Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Nyheter

937 results

På vippen: Norske klimaholdninger 2020

På vippen: Norske klimaholdninger 2020 gudrun tir, 06/02/2020 - 13:11 På vippen: Norske klimaholdninger 2020 Har folks bekymringer for klimaendringene endret seg det siste året? Thea Gregersen fra Norsk medborgerpanel presenterer deres siste resultater fra undersøkelsen om norske klimaholdninger. 

Onsdag 10. juni kl 1315 presenterer vi Medborgerpanelets siste tall over norske klimaholdninger.

I en årrekke har Norsk medborgerpanel målt klimaskepsis, hvor bekymret nordmenn er for klimaendringer, hva folk mener om forslaget om ingen salg av nullutslippsbiler fra 2025 og olje- og gassutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Fra 2018 til 2019 var det flere hendelser som lot seg spore i Medborgerpanelets undersøkelse.

Vi opplevde en sterk tørkesommer i Norge, Greta Thunberg engasjerte ungdommen i skolestreik og FNs klimapanel lanserte dramatiske rapporter om klima på jorden.

Samme året viste undersøkelsen en tydelig økning i nordmenns bekymring for klimaendringer.

 

Hva blir resultatet for 2020?

Thea Gregersen presenterer årets tall, og vi følger opp med diskusjon rundt resultatene fra undersøkelsen, hva som får folk til å endre holdninger og når holdninger blir politikk.

Følg samtalen på youtube

Medvirkende:

  • Thea Gregersen, phd-stipendiat ved CET og Norsk medborgerpanel
  • Lars Henrik Paarup Michelsen, daglig leder ved Norsk klimastiftelse
  • Kikki Kleiven, klimaforsker ved UiB og Bjerknessenteret, som leder samtalen og deltar med sin lange erfaring i møte med publikum.

 

Teknisk moderator: Andreas Opsvik, Bjerknessenteret

Dobbel trøbbel i Sibir: Heitebølgje pluss karantene

Dobbel trøbbel i Sibir: Heitebølgje pluss karantene Anonymous (ikke bekreftet) fre, 05/29/2020 - 14:08 Dobbel trøbbel i Sibir: Heitebølgje pluss karantene I Sibir er mai-temperaturen 12 grader over normalt. Dei sørlege delane av Sibir opplevde temperaturar målt til 35 grader C.  Den unormale varmeperioden i det nordlege Russland har pågått sidan januar, skriv Igos Ezau.  

Skriven av Igor Ezau, forskar ved Nansensenteret og Bjerknessenteret.

Høg lufttemperatur i sumarlege heitebølgjer kan påverke dødstal mykje. Bybebuarar er spesielt sårbare, ettersom bygningar og såkalla «street canyons» (gater flankert av høgare bygningar), fangar og held på varme lengre. 

Eit teikn på vår notidige globale oppvarming er at heitebølgjer har blitt sterkare og fleire dei siste åra. Heitebølgja i Moskva i 2010 dobla dødsraten for den russiske hovudstaden i forhold til gjennomsnittstalet.

Overskotsdødsfall blei også rapportert etter heitebølgjene i 2003, 2018, 2019. Sumaren 2020 er no på veg med nye temperaturrekordar.

12 grader over førre mairekord

Denne veka er Sibir arenaen for rekordar. Sjølv nord for polarsirkelen, er temperaturen målt til 25 plussgrader over snødekt tundra – over 12 gradar høgare enn den førre rekorden for mai i Norilsk og Igarka. Uvanleg tidlege brannar er observerte.

Samtidig ser sørlege regionar i Sibir temperaturar over 35 grader. Heitebølgja fortset den varme temperaturanomalien som har holdt på sidan januar 2020.

Den tidlege heitebølgja treffer fleire storbyar som er i lockdown grunna sterke russiske karantenetiltak. Det er vanskeleg å sitje i isolasjon i små overoppvarma leielgheiter, sjølv utan begrensingar på transport og reise. Om brannane blir like store som i 2019, forsterkar også kvelande røyk helserisikoane. I den noverande situasjonen kan slike drastiske svekkingar av levekårsstandard auke dødstala i området.

Kart over globale temperaturavvik april 2020
Globale temperaturavvik i april 2020 over land og havoverflata. Figur frå NOAA

 

Ocean Outlook går på nett

Ocean Outlook går på nett gudrun man, 05/25/2020 - 15:09 Ocean Outlook går på nett Dagens situasjon gjer ein tredagars konferanse umogeleg. Som ein forsmak til neste års ordentlege konferanse, går Ocean Outlook online i møte med utfordringar for framtidas hav. 

Det er sjette år på rad at konferansen Ocean Outlook samlar marine forskarar, anten i Bergen eller i Woods Hole, USA. Årets møte skulle vore på den anerkjende havforskingsinstitusjonen Woods Hole Oceanographic Institution (WHOI), men vert i staden eit digitalt møte mellom marine forskarar over heile verda.

Årets tema er den nære framtida til havet her i nord. Det handlar om kva slags type endring som er venta, når det gjeld fysisk og biologiske endringar, samt kva slags type teknologi som vert nytta:

  • Polar forsterking – fenomenet ved at global oppvarming er sterkare kring polområda
  • Metan i Arktis
  • Den mesopelagiske sona – skumringssona i havet
  • Utvikling i måleinstrument  

Her er programmet onsdag 27. mai

Onsdag 27. mai 14.30-1700

Dei tre timane på nett er ein forsmak på neste års møte i Woods Hole, når ein igjen kan møtast fysisk til fagleg diskusjon.

– Det breie spekteret i konferanseprogrammet er naudsynt for å møte dei mange utfordringane ein møter i framtidas havforskning, seier primus motor Øyvind Paasche, seniorforskar og rådgjevar ved Bjerknessetneret.

Paasche er glad for den store interessa for konferansen sidan starten i 2015. Nettopp at konferansen vekslar mellom å vere i Bergen og Woods Hole, gjer at institusjonane og forskarane vert godt kjende med kvarandre og gir eit godt grunnlag for samarbeid.

— Vi jobbar spesielt med fleirfaglege innfallsvinklar og at unge folk får høve til å vise kva dei held på med. I tillegg kan også folk utanfor akademia vere med. Spesielt i år er at Covid-19 hindrar oss i å møtes fysisk, difor har me satt opp dette webinaret som ein teaser for neste års konferanse i Woods Hole, seier Paasche, seniorforskar og rådgjevar ved Bjerknessenteret for klimaforsking.

Han løftar fram konferansens evne til å setje fokus på relevante tema som ligg tett på forskingsfronten.

— Vi var til dømes tidleg ute med å adressere marin mikroplas og det vitskaplege rammeverket som trengtes. Dette førte til mykje godt samarbeid mellom WHOI og institusjonane her i Bergen. Ein kan jo leggje merke til at HI sidan den gong har fått etablert ein førsteklasses lab som kan måle mikroplast på mange ulike nivå.

Vi kan ikke stoppe stormene, men vi kan flytte folkene

Vi kan ikke stoppe stormene, men vi kan flytte folkene ellen.viste@uib.no tir, 05/19/2020 - 10:57 Vi kan ikke stoppe stormene, men vi kan flytte folkene Hvert år rammes verden av tropiske stormer og orkaner. Å forberede seg på dem kan spare menneskeliv.

Først publisert 5. januar 2015 av Aftenposten Viten.

I november 2013 ble Filippinene rammet av en av de sterkeste tyfonene som noensinne er registrert. Vind, stormbølger, flom og ras under tyfonen «Haiyan» (også kalt Yolanda) tok minst 6300 menneskeliv. Gjenoppbygningsarbeidet var ennå ikke ferdig da tyfonen «Hagupit» dundret innover land nå i desember 2014, tett fulgt av den tropiske stormen «Jangmi». At Filippinene på nytt skulle bli truffet av en sterk tyfon, var dessverre ikke uventet.

Det vestlige Stillehavet rammes av tyfoner, landene rundt Indiahavet av sykloner og Nord-Amerika og Karibia av hurricanes . Navnene er ulike, men det er det samme fenomenet – tropiske lavtrykk der vinden når orkanstyrke. Hvert år oppstår det omtrent 90 tropiske stormer eller orkaner i verden, og Filippinene tar den aller verste støyten.

Dyrest i vest, farligst i øst

Ifølge Verdens meteorologiorganisasjons (WMO) atlas over tap ved naturkatastrofer, oppsto det 8.835 katastrofer knyttet til vær, klima og vann mellom 1970 og 2012. Til sammen forårsaket disse hendelsene tap av 1,94 millioner menneskeliv og økonomiske skader for 2,4 billioner amerikanske dollar, eller rundt 18 billioner kroner.

Listen over økonomiske tap siden 1970 toppes av tre tropiske orkaner som traff USA: «Katrina» (2005), «Sandy» (2012) og «Andrew» (1992). På de syv første plassene på listen over de største tapene av menneskeliv, finner vi tørke i afrikanske land og tropiske orkaner i Asia.

Drives av varmt hav

Det er ikke bare geografien som gjør at vi skiller tropiske stormer fra uvær på våre breddegrader. Disse fenomenene er fysisk forskjellige. Mens lavtrykkene som treffer Norge oppstår i møtet mellom kald polarluft og varmere luft i sør, er det dampen fra varmt hav som driver de tropiske lavtrykkene.

