede er redusert.

– Vi ser ingen tegn til noen svekkelse i nord, sier Kjetil Våge. – Resultatene våre tilsier at strømmen inn i de nordiske hav er robust. Utstrømningen sørover i dypet har heller ikke blitt svakere. 

Han påpeker at man foreløpig ikke kjenner koblingen mellom den sørlige og den nordlige delen av omveltningssirkulasjonen godt nok til å si noe om hvordan dette vil utvikle seg. 

– Mye spiller inn. Jeg vil ikke gjette, sier han.

Kjetil Våge
Kjetil Våge under et tokt utenfor kysten av Island i 2011. Foto: Sindre Skrede / UiB

Referanser

Tsubouchi, T., Våge, K., Hansen, B. et al. Increased ocean heat transport into the Nordic Seas and Arctic Ocean over the period 1993–2016Nat. Clim. Chang.(2020). https://doi.org/10.1038/s41558-020-00941-3

Østerhus, S. et al. (2019): Arctic Mediterranean exchanges: a consistent volume budget and trends in transports from two decades of observations. Ocean Sci., 15, 379–399, 2019

 

Da forrige istid tok slutt, smeltet breen som dekket Hardangerfjorden i stor fart – opptil 10 meter om dagen. Slutten av istiden her i Norge, ligner Grønland i dag.  

Johannes Sandanger Dugstad disputerer med en avhanding om havstrømmer og varmetap i Lofotenbassenget.

Ny havstrøm satt på kartet

Ny havstrøm satt på kartet Ellen Viste lør, 10/24/2020 - 13:36 Ny havstrøm satt på kartet Golfstrømmen har du hørt om. Island–Færøy-jeten har du garantert aldri hørt om. Denne havstrømmen er nemlig ny på kartet.

Det er ikke hver dag det kommer nye havstrømmer på verdenskartet. I en artikkel publisert i tidsskriftet Nature Communications i går presenterer forskere fra Bergen, USA og Færøyene en nyoppdaget dyphavsstrøm nord for Island og Færøyene.

Strømmen bringer tungt dypvann ut av de nordiske hav og er dermed en del av omveltningssirkulasjonen i Nord-Atlanteren, som vi ellers forbinder med Golfstrømmen i overflaten.

– En del av måledataene vi brukte var gamle, men ingen hadde lagt merke til denne strømmen, sier Stefanie Semper.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og har ledet arbeidet med å identifisere den nye strømmen.

Stefanie Semper
Stefanie Semper har identifisert Island–Færøy-jeten som en del av doktorgraden sin ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved UiB. Foto: Helene Asbjørnsen

En viktig strøm i et stort system

Golfstrømmen ble først trykket på et kart i 1786, på initiativ fra Benjamin Franklin. Kartet viser en elv i havet utenfor kysten av Nord-Amerika og østover mot Europa.

Lenge har man visst at Golfstrømmen inngår i en sløyfe der overflatevann strømmer nordover i Atlanterhavet, avkjøles og synker før det strømmer tilbake sørover i dyphavet. Gradvis er det blitt klart at områdene der vannet synker og snur er Labradorhavet, Irmingerhavet og de nordiske hav – en samlebetegnelse for Norskehavet, Grønlandshavet og Islandshavet.

Vann strømmer inn i de nordiske hav på begge sider av Island og fortsetter mot Polhavet og Barentshavet. Noe av vannet blir så kaldt og tungt at det synker og strømmer tilbake ut i Atlanterhavet gjennom Danmarkstredet og Færøybankkanalen, som ligger mellom Færøyene og Skottland. Derfra raser det nedover skråningen mot dypet av Atlanterhavet.

Men ennå er mye ukjent. Det har vært ulike teorier om hvor i de nordiske hav vannet synker og om hvilke veier det så følger ut i Atlanterhavet. Island–Færøy-jeten er det nyeste tilskuddet.