Når varm og fuktig luft stiger fra havoverflaten og oppover i atmosfæren, blir den gradvis avkjølt, og langt der oppe kondenserer vanndampen i luften til vanndråper – skyer. For å få vann til å fordampe kreves det energi, slik vi ser når vi slår på en kokeplate for å koke opp vann.

Når vanndamp kondenserer til vanndråper, skjer det motsatte. Energi frigjøres, og luften rundt blir varmere. På denne måten bringes energi fra det varme havet og oppover i atmosfæren. Energien skaper bevegelse i luften, og det dannes et lavtrykk ved bakken.

Inn mot lavtrykket strømmer det mer varm og fuktig luft, som stiger og driver enda mer energi oppover. For at vinden skal snurre rundt lavtrykket, må avstanden til ekvator være minst fem grader.

Begynnelsen er gjerne et kraftig tordenvær, men om prosessen får fortsette uforstyrret, ender vi opp med en orkan som ikke spakner før den mister energikilden sin – vanndampen. Det skjer som oftest når uværet kommer inn over land eller over kaldere hav, eller hvis det blir liggende i ro så lenge at det avkjøler havoverflaten.

Vannet er verre enn vinden

Tyfonen «Hagupit», som traff Filippinene i desember, var på et tidspunkt en supertyfon . Supertyfoner har mer enn dobbelt så sterk vind som minstekravet til en tropisk orkan, altså minst 65 meter i sekundet (230 kilometer i timen). Heldigvis spaknet «Hagupit» litt før den nådde land.

Den ekstreme vinden i de tropiske orkanene får ofte størst oppmerksomhet, men mesteparten av ødeleggelsene forårsakes av stormbølger og flom. Både da «Katrina» oversvømte New Orleans i 2005, og da «Sandy» traff New York i 2012, var det største problemet sjøen som skyllet inn over land.Hvor stor skade regn kan gjøre fikk vi for alvor se da uværet «Mitch» traff Mellom-Amerika i 1998. Ikke siden 1780 har noen orkan krevd så mange liv på den vestlige halvkule. Ute i Mexicogolfen hadde «Mitch» vært en orkan av kategori fem, de sterkeste.

Da uværet nådde kysten av Honduras, var vinden allerede svakere, og over land spaknet den raskt. Men lavtrykket døde ikke ut, det fortsatte en sakte ferd over Honduras, Nicaragua og Guatemala. Der en rask storm ville brakt kortvarig styrtregn, lot «Mitch» det regne intenst i flere dager. Bare i Honduras gikk det mer enn en halv million jordras, og omtrent 11 000 mennesker ble totalt bekreftet omkommet. Nesten like mange ble aldri funnet.

Havtemperaturen er en joker

Antall tropiske stormer og orkaner på verdensbasis har holdt seg stabilt siden midten av 1970-tallet. Det var først da man kunne begynne å telle dem nøyaktig. I eldre tider visste man bare om det uværet som traff bebodde landområder ­eller et uheldig skip, men ikke hardere enn at noen overlevde og kunne fortelle hva som hadde skjedd.

For at tropiske lavtrykk skal dannes, må temperaturen i havoverflaten være minst 26 grader. Det må fordampe nok vann fra havet. De siste tiårene har havtemperaturen i tropene steget, og det virker naturlig at dette skulle føre til flere stormer. Men dagens enkle tommelfingerregel holder ikke nødvendigvis når det blir varmere.

Kan gi færre, men sterkere stormer

FNs klimapanels spesialrapport om ekstremvær konkluderer med at det i en varmere verden er sannsynlig med omtrent like mange, eller litt færre, tropiske stormer og orkaner. Til gjengjeld vil det sannsynligvis bli flere av de aller sterkeste orkanene.

Konklusjonene støttes av både klimamodeller og teori. Havtemperatur på 26 grader er nødvendig for å få dannet tropiske stormer, men varmt hav er ikke nok. Det må i tillegg være lite vind, både ved overflaten og lengre oppe, og luften må være ustabil, slik at den varme og fuktige luften stiger raskt.

Økt drivhuseffekt fører ikke bare til at det blir varmere ved jordens overflate. I tropene blir luften i den høyden der skyene dannes, varmet opp mer enn luften ved bakken. Da blir forholdene mer stabile, og det skal mer til for at den varme og fuktige luften over havet skal stige.

Vanndamp i luften kan skape mer regn

Det er også ting som tyder på at temperaturforskjellen mellom stedet der et tropisk lavtrykk dannes og andre havområder er vel så viktig som selve temperaturen. Dermed ryker tommelfingerregelen om 26 grader. Så langt ser det ut til at temperaturkravet stiger i takt med temperaturstigningen.

Det er altså ikke slik at varmere hav i seg selv fører til mer tropiske uvær. Imidlertid vil atmosfæren i en varmere verden inneholde mer vanndamp, og derfor er det sannsynlig at de stormene og orkanene som blir dannet, både blir sterkere og skaper mer regn.

Indiahavet utsatt

Under syklonen «Bhola» veltet en ti meter høy bølge opp gjennom Ganges-deltaet i Bangladesh. Hvor mange mennesker som omkom den novembernatten i 1970, vet man ikke sikkert, men det kan ha vært nærmere en halv million.

Bare 15 prosent av verdens tropiske stormer og orkaner beveger seg gjennom det nordlige Indiahavet. Likevel forårsaker disse lavtrykkene 86 prosent av alle dødsfall knyttet til slikt uvær. Landene rundt Bengalbukten har høy befolkningstetthet, høy sårbarhet og begrensede økonomiske ressurser.

Vi kan ikke stoppe orkanene

I Bangladesh har historien ført til handling. Myndighetene har bygget tilfluktsplattformer på søyler, rustet opp landets syklonvarslingstjeneste og utviklet systemer for å få varslene ut til folk. I tillegg har de styrket den skjermende mangroveskogen ved kysten. I november 2007 fikk Bangladesh for alvor testet syklonberedskapen, under «Sidr», den sterkeste orkanen som hadde truffet landet på 15 år. Ifølge myndighetene ble tre millioner evakuert i kystområdene og langs elvene. Det var ikke nok til å forhindre katastrofen. 

Bølgene fra sjøen slo oppover elvene og inn over flate flomsletter, og mer enn 3400 mennesker døde. Men uten tiltakene, ville det gått enda verre.Det gikk ikke mer enn et halvt år før en nesten like sterk orkan nærmet seg, men denne gangen traff den ikke det erfarne Bangladesh. Da stormbølgene fra «Nargis» skyllet inn over nabolandet Myanmar, omkom 138 000 mennesker. De ble ikke advart, eller de hadde ikke noe sted å dra.

Men vi kan flytte folkene

Ifølge Verdens helseorganisasjon, ble de økonomiske kostnadene ved tropiske orkaner i USA seksdoblet fra 1930-tallet til 1990-tallet. Byutvikling på flomsletter og villaer med sjøutsikt gir uværet mer å rive ned. Samtidig falt antall dødsfall til en tidel. Det er blitt lettere å nå ut med informasjon, og bedre værvarsler gjør det lettere å forutsi hva som må gjøres.

At utgiftene ved naturkatastrofer stiger, er ikke entydig negativt. Det er også et uttrykk for at mange mennesker har fått det bedre. Jo rikere verden blir, jo dyrere blir det når noe går galt. Hvis rikdommen også sikrer at flere overlever, kan den vanskelig sies å være annet enn et gode.

Uavhengig av hvordan klimaendringer vil påvirke orkanaktiviteten, vil økende befolkningstetthet i kystområder kreve større innsats for å begrense tap av menneskeliv. Både statistikken fra USA og eksemplet fra Bangladesh viser at det er mulig. Vi kan ikke stoppe orkaner, men vi kan flytte folk.

Går inn i internasjonal klimaallianse

Går inn i internasjonal klimaallianse Anonymous (ikke bekreftet) man, 05/11/2020 - 15:08 Går inn i internasjonal klimaallianse Universitetet i Bergen ble denne uken en del av en gruppe bestående av verdens fremste institusjoner på klimaforskning.

Pressemelding fra UiB, skrevet av Odd Kandal-Wright

International Universities Climate Alliance består av over 40 universiteter over hele verden, og skal være en global kilde til forskningsbasert kunnskap og pålitelig kommunikasjon om klimaendringer, -påvirkninger og -tilpasning.

Universitetet i Bergen er nå en del av International Universities Climate Alliance. Foto/ill.: IUCA
Universitetet i Bergen er nå en del av International Universities Climate Alliance. Foto/ill.: IUCA

- Klimaalliansen er en betimelig innsats for å øke bevisstheten om klimaendringer - vår største utfordring. Globale kriser krever globale handlinger og løsninger, og Universitetet i Bergen er godt forberedt på å bidra innenfor sine satsingsområder klima- og energiomstilling, marin forskning og globale samfunnsutfordringer, sier direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning og professor ved UiB, Tore Furevik.

Bjerknessenteret for klimaforskning er et av de største forskningssentrene for klima i Europa, og er hovedårsaken til ønsket om å få Universitetet i Bergen med i alliansen. Det er University of New South Wales i Sydney som er initiativtaker for alliansen, og som har invitert med seg om lag 40 av de fremste universitetene i verden på klimaforskning, som King’s College i London, Sorbonne Université, University of Cape Town og California Institute of Technology.