Nordic Seas
Havsirkulasjonen i de nordiske hav. Vann strømmer inn i overflaten på begge sider av Island (røde piler) og tilbake ut igjen i dypet (turkise piler). Den nye Island–Færøy-jeten er merket med "IFSJ". Ill. fra Huang et al., 2020.

Oppdaget at vannet strømmet motsatt vei

I 2011 var forskere fra Bergen på tokt ved Island. De lette etter kilden til Nordislandsjeten, undervannsstrømmen som bringer dypvann ut i Atlanterhavet på vestsiden av Island. Kjetil Våge, forsker ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved UiB, var med på toktet, som ble ledet av Bob Pickart fra Woods Hole Oceanographic Institution.

Havforskerne fulgte Nordislandsjeten oppstrøms mot et område nordøst for Island, der de antok den oppsto. Målingene viste at strømmen ganske riktig gradvis ble svakere. Men da de fortsatte videre langs kontinentalsokkelen, ble det igjen bevegelse i dypet under dem.

– Helt uventet så vi at det gikk en tydelig strøm østover, sier Kjetil Våge.

De begynte å danne seg et bilde av området nord for Island som et slags vannskille i havet, med vann som kom nordfra og delte seg i to strømmer: den velkjente Nordislandsjeten vestover mot Danmarkstredet og en ukjent strøm østover i retning av Færøyene.

Kjetil Våge
Kjetil Våge var med på toktet utenfor kysten av Island i 2011. Foto: Sindre Skrede / UiB

Samlet gamle og nye målinger

For å kunne finne ut om de hadde rett, fortsatte de å måle sørøstover langs kontinentalsokkelen. Men etter at de kom hjem, ble disse dataene liggende ubehandlet til Stefanie Semper begynte å analysere dem i fjor.

Færøyske forskere hadde merket seg at vann vestfra nådde nordsiden av Færøyene, men heller ikke de hadde utforsket fenomenet nærmere.

– Ingen av datasettene viste hele strømmen, sier Stefanie Semper. – Men sammen ga de oss muligheten til å trekke ut en sammenhengende historie.

Ved å sammenstille de færøyske dataene og toktmålingene fra 2011, kunne hun identifisere en kontinuerlig strøm ved 800–1000 meters dyp. Vannet strømmer fra nordsiden av Island, langs kontinentalsokkelen og rundt nordsiden av Færøyene, før det fortsetter ut i Atlanterhavet gjennom Færøybankkanalen.

Avslørt av fingeravtrykket

For å kunne kartlegge strømmen, så forskerne ikke bare på strømretningen, men også på selve vannet.

– Vannmassene har sine egne fingeravtrykk, sier Stefanie Semper.

Kombinasjonen av temperaturen og saltinnholdet i sjøvann gjør det mulig å skille vann med ulikt opphav. Sammen med strømmålingene, kunne de bruke disse egenskapene til å spore vannet bakover og videre innover i de nordiske hav.

Parallelt med utforskningen av den nye strømmen har forskere fra de samme institusjonene, sammen med kinesiske forskere, lett etter vannets kilde før det når Island. Også dette arbeidet ble publisert i går.

I denne studien viser forskerne at vannet i strømmen mot Færøyene har de samme egenskapene som vannet som strømmer vest for Island. De to havstrømmene har samme fingeravtrykk, et kjennetegn som kunne spores til det samme området i Grønlandshavet.

Sammen viser de to nye studiene at dypvann fra Grønlandshavet følger undervannsrygger sørover og deler seg i to når det møter kontinentalsokkelen på nordsiden av Island. Den ene greinen når Atlanterhavet gjennom Danmarkstredet, den andre gjennom Færøybankkanalen.

En jetstrøm i havet

Begrepet jetstrøm forbinder man vanligvis med konsentrerte bånd av sterk vind i atmosfæren. Når forskerne her bruker det om en strøm i havet, er det fordi strømmen minner om slike bånd. Men vann er tyngre å flytte enn luft, så i havet går alt saktere enn i atmosfæren.

Sammenlignet med luften i den polare jetstrømmen en mil over Atlanterhavet, som gjerne fyker 50 meter i sekundet, står vannet i Island-Færøy-jeten nesten i ro.

– Ti centimeter per sekund, sier Stefanie Semper. – Maksimalt femten. Likevel transporterer den omtrent like mye vann som alle elvene på jorden til sammen.

De nordiske hav er viktigere enn tidligere antatt

De nordiske hav har alltid vært viktig for norske havforskere, men de siste årene har området fått høyere prioritet også internasjonalt. Om man skal vite hvordan strømsystemet i Atlanterhavet påvirkes av klimaendringer, må man vite hvordan nedsynkningen i nord bidrar.

I den forbindelse har det vært fokusert mye på Golfstrømmen i den sørlige delen av sløyfen og på nedsynkningen i Labradorhavet, som har antatt er vel så viktig. Nyere funn har flyttet oppmerksomheten mot de nordiske hav.

Nå håper Stefanie Semper og kollegene å kunne se nærmere på hvordan vannet kommer fra Grønlandshavet til nordsiden av Island og på hvorfor strømmen deler seg der.

– Du tenker du svarer på et spørsmål, sier hun. – Nå har vi enda flere.

Referanser

Semper, S., Pickart, R.S., Våge, K. et al. The Iceland-Faroe Slope Jet: a conduit for dense water toward the Faroe Bank Channel overflow. Nat Commun 11, 5390 (2020).

Huang, J., Pickart, R.S., Huang, R.X. et al. Sources and upstream pathways of the densest overflow water in the Nordic Seas. Nat Commun 11, 5389 (2020).

Sjøisen i Arktis kan ha sparka i gang den vesle istida i Europa

Sjøisen i Arktis kan ha sparka i gang den vesle istida i Europa gudrun man, 10/05/2020 - 11:36 Sjøisen i Arktis kan ha sparka i gang den vesle istida i Europa Unormalt store mengder sjøis i drift sørover i byrjinga av 1300-tallet kan ha satt i gang den vesle istida, og viser eit nytt studie. Tilfeldige og spontane klimaendringar kan vere grunnen til at det kom så mykje is – som igjen sette i gang mange hundre år med kulde i Europa.

I vitskapsmiljøet har det i fleire tiår gått diskusjonar kring den vesle istida, kva som sette den i gong og fekk den til å halde fram i fleire hundre år. Den vesle istida er rekna til å begynne i år 1300 og varer til kring 1850.

Noko av det som er spesielt med den vesle istida, er at det ikkje er ei global kuldeperiode. I perioden mellom 1300 og rundt 1850 var særleg Europa prega av kaldt klima. Men det var ikkje kaldt jamnt over, store område opplevde på skift tiår med kulde, harde vintrar og korte, kalde somrar.

Ettersom desse kuldeperiodane skiftar mellom ulike regionar, er det samla globale temperaturfallet i den vesle istida mindre enn ein halv grad. Det er ei lita endring i global skala, men for menneska som vart råka av kuldeperiodane, var det ingen spøk.

Mellom 1300-1850 opplevde menneska i Europa periodar med ekstrem kulde, stormande vintrar, feilslåtte avlingar og hungersnaud.

 

Sporer sjøisens utbreiing bakover i tid

– Eg har lenge vore fasinert av å sjå på sjøisen ikkje berre som ein passiv indikator på klimaendringar, men også som ein faktor som kan føre til endringar i klimasystemet over lengre tidsskala. Den vesle istida er eit perfekt døme på dette, seier Martin Miles, forskar ved NORCE, Bjerknessenteret og tilknytt University of Colorado.

I eit nytt arbeid publisert i Science Advances, viser Miles og kollegaene at unormalt store mengder sjøis dreiv sørover frå Polhavet langs Grønlands austkyst til Nord-Atlanteren, i løpet av 1300-talet. Forskarane har undersøkt klimaarkiv i sedimenterkjerner på havbotnen frå Polhavet til Nordatlanteren.

kart over Grønland
Kartet viser havstraumen langs austkysten av Grønland, som også i dag fraktar store mengder sjøis ut frå Arktis. Dei farga prikkane på kartet viser kvar sedimentkjernene som ligg til grunn for dette studiet er henta frå. Tilrettelagt figur frå Miles et.al. 2020.  