- Globale utfordringer må møtes med globale løsninger. Vi er stolte over å få bli med i en verdensomspennende klimaallianse, og tror at alliansen vil være i forsetet i den internasjonale debatten om klimaendringer. Som en del av alliansen ønsker vi å dele vårt engasjement med beslutningstakere og næringslivsledere som ønsker å anvende den nyeste forskningen for å få fart på ulike klimatiltak, sier rektor ved Universitet i Bergen, Dag Rune Olsen.

Å forutsjå den vandrande iskanten

Å forutsjå den vandrande iskanten andreasopsvik man, 05/04/2020 - 12:34 Å forutsjå den vandrande iskanten Den arktiske sjøisen er i bevegelse heile året. Den utvidar seg til sitt ytterste i mars, og når sitt minimum i september. Variasjonane gjennom året, og frå år til år, beror på vind, vær, og havstraumane. Men Arktis er i endring. 

– Dei siste tiåra har sjøisen sakte forsvunne. Tapet er spesielt stort i Barentshavet, der nesten halvparten av sjøisen dei siste 40 åra har blitt borte, seier Jakob Dörr.

Han er ph.d.-stipendiat i Arven etter Nansen, eit stort norsk forskingsprosjekt med mål om å forstå meir om Barentshavet.

Isen, atmosfæra og havet

Ved Geofysisk institutt ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforsking er Dörr knytta til ei forskingsgruppe som arbeider med iskantens endring, og korleis vi kan forutsjå den.

I doktorgradsavhandlinga si studerar han den naturlege variasjonen til havisen – kor mykje den endrar seg. Nokre år forsvinner havisen raskt, i andre periodar utvidar den seg. Dette er grunna interaksjonen mellom atmosfæra og havet.

Den nordatlantiske havstrømmen (NAC) tek med seg varme nordover til Barentshavet, heile vegen frå Mexico-golfen. Kor mykje varme, og intensiteten i havstraumane, varierar også frå år til år.

Atmosfæra flytter varme eller kalde luftmasser, og styrken og retninga på vinden flyttar havisen rundt. Sørlege vindar i Barentshavet vil, til dømes, flytte isen nordover. Slike bevegelsar kan skje veldig raskt.

Kva iskanten er, er ei anna historie. Ikkje ei skarp linje, som det kan høyrest ut som, men eit område meir eller mindre dekt av flak med is, definisjonane er varierte og mange.

Havisarealet i Barentshavet. Mars 2020 er det mest nylege datapunktet til høgre. (Ill.: Jakob Dörr)
Havisarealet i Barentshavet. Mars 2020 er det mest nylege datapunktet til høgre. (Ill.: Jakob Dörr)

Eksperimentering i modellane

For å forstå kor mykje desse naturlege variasjonane påverkar havisen, nytter Dörr og kollegene hans på klimamodellar. Klimamodellane inneheld ulike komponentar i det naturlege klimasystemet, deriblant mengda havis, og estimerar kor mykje isen vil endre seg basert på ulike variablar.

Når ein køyrer slike modellar gang på gang, kan ein anslå dei naturlege variasjonane i isen for framtida.

– Ved å legge til små endringar for kvar gjennomkøyring kan vi sjå kor mykje havisen endrar seg. Kvar for seg er ikkje modellkøyringane riktige, men ved å setje saman mange får vi eit godt grep om kor mykje variasjonane endrar seg, og den pågåande trenden, seier Dörr.

Og sjølv om mengda havis i nord går opp og ned, alt an på tida på året og sesongendringar, går trenden over fleire år nedover. Den arktiske havisen forsvinn, gjennom både sumaren og vinteren.

Ifølgje Jakob Dörr og kollegene hans, er den nedadgåande trenden for stor til å vere forårsaka av naturlege variasjonar, og den pågåande globale oppvarminga er den mest trulege forklaringar. Men nettop på grunn av naturlege variasjonar kan ein få veksande sjøis i periodar. Til dømes har vinterisen i Barentshavet dei fire siste åra blitt større, grunna rekordlite is i 2016. 

Isdekket i Barentshavet. (Foto: Marius Årthun)
Isdekket i Barentshavet. (Foto: Marius Årthun)

Tips til en klimavennlig hage

Tips til en klimavennlig hage gudrun man, 05/04/2020 - 11:31 Tips til en klimavennlig hage Hageplanter er ikke effektive karbonlagre. Men det er ikke uviktig hvilken type jord du kjøper på hagesenteret. Torvbasert jord ødelegger eldgamle karbonlagre.  

Når man snakker om klimavennlige planter, handler det aller mest om hvordan og hvor lenge karbon blir lagret. Men også i jordsmonnet blir karbon lagret lenge, og det gjelder spesielt her i nord.

Hageplantene er oftest ett- eller toårige og har et raskt karbonkretsløp. De kommer opp av jorda nå, vokser og binder karbon, men slipper det ut igjen til høsten når de dør. På den måten er de ikke effektive karbonlagre. Tar vi hensyn til hvor lenge planter binder karbon, er trærne mye viktigere.

Hagene våre er små i areal og har mindre betydning for det store klimaregnskapet. Men selv om de er små i det store bildet, er lokalt viktige for det biologiske mangfoldet og som mat og levested for humler og bier. Derfor vil biologene også ta med tips som tar hensyn til natur og biologisk mangfold.

Hvilke hageplanter er mest CO2-effektive? Hør Bjune og Vandvik svare 50:40 min inn i sendinga fra fredag 24. april. 


Her er Vandvik og Bjunes viktigste tips til en klima- og naturvennlig hage:

  • Unngå torv
    Bruk torvfri jord – sjekk jorda du kjøper på kjøpesentrene.
    Torv er høstet fra myrene, som har brukt tusenvis av år på å lagre karbonet. Torvbasert jord bryter ned og slipper ut karbon som er flere tusen år gammelt, og bidrar til unødvendige karbonutslipp. Lag din egen kompost!
     
  • Kunstgjødsel
    Vær forsiktig med kunstgjødsel, som stimulerer jorda til raskere omsetning, og da slippes karbon raskere ut. Dessuten gjør det at mange fine blomsterplanter konkurreres ut av gress og noen få konkurransesterke arter.
     
  • Mangfold
    Dyrk en hage med mangfold, med stor variasjon mellom plantene. Ha planter som blomstrer til ulike tider og planter som vokser sent og er mangeårige. Blomstereng av norske arter er supert for insekter og for det biologiske mangfoldet. Skal du få til blomstereng må du gjøre som bøndene i gamle dager: være gnien på gjødslet, og slå enga etter at blomstene er avblomstra og frøene har fått spredt seg. Høyet kan gå i komposten. Du må også være tålmodig – det er ikke sikkert det blir så fint det første året. Økologien må få gå sin gang.
     
  • Fremmede arter
    Pass på hvilke planter du kjøper, og sjekk fremmedartlista til Artsdatabanken. Den største trusselen mot biologisk mangfold er invasjon av fremmede arter. De kan fortrenge lokale arter og bringe med seg sykdommer. Her er Artsdatabankens liste, og les mer her om hvorfor vi må bekjempe fremmede arter. Fremmedartlista blir oppdatert hvert sjette år.
     
  • Til slutt
    La jordsmonnet være i fred. Når man roter rundt i jorda, slipper man ut karbon lagret i jordsmonnet. Og ha litt rot rundt omkring, der insekt kan bo!

 

Se også faktaarket Plantenes rolle i klimasystemet

 

Karbonlagring og karbonkretsløpet

Det er to faktorer som er viktig når det gjelder planter og klima - karbonlagring og karbonkretsløpet.

På en måte er dette også to sider av samme sak.

Det handler om hvor mye og hvor lenge plantene og jordsmonnet binder karbonet de bruker under vekst. Planter tar opp CO2 når de vokser, fotosyntesen er stikkordet her

Figuren under viser hvor mye karbon som blir lagret i jorda, og hvor mye som blir lagret i plantene over bakken. I tropiske strøk går omsetningen mellom av karbon raskest, det vil si at det tar kortest tid fra karbonet blir tatt opp, til det slippes ut igjen.

I nordlige strøk, merket som «cool temperate» og «boreal moist» i figuren under, ser vi at jordsmonnet lagrer store mengder karbon. Det er karbonet lagret i myrene som vises her.

Organisk karbon, figur av USDA
Figur fra USDA 

 

 

Myra er et stort karbonlager

Myrene har brukt tusenvis av år, helt fra istiden, til å bygge seg opp. Det er derfor svært viktig at vi unngår å drenere dem eller unødvendig høste torva, til hagejord, for eksempel. 

Også i jordsmonn utenom myr, binder naturen binder store mengder CO2. Det er heller ikke bare skogen og de store trærne som gjør dette. Også gressletter, lyngheier og flatere vegetasjon binder mye karbon i jorda.


Trær som vokser sakte er viktigst. Det er flere studier som viser at det tar lang tid å kompensere for utslippet om man hogger ned planter og skog, for å plante ny. Det kan ta opp til tretti-førti år fra man hugger til den nye skogen har nullet ut utslippet som er forbundet med nedhogsten. 