Miles viser til inspirasjon frå kollega Gifford Miller ved University of Colorado, som skreiv den første forskningsartikkelen som peiker på ei essensiell rolle for sjøisen i den vesle istida.

– Me bestemte oss for å sette saman bevis frå klimaarkiva for å gjenskape kvar sjøisen var lokalisert i løpet av dei siste 1500 åra, seier Miles.

Han leidde forskningsarbeidet som er finansiert gjennom ulike prosjekt hos Noregs forskningsråd, Det europeiske forskningsrådet (ice2ice) og gjennom Bjerknessenterets eigne strategiske prosjekt.

Saman med kollegaer Camilla Andersen ved Danmarks geologiske undersøkelser GEUS og maringeolog Christian Dylmer ved MMT i Sverige undersøkte dei sedimentkjerner for spor av sjøis. Det inkluderer spesielle alger som lever i isen, fossile mikroskjell som lever i vatn under ulike havtemperaturar og restmateriale som sjøisen fraktar med seg.

graf frå arbeidet
Grafane viser utbreing av sjøis og polare vassmassar ved Framstredet, Grønland og Island. Fargane i grafane samsvarer med prikkane i kartet over. Den blå søyla markerer 1300-talet. Merk at mengda  sjøis ved austkysten av Grønland er særleg  stor på 1300-talet. Tilrettelagt figur frå Miles et al. 2020 

Årsak, konsekvens og tilfeldige samanfall

Gjennom åra har det versert mange ulike forklaringar på kva som har sett den vesle istida i gang. Perioden omfattar fleire eksplosive vulkanutbrot, som setje i gang kuldeperiodar og medvirke til å forlenge kuldeperiodar. Også tidlagare forskning har vist at sjøisen har vekse i denne perioden, dette arbeidet viser at ein har eit belte med krafig eksport av sjøis sørover langs Grønland, som steig markant i byrjinga av 1300-talet.

Spørsmålet er kva som er årsakar, konsekvenser og tilfeldige samanfall.

Martin Miles viser til tidlegare modellundersøkingar, og spesielt eit arbeid av Bjerkneskollegaene Camille Li og Andreas Born om såkalla «stygge andungar» blant kontrollkøyringar av klimamodellar.

Klimamodellar kan sjåast som eit laboratorie over klimasystemet, der ulike påverknader utanfrå påverkar utviklinga av klimaendringar. Endring i solinnstråling, vulkanutbrot og endring i klimagassar i atmosfæren, er døme på slike påverknader utanfrå. Funnet forsterkar også liknande funn publisert av kollegaene Willem van der Bilt og Andreas Born i fjor. 

Forskarar nyttar kontrollkøyringar av klimamodellar for å forstå korleis klimasystemet utviklar seg utan påverknad utanfrå. Av og til oppstår det «stygge andungar» blant slike kontrollkøyringar, der resultata virkar for ekstreme til å vere realistiske. Vanlegvis vert dei avskrivne som ein feil. Men ved gjennomgang av dei ekstreme tilfella, finn Li og Born bevis på at uventa hendingar som kuldeperiodar der sjøisen utvidar seg, kan oppstå i klimasystemet ved tilfeldige samanfall, utan påverkna utanfrå.

– Dette viser at det ikkje alltid må vere påverknad utanfrå for at store endringar i klimasystemet skal oppstå. Naturlege variasjonar i klimasystemet kan vere nok til å setje endringar i gong, seier Martin Miles.

 

Referanse: 

Miles, Martin, Andersen, C, Dylmer, C, "Evidence for extreme export of Arctic sea ice leading the abrupt onset of the Little Ice Age", Science Advances Vol 6. 2020, DOI: 10.1126/sciadv.aba4320

Forsker Grand Prix – for tiande gong

Forsker Grand Prix – for tiande gong andreasopsvik tor, 09/17/2020 - 15:11 Forsker Grand Prix – for tiande gong Eitt tiår med forskingsformidling i Hans Roslings ånd.