 

Se også faktaark: Karbonopptak i skog

 

Klimamyten om «livets gass»

I fotosyntesen «spiser» plantene CO2. De bruker karbon til å vokse, og i drivhus kan man tilsette ekstra CO2 for raskere vekst. Men det er i et drivhus. Der kan man også kontrollere tilgangen på vann, gjødsel og temperatur for plantene.

Det kan vi ikke ute i naturen.

Mange klimaskeptikere mener det vil være bra for plantene på jorden at CO2 nivået i atmosfæren vokser – nettopp fordi det er bra for plantene. Men det er en for enkel slutning, ifølge Anne Bjune og Vigdis Vandvik.
 

For å få god plantevekst er det flere faktorer vi må kontrollere enn bare CO2. Plantevekst handler om flere faktorer utover CO2:

  • Tilgang på sollys, om vinteren er det lite fotosyntese her i nord.
  • Tilgang på vann, nitrogen og fosfor.
  • Temperatur

Flere forsøk viser at mer CO2 kan fungere for raskere vekst av visse typer planter og unge planter. Men det fungerer kun en kort stund.

Om vi bare endrer et av vilkårene, altså mer CO2, vil det ikke ha så mye å si for plantene. Det er forholdet mellom disse begrensende faktorene som er avgjørende for god plantevekst.

 

 

Det korte og det lange karbonkretsløpet

Det korte og det lange karbonkretsløpet Anonymous (ikke bekreftet) man, 05/04/2020 - 11:14 Det korte og det lange karbonkretsløpet Vi kan ikke kompensere for høyt forbruk av fossilt brensel ved å plante busker og trær.

Artikkelen er skrevet av Anne E. Bjune og Ingunn E. Måren ved Institutt for biovitenskap ved UiB. Bjune er også tilknyttet Bjerknessenteret. Artikkelen ble først publisert av Pan.

Enkelte ser på tilvekst av skog som en slags nødbrems som kan ta opp karbon mens vi videreutvikler teknologi for ren energi. Regnestykkene her er kompliserte og ikke all aktivitet vil gi opptak av karbon i det omfanget som virkelig monner – her må vi passe på at vi ikke sager av den greina vi sitter på.

Hvorfor er det sånn? Fordi vi har med to helt ulike karbon-kretsløp å gjøre. La oss forklare.

Det våres og vi ser at landskapet rundt oss begynner å bli grønt. Plantene våkner til liv. Fotosyntesen kan starte. Det er slik planter og trær lagrer karbon. Jordsmonnet i bakken lagrer også karbon. Karbon kan også lagres i havet. Det har det alltid gjort.

Planter i havet og på land tar opp karbon som karbondioksid fra atmosfæren og vann fra bakken for å lage sukker og oksygen i fotosyntesen. Fotosyntesen gir plantevekst, noe som gir energi til planteetende dyr.

Det korte karbonkretsløpet

Samtidig foregår det celleånding som fører karbon tilbake til atmosfæren, både fra planter og dyr. Alt organisk materiale vil på et tidspunkt dø og falle til bakken. Da brytes det ned av blant annet sopp og mikroorganismer. Denne nedbrytningen kan sees på som en forbrenning. Karbonet føres raskt tilbake til atmosfæren og er forholdene riktige, så blir noe lagret i jordsmonnet og i torv.

Over lang tid vil opptak og utslipp av karbon være i likevekt. Gjennom livet til et tre vil det avgi like mye karbon som det har tatt opp ved egen vekst, uansett om det til slutt blir spist, om det dør og råtner, eller om det brenner i skogbrann, på et bål eller i peisen på hytta.

Den rundgangen er evig og er drevet av solen. Den kalles også det korte karbonkretsløpet og omsettingen av karbon går forholdsvis raskt her. Vi mennesker er også en del av dette kretsløpet.

Det lange karbonkretsløpet

Karbonkretsløpets andre del – det lange karbonkretsløpet - har en tregere omsetning av karbon. Ved bruk av fossilt brensel som olje, gass og kull slippes det ut store mengder karbon som karbondioksid til atmosfæren under forbrenningen.

Tall fra februar i 2019 viser at 81 prosent av energien som ble brukt kom fra fossilt brensel. Dette karbonet er hentet fra det lange karbonkretsløpet. Det kommer fra lukkede lagre, gjerne under bakken til havs eller på land.

I dag henter vi olje og gass fra Nordsjøen og kull hentes ut fra store gruver i for eksempel Tyskland og USA. Alt dette ble dannet ved nedbrytning av alger som levde i havet for millioner av år siden eller planterester avsatt i myrer og sumpområder på land.

Omdanningen til olje, gass og kull skjer når avsetningene blir utsatt for stort trykk og høy temperatur. Da var de en del av det korte karbonkretsløpet. De falt til bunns på steder som hadde liten tilførsel av oksygen slik at nedbrytningen gikk seint. Ved at de etter hvert ble dekket av lag med sedimenter ble de bevart slik vi vet karbon lagres i myrer i dag.

Gjennom bruk av fossilt brensel tilfører vi mer karbon til atmosfæren enn det den klarer å binde opp igjen i fotosyntesen. Det finnes heller ingen prosess enda som fører karbon tilbake til disse lukkede lagrene. Vi setter dermed likevekten i det korte karbonkretsløpet ut av spill. Vi tilfører mer og mer karbon i atmosfæren, noe som fører til økt drivhuseffekt og dermed klimaendringer.

Ifølge FNs klimapanel er endringen i temperatur som vi ser i dag i all hovedsak forårsaket av de store mengdene karbon tilført fra de lukkede lagrene til det raske kretsløpet. Mer karbon i atmosfæren kan tas opp i havet, men vil på sikt føre til et surere hav og konsekvensene er blant annet nedbrytning av organismer med kalkskall slik som korallrevene.

For å kunne lagre karbonet frigjort gjennom forbruk fra de lukkede lagrene må vi fange karbonet fra de fossile brenslene og føre det tilbake i lukkede lagre i dype geologiske strukturer. Vi kan altså ikke kompensere for samme nivå av forbruk av fossilt brensel ved å plante busker og trær.

Hvorfor ikke? Er det helt håpløst?

Løsningen

Løsningen er å redusere forbruket av fossilt karbon, og det haster å komme i gang med denne omstillingen. Det å la skogen vokse til der det ikke er skog i dag er et lite og godt bidrag, men altså ikke nok. Vi vil få en liten periode med økt opptak av karbon fra atmosfæren ved en slik tilplantning. Hvor mye karbon som kan lagres vil være en funksjon av landområdet utnyttet, hvor lang tid vi har til vekst og teknologiske prosesser.

Og hva med konkurrerende arealbruk? Vi trenger fortsatt landområder til å produsere mat på. Etter en stund vil også denne skogen nå sin likevekt og opptak og utslipp blir tilnærmet lik. Velger vi å hugge ned trær for å plante ny skog blir regnestykket et helt annet.

Karbonlagring i skogen er ikke uten risiko. Skoger er utsatt for både sykdommer og branner som vil kunne føre til enorme utslipp av karbon dersom skogen dør eller alt det organiske materialet går opp i røyk. Da er man fort på minus igjen.

En annen måte man kan lagre karbon i trær på, er å bruke tømmer til å erstatte produkter som før krevde fossilt karbon, som for eksempel til bioenergi som energikilde og bruk av trevirke som har lang levetid i nye bygninger.

Tar vi ikke hensyn til disse sammenhengene, ser vi ikke skogens klimarolle for bare trær.

Podcast: Lyst til å lære mer om klimaforskning?

Podcast: Lyst til å lære mer om klimaforskning? andreasopsvik ons, 11/21/2018 - 15:01 Podcast: Lyst til å lære mer om klimaforskning? Hør forskerintervjuer og samtaler med Bjerknessenterets klimaeksperter. 
Vi veksler mellom engelske og norske samtaler.

Bjerknessenteret er i tekstform, vi foreleser og underviser i levande live, og vi er på video. Vi har også vore innom podkastformatet før, deriblant gjennom UiB. Men no prøver vi oss på meir.

Vi har populærvitskaplege episodar på norsk - og vi har engelske episodar der klimaforskar Stephen Outten snakkar med kollegaer om deira forskning. Dei engelske episodane er mynta på andre forskarar og kan ha terminologi som ikkje er like tilgjengeleg for alle. 

Du kan lytte til våre podkastar via i spelaren under, i ItunesPodbean, Spotify, eller om du legg denne XML-lenka inn i ditt foretrukne podcast-lytteverktøy.

 

På vippen – Bjerknessenterets jubileumsdebattserie

På vippen – Bjerknessenterets jubileumsdebattserie andreasopsvik man, 04/27/2020 - 10:23 På vippen – Bjerknessenterets jubileumsdebattserie I 2020 feirar vi 20 år, det gjer vi med ei rekke arrangement som ser på tida vi har føre oss.

Bjerknessenteret vart starta opp i 2000, og i anledning vårt 20-årsjubileum arrangerar vi ei rekke møter i løpet av året. Desse har vi valgt å kalle «På vippen». Namnet kjem frå vippepunkta vi står framfor i klimaet – storskalaendringar som «vipper» klimaet og er vanskelege å reversere, som FNs klimapanel har sagt kan intreffe allereie ved 1,5 grads oppvarming.