Forsker Grand Prix er ei konkurranse der forskarar skal forklare forskningsprosjekta sine på fire minutt. Målet er å engasjere og fenge publikum og dommarar, men sjølvsagt også at deltakarane skal få strekke på formidlingsmusklane sine.

Frå Bergen stiller ni unge forskarar som dei siste månadane har bragt kunnskap til bords for å øve seg i å overbevise om at nettopp deira prosjekt er det mest spennande. Éin av desse er Ragnhild Gya:

– Eg undersøker både korleis varme påverkar fjellplantene direkte, men også korleis plantene påverkar kvarandre når det blir varmare.

Ragnhild er doktorgradsstipendiat ved Institutt for biologi og Bjerknessenteret for klimaforskning. Prosjektet hennar er ein del av eit større forskingsfelt, som tek for seg korleis framtidige klimaendringar fører til endringar i floraen i fjella våre.

– Blant anna veit vi at når det blir varmare, så kan andre planter flytte seg oppover i fjellet. 

Vi veit enno lite om korleis fjellplanter reagerar på desse nye naboane sine. I forskinga mi har eg difor flytta planter opp, og følgjer med på korleis det går med fjellplantene når dei får nye naboar.

Ruten til venstre har fått potensielt kjipe nye naboer (blåknapp, bleikstarr og firkantperikum) som er godt synlige mot den lave alpine vegetasjonen. Ruten til høyre derimot har fått nye naboer) med en vekstform som ligner fjellplantene (engfiol, bråtestarr og legeveronika. (Foto: Ragnhild Gya)
Ruten til venstre har fått potensielt kjipe nye naboer (blåknapp, bleikstarr og firkantperikum) som er godt synlige mot den lave alpine vegetasjonen. Ruten til høyre derimot har fått nye naboer) med en vekstform som ligner fjellplantene (engfiol, bråtestarr og legeveronika. (Foto: Ragnhild Gya)

Ragnhild, Fiona, Berit og Veronika – i Rosling si ånd

Formidlarar som Hans Rosling er førebilete for Forsker Grand Prix-gjengen, statistikaren velkjend for sine engasjerande og rekvisittfylte foredrag. Ragnhild har også med seg forskingsobjekta sine som hjelparar på scena:

– Eg skal ha med meg to låglandsplanter – fiolen Fiona og blåknappen Berit – og éi fjellplante, fjellveronikaen Veronika.

Ho tek også med seg noko av utstyret dei har med seg i felt.

Forsker Grand Prix er opphavleg ei dansk oppfinning, og har spreidd seg til alle dei skandinaviske landa. Bergen hadde den første norske konkurransa i 2010, og det er no seks norske byar som har kvar sine delfinalar. 

Sidan 2011 har dei til slutt endt i ein nasjonal finale, støtta av Norges forskningsråd – i år i Trondheim den 26. september.

Feltbiologane studerar følgjene av klimaendringar på fjellplanter.

Scenevant med forskinga som base

Ragnhild er spent på sceneopptredenen sin. Med ei lektorutdanning i botnen før ho starta på doktorgraden i biologi er formidlingsdelen av faget eit viktig element for ho:

– Det er ingenting som er så gøy som å få lov til å vidareføre gleda og interessa eg har for biologi til nokon andre, seier Ragnhild.

Ho har kverna på ideen til foredraget på felt i sumar, og med oppfølgjing frå coachar den siste tida er ho klar for scena den 23. september. Målet er til slutt å kunne bruke forskinga til å begrense spreiinga av artar som er skadelege:

– På denne måten håper eg at forskinga mi kan bidra til både kunnskapsbygging, ved å forstå kva som hender med klimaendringane, og til forvaltning av fjellplanter.