I vår vil me arrangere debattmøter online på vår Youtube-kanal. Vi vil oppdatere denne sida med programmet.

 

8. mai kl 1300: Klimautslepp i koronatid

Som følge av land etter land har stengt ned, har også klimautslippene gått ned. Hva betyr dette for klima og global oppvarming? Vil det føre oss nærmere målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1.5 grader?

Vi har med oss Maria Sand, seniorforsker ved Cicero. Hun jobber med klimamodeller og er en av Norges fremste eksperter på hvordan aerosoler og partikler påvirker klimasystemet. Hun diskuterer spørsmålene sammen med vår direktør Tore Furevik. Debatten blir moderert av Øyvind Paasche ved Bjerknessenteret. 

15. mai kl 1300, "Bending the curve" Epidemimodellering og klimamodellering

Vi tar diskusjonen om framskrivinger og usikkerheter i modellering og peker på likhetene mellom epidemimodellering og klimamodellering. 

Professor Kerim Nisancioglu styrer debatten, vi har med oss Arnoldo Frigessi, statistiker og professor ved Senter for biostatistikk og epidemiologi ved Universitetet i Oslo (UiO), og Mats Bentsen, forsker ved NORCE og leder for klimamodelleringsaktiviteten ved Bjerknessenteret.

10. juni Norske klimaholdninger 

Har folks bekymringer for klimaendringene endret seg det siste året?

Thea Gregersen fra Norsk medborgerpanel presenterer deres siste resultater fra undersøkelsen om norske klimaholdninger. Vi følger opp med diskusjon rundt resultatene fra undersøkelsen, hva som får folk til å endre holdninger og når holdninger blir politikk.

 

Medvirkende: 

  • Thea Gregersen, phd-stipendiat ved CET og Norsk medborgerpanel
  • Lars Henrik Paarup Michelsen, daglig leder ved Norsk klimastiftelse
  • Kikki Kleiven, klimaforsker ved UiB og Bjerknessenteret, som leder samtalen og deltar med sin lange erfaring i møte med publikum.

 Følg samtalen på youtube


 

Tore Furevik snakkar for publikum på årets første På vippen-arrangement. (Foto: Andreas Hadsel Opsvik)
Tore Furevik snakkar for publikum på årets første På vippen-arrangement. (Foto: Andreas Hadsel Opsvik)

Tidlegare møter

Vi tjuvstarta i desember 2019 med På vippen: Slik kutter vi, i samarbeid med Norsk Klimastiftelse. Siv Kari Lauvset i NORCE og Bjerknessenteret er ein av forskarane bak det globale karbonbudsjettet, og presenterte årets tal. Byråd for klima, miljø og byutvikling Thor Haakon Bakke fortalte om korleis Bergen skal kutte utslepp framover. Anne-Kristine Øen, adm.dir Salmon Group fortalte korleis dei kuttar sitt fotavtrykk som aktør i sjømatnæringen. Frode Vikebø ved Havforskningsinstituttet og Bjerknessenteret fortalte om det vi ikkje veit, og kva vi bør vite om økosystema i havet. 

I januar arrangerte vi På vippen: 2020 – tiåret for handling. Asgeir Sorteberg, professor ved UiB og Bjerknessenteret snakka om utvikling i vær, klima og forsking. Lars Henrik Paarup Michelsen, dagleg leiar for Norsk Klimastiftelse, om klimautfordringa i samfunnet 2010-2020. August Simonsen, bystyrerepresentant for Venstre. Eigil Knutsen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Lars-Henrik Paarup Michelsen, dagleg leiar for Norsk klimastiftelse, og Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret snakka om utsleppskutt dei komande ti åra, under styring av Astrid Rommetveit, journalist i NRK.

 

Spør ein klimaforskar 

Etter koronakrisa stengde ned samfunnet 12. mars sette vi i gong ein serie nettmøter: 



 

Ny doktorgrad: Visste du at Sørishavet driver klimaet vårt?

Ny doktorgrad: Visste du at Sørishavet driver klimaet vårt? andreas tor, 04/23/2020 - 15:27 Ny doktorgrad: Visste du at Sørishavet driver klimaet vårt? Anne Morée disputerer 27.4.2020 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "The role of the Southern Ocean in past global biogeochemical cycling".

Vi har brukt ulike klimamodeller for å undersøke hvordan Sørishavet, havet rundt Antarktis, påvirker klimaet vårt gjennom fysiske og biologiske prosesser.

Sørishavet er viktig for både det nåværende klimaet og klimavariabilitet i fortiden siden Sørishavet har evnen til å ta opp veldig mye av klimagassen karbon gjennom utveksling med atmosfæren. Sørishavet er også kjent for å påvirke distribusjonen av andre elementer som nitrogen og fosfor i dyphavet.

I tillegg til simulering av havet med modeller, brukte vi marin paleodata for å få en bedre forståelse av havet i fortiden. Paleodata gir informasjon om mange millioner år i lav oppløsning, og gjør at vi kan lære om store, men sakte naturlige variasjoner i jordsystemet – noe vi ikke kan med de få direkte målingene forskere har gjort siden begynnelsen av global jordsystemforskning.

Våre paleodata inneholder informasjon om mange biologiske og fysiske havprosesser og er basert på målte konsentrasjoner av elementer (som for eksempel karbon eller oksygen) i sedimenter fra havbunnen. Vi sammenlignet paleodata med modellene våre for å få en bedre forståelse av både fysiske (for eksempel sirkulasjon av vannmasser) og biologiske havprosesser.

Før vi kunne sammenligne dataene med modellen, måtte modellen videreutvikles for å få muligheten til å simulere havet fra den siste istiden og dets biogeokjemiske prosesser. Etter det kvantifiserte vi i modelleksperimenter hvor mye endringer i Sørishavets prosesser påvirker opptak av karbon og distribusjon av andre elementer. Eksperimentene ga oss en bedre forståelse av hvor mye ulike endringer i havet bidro til opptak av karbon fra atmosfæren i den siste istiden. Vi opplevde også at ganske avanserte klimamodeller hadde vansker med å simulere slike biologiske endringer riktig.

Dette funnet er viktig for simulering av framtidens klima med samme type modell, siden store, men trege endringer i den biologiske og fysiske tilstanden av havet kan bli viktig fram i tid.

Avhandlingen er tilgjengelig her: http://hdl.handle.net/1956/21864 

Brå oppvarming forårsaket iskollaps og havnivåstigning

Brå oppvarming forårsaket iskollaps og havnivåstigning ellen.viste@uib.no man, 04/20/2020 - 13:03 Brå oppvarming forårsaket iskollaps og havnivåstigning Ved slutten av istiden steg det globale havnivået 12–14 meter på under 350 år. Ny forskning sporer nesten halvparten til issmelting ved Norskekysten og i Barentshavet.

En brå varmeepisode for 14 650 år siden satte fart i issmeltingen i vår del av verden. I løpet av 300–500 år brakk omtrent like mye is som det er i Vest-Antarktis av og smeltet i Norskehavet og Polhavet. Det er konklusjonen i en artikkel publisert i tidsskriftet Nature Geoscience i dag.

– Resultatene viser at selv en gigantisk innlandsis kan forsvinne raskt når klimaet endrer seg, særlig om den hviler på havbunn, sier Jo Brendryen. 

Som forsker ved Bjerknessenteret, K.G. Jebsen-senter for dyphavsforskning og Institutt for geovitenskap ved UiB, har han ledet arbeidet med den nye studien, som er utført sammen med kolleger derfra og fra Universitetet i Tokyo. 

Sporer smeltevann til Europa

Innlandsisen som dekket kontinentene under den siste istiden, var på sitt største for omtrent 20 000 år siden. Isen bandt opp så mye vann at det globale havnivået var 120–130 meter lavere enn i dag.

Tykk is dekket ikke bare Skandinavia, men strakte seg videre over Barentshavet og Svalbard og utover kontinentalsokkelen mot Norskehavet. Ytterst brakk store isfjell av og drev utover i havet, slik vi ser ved kysten av Antarktis og Grønland i dag.  

Sakte begynte isen å trekke seg tilbake. Så, for 14 650 år siden ble det brått mye varmere i luften over Nord-Atlanteren. Iskjerner på Grønland har vist at temperaturen der steg 14 grader i løpet av noen få tiår. Temperaturstigningen akselererte smeltingen, og i løpet av rundt 340 år steg det globale havnivået 12–14 meter. 

Tidligere forskning har indikert at isen over det som i dag er Barentshavet og kontinentalsokkelen var borte allerede før den brå oppvarmingen begynte. Derfor har man antatt at nesten alt smeltevann som nådde havet må ha kommet fra den store innlandsisen over Nord-Amerika og fra Antarktis.

Men hva om man har tatt feil? Hva om isen i Barentshavet slett ikke var borte? Hva om det heller var i denne perioden den smeltet bort?

Jo Brendryen og kollegene har rekonstruert selve tidsskalaen for Norskehavet i tiden for mellom 21 000 og 12 500 år siden. Den nye tidsregningen flytter issmeltingen i havområdene 1500–1700 år fremover i tid. Da faller flommen av smeltevann fra vår del av verden sammen med den brå stigningen i havnivå. 