En ny gjennomgang av hvor mye isen på Grønland og Antarktis bidrar til økt havnivå, viser at smeltevann fra iskappene kan bidra med et globalt gjennomsnitt på rundt 38 cm ved slutten av dette århundret, dersom utslippene holder fram som nå.  

– Det nye ved denne undersøkelsen er at vi nå klarer å fange flere usikkerheter, sier Heiko Goelzer, forsker ved NORCE og Bjerknessenteret.

Klimavarsling til hjelp for austafrikansk matsikkerhet

Klimavarsling til hjelp for austafrikansk matsikkerhet andreas man, 08/31/2020 - 15:23 Klimavarsling til hjelp for austafrikansk matsikkerhet CONFER vil sikre avlingar og redusere flaumfare for ein region med 365 millionar menneske

I 2017 var aust-Afrika råka av ei stor tørke. I 2019 flaumde delar av dei same områda over etter mykje nedbør på kort tid. Båe utfalla førte til katastrofe i landbruk og infrastruktur, og store ringverknader for befolkinga i området.

Prosjektet CONFER, leia av NORCE, tek som mål å finne løysingar som gjer Aust-Afrika betre til å møte klimaendringane, for å gjere det livsviktige landbruket i området meir levedyktig – ved å utvikle betre klimavarsel for området. Elleve land og 365 millionar menneske er omfatta i prosjektet.

– Det er ikkje slik at vi skal kome ned dit og fortelje dei korleis dei skal gjere ting, seier Erik Kolstad, forskar ved NORCE og Bjerknessenteret, og leiar for CONFER-prosjektet.

Den kenyanske hovudpartnaren i prosjektet, ICPAC, har allereie levert varsel i regionen i mange år, men desse skal vidareutviklast og gjøres mer presise og detaljerte, seier Kolstad:

– Dei kan mykje meir enn oss om vêret og klimaet i Afrika, medan vi kanskje har eit fortrinn når det gjelder modellering. Her skal vi lære frå kvarandre.

Erik Kolstad leder EU-prosjektet CONFER. (Foto: Andreas R. Graven)
Erik Kolstad leder EU-prosjektet CONFER. (Foto: Andreas R. Graven)

Samproduksjon er sentral del av prosjektet

Betre informasjon om kor mykje nedbør som forventast kan vere avgjerande for gode eller dårlege avlingar. I land som Kenya og Tanzania, der vasskraft er ein viktig del av energileveransen, kan regulering av reservoarar vere eit viktig verkemiddel for å unngå flaum.

Prinsippet om samproduksjon har vore viktig i planleggjinga, at forskarane bestemmer retninga og utvikling av nye tenester saman med dei som skal bruke varsla.

Prosjektet startar opp den 1. september, og påfølgjande veke blir det eit kick-off-møte mellom partnarane i ni organisasjonar fordelte på fem land. Dette i staden for ei planlagd reise til Nairobi, utsatt grunna pandemien.

Skilnaden på vêret på våre nordlege breiddegrader og langs ekvator er mange, dei monsunliknande prosessane over dette området er påverka av ganske ulike faktorar enn våre.

– Oppsummert handlar mykje av arbeidet med å utvikle modellane om at det i dag finst utruleg mykje klimadata. Men overraskande lite blir brukt. Dermed vil vårt arbeid også handle om å implementere mange av varsla som allereie finst, og setje det heile saman på ein objektiv måte, noko maskinlæring vil bidra til. Tidlegare har ein i for stor grad teke subjektive val når det gjeld bruk av data, seier Kolstad.

Miljøa i Bergen ved Bjerknessenter-partnarane i NORCE, UiB, Nansensenteret og Havforskingsinstituttet har gjennom fleire år bygd opp ei verdsleiande kompetanse på klimamodellering. Prosjektet blir gjennomført i samarbeid med blant anna Seasonal Forecasting Engine, Bjerknes Klimavarslingsenhet (BCPU), og det nye SFI-et Climate Futures som fekk støtte frå Norges forskingsråd i sumar.

Klimaendringar sett gjennom plantene sine augo

Klimaendringar sett gjennom plantene sine augo Anonymous (ikke bekreftet) man, 08/31/2020 - 14:03 Klimaendringar sett gjennom plantene sine augo Det kan vera vanskeleg å spå korleis klimaendringar påverkar artsmangfald. Ny forsking fra Universitetet i Bergen kan gjera det lettare å seia noko meir sikkert om framtidsnaturen.

Av Jens Helleland Ådnanes, Universitetet i Bergen

Fleire feltstudier dokumenterer korleis endringar i temperaturar og nedbør kan endra mangfaldet av artar i naturen. Likevel viser desse funna ofte at graden eller retninga på desse endringane varierer mellom dei forskjellige feltområda. 

– Vi er jo opptatte av korleis naturen og økosystema reagerer på klima og miljøendringar. Men svara vi får er ofte at "det spørst". Den same klimaendringa kan ha heilt forskjellig effekt i Arktis og ved ekvator - eller på Vestlandet eller Austlandet, forklarer professor og planteøkolog Vigdis Vandvik. 

Ho er hovudforfattaren for ein artikkel publisert i det vitskaplege tidsskriftet The Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS). 

Ser verda gjennom plantebriller

I artikkelen viser forskarane korleis desse komplekse responsane på klimaendringar kan gjerast enklare. 

– Vår forsking hjelper oss til å forstå kvifor og korleis det er slik. Enkelt sagt handlar det om at naturen ser verda gjennom litt andre briller enn oss - planter har ikkje termometer, og dei responderer ikkje lineært på grader celsius eller millimeter nedbør, seier professoren. 

Ved å skalere klima og klimaendringane etter dei faktorane plantene faktisk reagerer på kan forskarane forenkla svært komplekse mønster, forstå mekanismar, og spå betre om framtida. 

– Ved å ta plantene sitt perspektiv på klimaendringane fann vi at fjellengene våre, frå Voss til Vestre Slidre, responderer på klimaendringar – men det er ikkje temperatur eller nedbør i seg sjølv som er årsaken. Det er indirekte effektar, gjennom endringar i konkurranseforhold mellom artane, som styrer dei klimaresponsane/mønstra vi ser i naturen, forklarar Vandvik.

Feltarbeid
Stipendiat Ragnhild Gya analyserer vegetasjon. – Dette er på eit oppfølgingsprosjekt etter prosjektet artikkelen er basert på. Vi fant jo ut at artar frå låglandet som sprer seg til fjellet virkar negativt på fjellplantene. Dette inspirerte eit nytt prosjekt der vi ser på effektane av desse plantene - vi flyttar dei til fjells og "ser kva som skjer", seier Vigdis Vandvik. 
Foto/ill.: 
Vigdis Vandvik, UiB

Flytta heile grasmarker

Forskarane var i felt på tolv forskjellige stadar med varierte temperaturar og nedbørsmengder. Ved å transplantera komplette grasmarker i tråd med dei regionale klimamodellane, kunne forskarane spora korleis forholdet mellom artane endra seg i tråd med endra klimaforhold. 

– Interessant nok spelar både mosar og framande artar ei nøkkelrolle: eit varmare klima gjer at nye varmekjære artar kan spre seg i fjellet. Desse  har mykje  større negativ effekt på fjellartane enn klima i seg sjølv. Men mosane i fjellet kan utestenga dei framande artane - og hjelpa fjellplanter til å overleve klimaendringane! Nokre små superheltar der, altså, seier planteøkologen. 

Vandvik ser fram til å forska vidare med utgangspunkt i den nye innsikta ho har kome fram til. 

Neste steg er tatt

– Vi er alt no i gang med neste steg! Vi skal sjå på kva som gjer at somme fjellartar er meir sårbare enn andre for desse nye naboane, og vi skal rekne på kor lang tid det tar før fjellplanter forsvinn.

Dei er óg i gang med eit felteksperiment der låglandsplanter med dei "snillaste og slemmaste" eigenskapane flyttast opp i fjellet. 