Karbon viser tiden

Paleoklimaforskere studerer klimaet slik det var før vi fikk måleinstrumenter. Til studier av havet kan de bruke fossiler hentet fra sedimentene i havbunnen til å si noe om hvordan klimaet var på den tiden da organismene levde. Men det er ikke nok å beregne selve klimaet. 

Hvis man skal kunne bruke resultatene, må man også vite når klimaet var slik og slik. Funnene må tidfestes. Det kan gjøres på flere måter.

En av de vanligste metodene er karbon-14-datering. Mengden karbon-14, eller C-14, i noe som har levd, forteller hvor gammelt det er. Helt enkelt er det likevel ikke. Forholdet mellom C-14-alder og virkelig alder varierer, særlig i havet. Det kan du lese mer om her. Man trenger en omregningskurve. 

Jo Brendryen og kollegene har laget en ny kurve som korrigerer den gamle tidsskalaen for C-14 i Norskehavet. Resultatene bygger på kalkskall funnet i sedimentene i havbunnen. Forskerne sammenlignet C-14-alderen deres med dataserier med kjent tid fra andre steder. 

Jo Brendryen
Fortidsklimaforskerne analyserte kalkskall fra bunnen av Norskehavet. Her er Jo Brendryen med en prøvetaker brukt til å hente opp bunnsedimenter. Foto: Sven Le Moine Bauer

Iskjempen våknet

– Hvis man har tatt skjell fra en morene på kontinentalsokkelen, målt C-14 og brukt de gamle kurvene til å kalibrere alderen, har man fått 1500–1700 år feil, sier Jo Brendryen. 

Resultatene deres forskyver isens tilbaketrekning fra kontinentalsokkelen utenfor Norskekysten og i Barentshavet fremover i tid. Is man trodde var borte for 15 500 år siden, kan ha blitt liggende til varmeperioden for rundt 14 650 år siden og smeltet bort da, i løpet av 300–500 år.

Ismengden tilsvarte 5–8 meters global havnivåstigning, i gjennomsnitt 1,6 centimeter per år. Det er sammenlignbart med de mest alvorlige scenarioene for issmelting i Antarktis de neste hundreårene. 

Isstrømmene i Vest-Antarktis og ved kysten av Grønland har det til felles med istidsisen over Barentshavet at det er landis som strømmer utover havbunnen. Sjøvann som trenger innunder isen, kan føre til raskere smelting.

– Det er svært usikkert hvordan dagens innlandsis på Grønland og i Antarktis vil reagere i et varmere klima, sier Jo Brendryen. 

Sammen med kollegene vil han bruke fortidens is til å teste og trene opp modellene som brukes til å studere de store innlandsisene. Med det håper han å bidra til sikrere projeksjoner av havnivået i fremtiden. 

– Vi trenger mer kunnskap om hvordan iskjempene oppfører seg når de vekkes.

Referanse

Brendryen, Jo; Haflidason, Haflidi; Yokoyama, Yusuke; Haaga, Kristian Agasøster; Hannisdal, Bjarte (2020): Eurasian Ice Sheet collapse was a major source of Meltwater Pulse 1A 14,600 years ago. Nature Geoscience, https://doi.org/10.1038/s41561-020-0567-4

Omtale i Nature Geoscience.

Et ukjent antall organismer lever i havets skumringssone, mellom den lyse overflaten og det mørke dyphavet. Området er svært viktig for havets velferd, men området er fremdeles et mysterium. I en kommentar i Nature, ber forskere nå om felles innsats for å vite mer.

Slik vart Sverdrup ein vitskapleg måleeining

Slik vart Sverdrup ein vitskapleg måleeining andreasopsvik man, 04/06/2020 - 17:02 Slik vart Sverdrup ein vitskapleg måleeining Harald Ulrik Sverdrup vart ikkje ein like berømt polfarar som kollegaene Nansen og Amundsen, men det var han som fekk naturvitskapleg stjernestatus med ei måleeining i sitt namn. I Nature Physics fortel Tor Eldevik og Peter M. Haugan historia om éin sverdrup. 

I 1961 var den kanadiske oseanografen Maxwell Dunbar blant eit knippe ulike forskingsmiljø som diskuterte å stenge Beringstredet med ein demning. Han var lei av å beskrive havstraumanes rørsler i millionvis av kubikkmeter, og foreslo: 

– Lat oss til dømes seie, for argumentets skuld, at tilsiget gjennom Beringstredet er éin sverdrup.

Kvifor namnet Sverdrup? Og kvifor skulle ein i det heile teke legge ein demning mellom Sibir og Alaska?

Ein sverdrup er omtrent fem Amazonas

Sverdrup på Den norsk-svenske Svalbardekspedisjonen i 1934. (Foto: Billedsamlingen, UiB/Ukjent)
Sverdrup på Den norsk-svenske Svalbardekspedisjonen i 1934. (Foto: Billedsamlingen, UiB/Ukjent)

Harald Ulrik Sverdrup er ikkje nødvendigvis blant dei som er fremst i folks minne når det gjeld norsk polarhistorie, men det skal ikkje stå på hans meritter som havforskar.

Det verken Amundsen eller Nansen, eller nokre av dei andre i norsk polarhistorie, har til felles med Harald U. Sverdrup er æra av å få ein måleenhet oppkalla etter seg – i dette tilfellet volumet for vatn si rørsle i havstraumar. Éin sverdrup er éin million kubikkmeter vatn per sekund, eit tal så stort at det kan vere vanskeleg å sjå for seg.

– Éin million kubikkmeter vatn per sekund er omtrent fem gongar det som blir flytta av verdas største elv, Amazonas, fortel professor Tor Eldevik, instituttleiar ved Geofysisk institutt og forskar ved Bjerknessenteret, i april-utgåva av Nature Physics.

Saman med professor Peter Mosby Haugan ved Havforskingsinstituttet og Geofysisk institutt skriv han om Sverdrup, mannen og eininga – og ikkje minst den storslåtte planen som er årsak til at eininga vart til. 

Astronomaspiranten som laga havforskingsbibel 

Målet til Sverdrup var eigentleg astronomi, men han vart leia over i meteorologien – og etter kvart også havforskinga – av sin mentor, professor Vilhelm Bjerknes. Med ein fersk doktorgrad i lomma frå Leipzig vart han vitskapleg leiar for Roald Amundsen sin Maud-ekspedisjon i 1918, og i 1926 etterfølgde han Bjerknes som professor ved Geofysisk institutt ved UiB.

Struktur og styrke (i sverdup; Sv) på den subpolar og subtropiske gyren i Nord-Atlanteren (ill: Helge Drange m.fl., UiB/Bjerknessenteret)
Struktur og styrke (i sverdup; Sv) på den subpolar og subtropiske gyren i Nord-Atlanteren (ill: Helge Drange m.fl., UiB/Bjerknessenteret)

– I dag er han nok best kjent for å ha forklart gyresirkulasjonen – havstraumane som spenner over verdenshava mellom kontinenta, skriv Eldevik og Haugan. 

– Styrken til gyrane, som kan observerast frå verdsrommet, følgjer direkte frå passatvindane. Sverdrup samla dermed, i éin teori, dei to naturgjevne forholda for dei historiske handelsrutene mellom kontinenta.

Dei fem store havgyrene, vist forenkla – den nordatlantiske, søratlantiske, nordlige stillehavs, sørlige stillehavs og det indiske havs. (Illustrasjon: Bjerknessenteret)
Dei fem store havgyrene, vist forenkla – den nordatlantiske, søratlantiske, nordlige stillehavs, sørlige stillehavs og det indiske havs. (Illustrasjon: Bjerknessenteret)

I 1931 var Sverdrup med på «en av tidenes minst vellykkede ekspedisjoner». Med ubåten Nautilus var planen å segle under isen i Polhavet. Nautilus viste seg heldigvis ueigna før ein kom så langt, og endte til slutt på botnen av Byfjorden – men ikkje utan at Sverdrup fekk gode data på vegen. Nokre år etter vart han kalla til å bli direktør for Scripps Institution of  Oceanography i San Diego, USA – der han blant anna støtta dei allierte under andre verdskrig, med sin kunnskap om tidevatnet. 

Scripps er i dag verdsleiande innafor havforsking, i vesentleg grad i arv frå Sverdrup si tid som direktør. Medan han var på Scripps skreiv han det som har blitt kalla havforskingas «bibel», The Oceans: Their Physics, Chemistry and General Biology, saman med Martin W. Johnson og Richard H. Fleming. Eldevik og Haugan skriv:

– The Oceans konkluderte realiseringa av oseanografi som ein moderne vitskap, frå ein revolusjon i teori, observasjonsprosedyrer og analyser i første halvdel av 1900-talet.

Harald Ulrik Sverdrup. (Foto: S. Blom, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag)
Harald Ulrik Sverdrup. (Foto: S. Blom, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag)

Etter krigen vart Sverdrup kalla attende til Noreg for å bygge opp Norsk Polarinstitutt, og professor på UiO. Her satt han og varige spor, ikkje minst gjennom Sverdrup-planen som sørga for ei storstilt oppbygging av universiteta utover 60-talet. Han døydde i 1957, 69 år gamal.