– Då kan vi studere i detalj kvifor fjellplanter ikkje kan leve med dei nye naboane sine, seier Vandvik.

Vegetasjonsanalyse
Kari Klanderud analyserer vegetasjon og identifiserer alle artar og måler mengdeforhold. Dette er dataene som ligger under analysane forskarane har gjort. Foto/ill.: Vigdis Vandvik, UiB

 

 

Undervisning på dekk frå Curacao til Havanna

Undervisning på dekk frå Curacao til Havanna gudrun tor, 08/20/2020 - 10:53 Undervisning på dekk frå Curacao til Havanna Frå hausten neste år, tar Kerim Nisancioglu sitt klima- og bærekraftkurs til ein heilt ny campus: ombord på Statsraad Lehmkuhl i Karibia. Men før skipet legg av stad, skal Meike Becker installere måleinstrument for å hente inn data frå havoverflata jorda rundt.

Bjerknessenteret er ein av fleire institusjonar som samarbeider når Statsraad Lehmkuhl til neste år legg ut på sin aller første jordomsegling.

Fokuset for seglasen ligg på bærekraft, og Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret har tatt ansvar for å lage undervisningsopplegg for deler av reisa kring jorda. Havforskningsinstituttet er også med på laget, med spesielt ansvar for instrumentering.

 

Auditorium på dekk

Kerim Nisancioglu tar med seg studentar ombord til eit tverrfagleg kurs om klima og bærekraft til tre vekers seglas i Karibia.

­– Målet er å koble jamaikanske, amerikanske og norske studentar saman i ei felles forståing kring årsakar og konsekvensar av endringar i klima. Dette kurset vil ha eit særskild fokus på Karibia, sidan det er her me skal segle saman, seier Kerim Nisancioglu.

Nisancioglu har på plass eit breitt samarbeid for dette kurset, med University of the West Indies på Jamaica, dei to amerikanske instititusjonane University of Texas at Austin og Scripps Institution of Oceanography. Formalisering av samarbeid med Harvard University og Woods Hole Oceanographic Institution er også på trappene.

Studentane vil få nettundervisning av lærarkrefter frå alle institusjonane i løpet av hausten 2021, før dei møtes ombord på seglskipet til workshop og kursavslutning i heilt spesielle omgjevnader. Kurset er basert på det svært populære bærekraftkurset SDG 213 som Nisancioglu har utvikla. 

Studentane vert også mannskap ombord, og vil både ha undervisning og delta i å segle skipet frå Curacao til Havanna.

Hentar inn data frå alle hav

Når Statsraad Lehmkuhl legg ut på jordomseglinga, vil skuta også ha med seg avanserte måleinstrument ombord.

Meike Becker, er forskar ved Geofysisk institutt og Bjerknessenteret, og har ansvar for måleinstrument ombord på fleire skip som gir gode data over CO2-konsentrasjonen i havoverflata.

Målenettverket installert ombord på ulike skip gir unike data, men likevel er det ein del havområde der det er lite observasjonar gjort dei siste åra, til dømes i Det indiske hav og dei sørlege delane av Atlanterhavet og Stillehavet.

­– Seglasen vil gå gjennom havområde der det dei siste åra ikkje er gjort så mange observasjonar av CO2-konsentrasjonen i havoverflata. Dei nye data vil vere svært nyttige for å vite meir om korleis havet tar opp CO2, seier Becker.

Av dei CO2-utsleppa me kvart år slepp ut i atmosfæra, er det kun halvparten som vert att. Resten vert tatt opp i havet og på landjorda, kvar del med opptak av omtrent ein fjerdedel av utsleppa. Den nøyaktige fordelinga og i kva grad opptaket varierer frå år til år, og korleis dette er igjen kobla til klima, er noko som framleis er uavklart i forskinga.

­­– For oss er dette det første toktet rundt jorda, dette er svært spanande å vere med på, seier Tore Furevik, direktør for Bjerknessenteret.

 

 

Oppdatering 30. august: Aruba bytta til Curacao i tråd med oppdatert informasjon.