Klimafiksing då og no

På 50- og 60-talet diskuterte både sovjetiske og nordamerikanske vitskapsfolk å demme opp Beringstredet for kaldt stillehavsvatn, for å late Nordishavet bli dominert av varmare vatn frå Atlanterhavet. Målet? Å gjere Arktis, både på kanadisk og russisk side, varmare og meir bebueleg.

Store grep som dette, såkalla «geoengineering» eller «klimafiksing», endringar av klimasystemet på større skala, har blitt diskutert i mange omgangar, både før og etter 60-talet. I 2009 skreiv Royal Society om ei rekkje av desse i ein rapport – omtala av NRK Klima som «teknologien verden helst vil unngå». 

Nemnde kanadiar Maxwell Dunbar foreslo altså i ei bisetning at «ei ny eining for vatntransport» burde bli danna. Han gjentok forslaget på ei havforskarkonferanse, også i 1962, som eit svar til UiB-professor Håkon Mosby (Peter Mosby Haugans bestefar), og termen slo snøgt rot i det vitskaplege miljøet. Beringstred-demninga vart derimot lagt på is:

– Planane om demninga vart forkasta, grunna alle usikkerheitene knytt til klima og økosystem-manipulering på kontinent-skala, skriv Eldevik og Haugan.

For nokre år sidan gjenoppstod ideen om å demme Beringstredet, men då med motsatt forteikn.

– Denne gongen er argumentet det motsette: at ein demning vil hjelpe med å bevare isen i Arktis. Om noko beviser det konklusjonen frå 60 år sidan at implikasjonane av klimafiksing er usikre, avslutter Eldevik og Haugan.

Referanser

  • Sverdrup, H.U., M.W. Johnson, and R.H. Fleming, 1942: The Oceans, Their Physics, Chemistry, and General Biology. New York, Prentice-Hall.
  • Dunbar, M.J., 1962: The Living Resources of Northern Canada. Canadian Population and Northern Colonization, Roy. Soc. Can. Symposium, 1961 (V.W. Bladen, Ed.), 125–135, University of Toronto Press.
  • Vowinckel, E., 1963: Discussion. Proceedings of the Arctic Basin Symposium October 1962, 84–85, The Arctic Institute of Northern America, Tidewater Publishing Corp.
  • Pickard, G.L., 1964: Descriptive Physical Oceanography: An Introduction. Pergamon Press.
  • Eldevik, T., Haugan, P.M., 2020. That’s a lot of water. Nat. Phys. 16, 496 (2020). https://doi.org/10.1038/s41567-020-0866-0

Spør ein forskar på nett

Spør ein forskar på nett gudrun man, 03/30/2020 - 08:50 Spør ein forskar på nett Kvar fredag kan du spørre ein klimaforskar om det du lurer på. 

Fredag 24. april: Planter og klima

No livnar det i lundar! Men kva gjer skog og planter for klimaet? Korleis hjelper skogplanting for CO2? Korleis kan pollen og planter brukast til å forklare fortida og framtidas klima? Kva gjer skogbrannar i Australia for naturmangfald og CO2? Og kva hageplanter tek opp mest karbondioksid? Professorane Vigdis Vandvik og Anne E. Bjune om planter, klima og naturmangfald.

Fredag 17. april: Sommerværet

Klimaforskar Erik Kolstad ved NORCE og Bjerknessenteret svarar på spørsmål om sesongvarsling, korleis sommerværet blir, og korleis forskarane kjem fram til det. Les om vårens varsel frå Seasonal Forecasting Engine her 

Fredag 3. april: Havnivåstigning

Professor Helge Drange ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret svarar på spørsmål om havnivåstigning og klimaendringar.

Fredag 27. mars: Alt om klima

«Korleis ser klima ut når eg er seksti? Eg er ni år no.»

Dette var eitt av dei spørsmåla som kom inn til vår direktør Tore Furevik siste fredag i mars. 

 

Andre nettdiskusjonar om klima

Klimakvarteret 

Opptak frå webinar hos Norsk Klimastiftelse mandag 31. mars. 

 

Nettkurs: Causes of Climate Change

Ta eit nettkurs om kva som driv klimaendringar på jorda. KlimaMOOCen Causes of Climate Change startar i dag. Kurset går over tre veker, med pårekna studietid på fire timar i veka. Kurset er på engelsk, og du får oppfølging av klimaforskarar hos oss! Og heilt gratis, sjølvsagt

 

The Climate talk show på dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX

Dokumentarfilmfestivalen i København gjekk digitalt i år, lørdag var det debatt med klimaforskarar - deriblant Hans Christian Steen-Larsen ved UiB og Bjerknessenteret. 

 

Til Øst-Afrika med klimavarsling

Til Øst-Afrika med klimavarsling Anonymous (ikke bekreftet) man, 03/30/2020 - 08:13 Til Øst-Afrika med klimavarsling Mer presise sesongvarsler kan redde bøndenes avlinger, styrke matsikkerheten og redusere flom. 

Av Andreas Graven, kommunikasjonsrådgiver i NORCE

Øst-Afrika har lite utviklede vanningssystemer i jordbruket. Bønder flest er prisgitt den nedbøren som kommer, og har ingen vannreserver ved tørke.

Derfor er det ekstremt viktig for dem å vite mest mulig om regntiden før den kommer.

- Bedre informasjon om hvor mye nedbør som forventes kan være helt avgjørende for om avlingene blir gode eller dårlige.

- Denne informasjon er viktig også for blant annet kraftprodusenters evne til å planlegge produksjon og vannmengder, som kan ha betydning for kraftforsyning, regulering av flom - og til en viss grad tørke i landbruket, sier meteorolog og klimaforsker Erik Kolstad i NORCE og Bjerknessenteret.

Regulere vannmengder, unngå flom

Ikke minst i land som Kenya og Tanzania, der vannkraft er en vesentlig del av energimiksen, kan regulering av vannmengder bli et viktig virkemiddel.

Det kan være mulig å bruke reservoarer i vannkraftproduksjon til å holde igjen vannmasser for å unngå flom, slik det det gjøres i Norge, forteller klimaforskeren.

Kolstad er prosjektleder for det nye EU-prosjektet, som heter CONFER, og som har et totalbudsjett på 7 millioner euro. Prosjektet inngår i EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horizon 2020.

I september reiser Kolstad og kolleger til Nairobi i Kenya, for å innlede arbeidet med aktørene i satsingen, som skal vare 3,5 år.

Løsninger for å redusere klimarisiko

CONFER er et multi-nasjonalt samarbeid mellom følgende partnere: Flyktninghjelpen (Norge), Norsk regnesentral (Norge), ICPAC (Kenya), Kenya Red Cross Society (Kenya), University of Cape Town (Sør-Afrika), Met Office (Storbritannia), University of Leeds, (Storbritannia) og Karlsruher Institut für Technologie (Tyskland).

Sammen skal de finne løsninger som gjør Øst-Afrika bedre rustet til å møte klimaendringene, slik at det livsviktige landbruket i regionen forblir levedyktig.

-I denne regionen kan klimavarsler få mer direkte innflytelse på liv og helse enn vi er vant til fra Norge. Det vil være mest fokus på regntidene, som har stor innvirkning på bøndenes avlinger, og dermed matsikkerheten, sier Kolstad.

Den kenyanske hovedpartneren i prosjektet, ICPAC, allerede har levert varsler i regionen i mange år, men disse skal videreutvikles og gjøres mer presise og detaljerte.

Som prosjektleder har NORCE i lengre tid bygd opp kompetanse på klimarisiko og klimavarsling, senest gjennom forskningsprosjektet Seasonal Forecasting Engine, som utvikler sesongvarsler for Norge.

Erfaringene fra dette prosjektet har blitt tatt videre i SFI-initiativet innen klimarisiko, Climate Futures. I løpet av juni skal Forskningsrådet avgjøre hvilke nye sentre som skal få støtte.

Samproduksjon viktig

Også i CONFER handler det om å redusere klimarisikoen, men nå i Øst-Afrika, der klimaendringer kan ha store konsekvenser på flere sektorer og på liv og helse, samt tilgangen på mat.

CONFER-prosjektet bygger på «samproduksjon», det vil si at forskerne bestemmer retningen på forskningen og utviklingen av nye tjenester sammen med de som skal bruke varslene.

- Parallelt med at vi jobber med klimamodellene for sesongvarsling, så oppretter vi dialog og samarbeid med for eksempel bønder og vannkraftprodusenter. Å være til stede lokalt er viktig.

- En lærdom vi har gjort fra klimavarslingsprosjekter i Norge er at vi heller ikke bare kan presentere masse data for brukere, vi må sammen med dem avdekke hvilken informasjon de virkelig har behov for, sier Kolstad.

I løpet av prosjektperioden på 3,5 år er målet å utvikle nye tjenester og varslingssystemer.

- Det kan for eksempel være tjenester for mobiltelefon med informasjon og varslinger som kan inngå i planlegging for bønder, vannkraftprodusenter og kanskje en egen, tidlig varsling for bistandsaktører som Røde Kors, sier Kolstad.

Copernicus-Big Data brukes i større grad

For å oppnå forbedret kvalitet på sesongvarsling i regionen vil forskerne bruke statistisk modellering og maskinlæring for å ta sesongvarsling til et nytt nivå, med utgangspunkt i såkalte numeriske modeller og høyoppløste bilder fra satellittdata.

Den statistiske modelleringen skal utføres av Norsk regnesentral, som for øvrig også er partner i Seasonal Forecasting Engine og i SFI-søknaden Climate Futures.

- Oppsummert så handler mye av arbeidet med å utvikle modellene om at det i dag finnes utrolig mye klimadata. Men overraskende lite av det blir brukt. Dermed vil vårt arbeid også handle om å implementere mange av varslene som allerede finnes, og å sette det hele sammen på en objektiv måte, noe maskinlæringen vil bidra til. Tidligere har man i for stor grad tatt subjektive valg når det gjelder bruk av data, sier Kolstad.

Fra NORCE leder for øvrig klimaforsker Stefan Sobolowski en arbeidspakke på klimamodellering, et av områdene der NORCE og Bjerknessenteret tilhører verdens ledende forskningsmiljøer.

En varmere verden er en mer kaotisk verden

En varmere verden er en mer kaotisk verden Anonymous (ikke bekreftet) tor, 03/26/2020 - 13:33 En varmere verden er en mer kaotisk verden Eirik Vinje Galaasen og kollegaer med nytt funn publisert i Science. De viser at gradvis oppvarming kan utløse store endringer i havsirkulasjon slik at den blir mer variabel og kaotisk.


Havsirkulasjonen er et vippepunkt som bidrar til endringer i klimasystemet. Å passere et slikt vippepunkt betyr å utløse sivilasjonstruende endringer som innebærer en rask overgang i et system fra en tilstand til en annen.

Forskerteam viser for første gang at sirkulasjonen i Nord-Atlanteren blir mer ustabil under varmere klimaforhold. Det internasjonale forskerteamet inkluderer seks forskere fra Bjerknessenteret (Institutt for geovitenskap, UiB og NORCE) samt forskere fra USA, Frankrike, Nederland og Storbritannia.

Teamet studerte spor av endringer i dypvannstrømmene som er bevart i sedimentarkiv på havbunnen og avsatt over 450.000 år. Innenfor denne tidsperioden var det en rekke perioder der Nord-Atlanteren var like varm eller noen få grader varmere enn i dag.

De nye forskningsresultatene viser at havsirkulasjonen er et vippepunkt som bidrar til endringer i klimasystemet — å passere et vippepunkt betyr å utløse endringer som innebærer en rask overgang i et system fra en tilstand til en annen. Slike hurtige og variable klimaendringer kan også gjøre det vanskeligere å opprettholde våre avanserte samfunn.

 

Havstrømmene styrer klimaet

Dannelsen av dypvann i Nord-Atlanteren spiller en nøkkelrolle i å opprettholde dagens klima. Endringer i klima og i havsirkulasjonen har vært relativt stabile de siste ti tusen år, sammenlignet med klimaet under istidene.  

– I denne stabile perioden har de menneskelige sivilisasjoner utviklet seg og vi har bygget moderne samfunn som er tilpasset et stabilt klima, sier Eirik Vinje Galaasen, som har ledet arbeidet. 

Denne stabiliteten har bidratt til ideen om at det er lav sannsynlighet for at det skal oppstå raske endringer i havstrømmene, men om dette skulle skje er det et vippepunkt som vil ha stor innvirkning på klimasystemet.

Skjer det store endringer vil disse ha omfattende konsekvenser for klima og havnivå rundt Atlanterhavet.  Fiskeri, jordbruk og til og med havets evne til å ta opp karbondioksid som vi slipper ut i atmosfæren vil bli påvirket. Vil våre samfunn kunne takle slike disruptive klimaoverraskelser? Med slike konsekvenser er det viktig å finne ut om havsirkulasjonen vil forbli stabil i et varmere klima. Hvordan kan dette undersøkes? 

– En metode for å forutsi framtiden er å bruke modeller til å beregne endringer. Det er mange komplekse sammenhenger i klimasystemet, og derfor er det store usikkerheter i disse beregningene. Metoden som er presentert i det nye Science-arbeidet innebærer å rekonstruere klima og havstrømmer i tidligere varme perioder og kombinere disse resultatene med modellkjøringer, sier Galaasen. 

Et nytt syn på stabilitet

Rekonstruksjonene av havstrømmer og klima ble utført på en lang sedimentkjerne som ble boret under et to-måneders tokt i Nord-Atlanteren i 2006.  

Toktet var i regi av International Ocean Discovery Program (IODP) som Norge er medlem av gjennom Forskningsrådet. Havdypet kjernen ble hentet opp fra er 3500 meter og kjernematerialet ble analysert ved Forskningsfasilitet for avanserte analyser av lette stabile isotope (FARLAB), som er Norges nasjonale fasilitet for analyse av lette stabile isotoper, ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen (UiB). 

Boreskipet RV Joides Rersolution
Det enorme boreskipet RV Joides Rersolution boret kjernene på havbunnen i Eirik-driften sør for Grønland. Foto: IODP

 

Ser fortiden i små skjell

Ved hjelp av små mikrofossile skjell og leire fra havbunnen sør for Grønland - et følsomt sted for å studere endringer i havsirkulasjonen – kunne forskerne analysere hvordan egenskapene til dyphavet har variert tilbake i geologisk tid. 

Sedimentene sør for Grønland blir avsatt på havbunnen mye hurtigere enn andre steder i Atlanterhavet, slik at forskerne kan studere mye mer detaljerte klimaendringer enn noen gang tidligere. 

Det forskerne fant var overraskende. Hver av disse tidligere varme periodene inneholdt bevis på store uregelmessige endringer i havets sirkulasjonsmønster. Om og om igjen skjedde det brå skift i vannmassenes fordeling og geometri.  En hyppig variasjon der de dype havstrømmene i kjerneområdet enten kom fra de nordiske hav eller fra områder rundt Antarktis. Disse hurtige skiftene varte noen få århundrer før de endret seg. Gjennom avanserte datasimuleringer kunne forskerteamet også vise hvordan disse endringene i dyphavets kjemi kunne knyttes til sirkulasjon og at de kan oppstå spontant etter hvert som klimaet gradvis endret seg. 

– Det var sjokkerende å se hvordan havsirkulasjonen plutselig kan bli sterkt kaotisk under klimaforhold som ligner på dem vi snart kan møte, sier professor Ulysses Ninnemann som ledet NFR-prosjektet THRESHOLDS som finansierte studiet. 

Er vi klar for det uventede?

Det nye studiet viser ikke bare at dramatiske endringer i havstrømmene er mulig, men at de har vært vanlige i hver varmeperiode de siste 450 000 år som bare var litt varmere enn den globale oppvarmingen vi opplever i dag. Selv om havsirkulasjonen kanskje ikke kollapser og stopper opp, bekrefter dette og andre tidligere studier fra samme forskningsgruppe (Kleiven et al., 2008, Science og Galaasen et al., 2014Science) at systemet krysser en terskel der det plutselig blir mye mer variabelt og ustabilt enn det vi er vant til. 

Denne type variasjoner vil skape alvorlige utfordringer for samfunn som må takle plutselige klimaendringer med påfølgende tørke, ekstremvær og havnivåendringer, tror artikkelforfatterne. 

– I en tid med en global epidemi, hvor vi tydelig ser de ødeleggende effektene av samfunnsomveltning, er det skummelt å tro at den relative stabiliteten vi har tatt for gitt når det gjelder havsirkulasjon kan være lettere å forstyrre enn vi trodde, sier Ninnemann. 

I tillegg til langsomme, irreversible eller brå overganger i havsirkulasjonen, ser det også ut som at den gradvise antropogene påvirkningen av klimasystemet vil føre oss til en tilstand der variabiliteten blir større og mer kaotisk. Det nye studiet viser at vi må ta hensyn til dette når vi vurderer risikoen for vippepunkt i klimasystemet. Kunnskapen om denne type vippepunkt og eventuelle konsekvenser er begrenset, men noen av dem kan ligge mellom 1.5 og 2 grader. Målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C har blant annet til hensikt å unngå at slike terskelverdier overskrides.

Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik

Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik Anonymous (ikke bekreftet) tor, 03/26/2020 - 09:25 Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik I tidens ånd stiller professor Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret, opp direkte frå heimekontoret på Sotra for å svare på spørsmål folk måtte ha om klimaendringane – alt mellom himmel og jord, og gjerne også om havet. Sendinga blir på Youtube.

Lurar du på korleis det kan ha seg at klimaet på jorda heile tida endrar seg? Eller kvifor forskarane er heilt sikre på at det denne gong er oss menneske som har skulda? Kva kan vi eigentleg gjere for å få den globale oppvarminga til å stoppe opp? Og kva blir konsekvensane om vi likevel ikkje klarer det?

Dette og mange andre ting du lurar på har du no sjanse til å få svara på!

I tidens ånd stiller professor Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret, opp direkte frå heimekontoret på Sotra for å svare på spørsmål folk måtte ha om klimaendringane – alt mellom himmel og jord, og gjerne også om havet. Sendinga blir på Youtube.

Still spørsmål her, eller send dei som melding til vår Facebook-side eller på post@bjerknes.uib.no, og få dei besvart på fredag mellom 13 og 14. Det vil også gå an å stille spørsmål undervegs i sendinga. Møtet vil vere tilgjengeleg på Youtube i etterkant.