Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Nyheter

1023 results

"Ungdoms-camp" innleder Rosendalsveko

"Ungdoms-camp" innleder Rosendalsveko Anonymous (ikke bekreftet) tir, 07/13/2021 - 09:32 Ny «ungdoms-camp» innleder Rosendalsveko Rosendalsveko går av stabelen  9. - 11. august, med «Klima, energi, næring og bærekraft på Vestlandet» som hovedtema. I år er arrangementet utvidet med Rosendalshelga i forkant.

Av Nils Olav Sæverås, Academia Europaea Bergen Knowledge Hub. Saken ble først publisert på deres nettsider.

– Det vi så i fjor, var at noen av de mest spennende diskusjonene kom når studenter utfordret politikere, næringsliv og akademikere. Derfor legger i år opp til en helg for studentene i forkant av uken, i samarbeid med studentorganisasjonen Om i morgen. Temaene de jobber med i helgen, vil de øvrige deltakerne bli utfordret på under første dag av Rosendalsveko, forklarer programkomiteens Kerim Hestnes Nisancioglu, som til daglig er klimaforsker ved UiB og Bjerknessenteret.

Studentorganisasjonen Om i morgen har selv lagt opp programmet for Rosendalshelga. Tema for workshop-en lørdag er «Hvordan kan vi best utnytte den lange kystlinjen vår?». Dette skal resultere i konkrete løsningsforslag.

Både Academia Europaea Bergen Knowledge Hub (AE-Bergen) og UiB er bidragsytere til Rosendalsveko. Bidraget fra AE-Bergen går spesifikt til Rosendalshelga og deltakelse for studentene fra Om i morgen.

Studentene vil utfordre

– Jeg er overbevist om at når studentene har jobbet med tema rundt det grønne skiftet i helgen, så vil de finne gode problemstillinger som utfordrer politikere, næringsliv og akademikere, legger Kerim Hestnes Nisancioglu til.

– Et av temaene våre er «Lykkes Vestlandet – lykkes Norge». Jeg mener virkelig at ressursene og aktiviteten på Vestlandet tilsier at det faktisk er slik at om Vestlandet lykkes, så lykkes Norge. Dersom vi finner de bærekraftige løsningene, så vil vår tilgang på kraft og ressurser gjøre at vi kan lede an i det grønne skiftet.

– At Rosendalsveko retter seg mot både politikere, næringsliv og akademia gjør at det kan ligge et godt kunnskapsgrunnlag bak våre løsningsforslag, og det trenger vi studentene til å hjelpe oss med, sier Kerim Hestnes Nisancioglu.

Panelsamtalen «Vestlandet i et globalt perspektiv» blir moderert av vitenskapelig leder i AE-Bergen, Eystein Jansen. Blant paneldeltakerne er Margareth Hagen, rektor ved UiB. Debatten foregår på avsluttende dag av Rosendalsveko, onsdag 11. august.

Tverrfaglig studentorganisasjon

Studentorganisasjonen Om i morgen ble startet i 2019 ved mat-nat fakultetet ved UiB, med studenter på klima, atmosfære og havfysikk som initiativtakere. Etter hvert har medlemsmassen blitt mye mer tverrfaglig. Nå er det også studenter fra blant annet sammenliknende politikk, psykologi, juss og økonomi i tillegg til naturvitenskapelige fagfelt med i Om i morgen.

Liv Svenningsson Krogstad og Tilda Totland Persson i Om i morgen mener at tverrfagligheten har blitt en styrke for organisasjonen.

– Tverrfaglighet gir oss mulighet til å jobbe hverandre gode på områder man kanskje ikke er så godt kjent med i utgangspunktet. Det gjør at vi får inn ulike meninger og bakgrunner som vi kan ta med i videre arbeid. Den viktigste kilden til erfaring og læring er å delta i organisasjoner som jobber med det du engasjerer deg i, sier Tilda Totland Persson.

Medlemmene i Om i morgen har selv lagt opp programmet for Rosendalshelga.

– Vi har lagt vekt på at deltakerne skal lære noe og dra fra Rosendal med kunnskap og ideer, samt utfordre seg selv til å finne løsninger på klimautfordringer. Vi synes også det er viktig at deltakerne har det kjekt sosialt, og får tid til å bli kjent med hverandre og knytte nettverk. Programmet består blant annet av innlegg fra Renate Nedregård (ny leder i Klimapartnere Vestland) og Kerim Hestnes Nisancioglu, forklarer Liv og Tilda.

De tror at mange av ungdommene fra helge-campen vil få med seg flere av arrangementene også når selve Rosendalsveko begynner på mandagen.

Tilda Totland Persson og Liv Svenningsson Krogstad i Om i morgen har vært med å lage programmet for Rosendalshelga.

Panelsamtalen «Vestlandet i et globalt perspektiv» blir moderert av vitenskapelig leder i AE-Bergen, Eystein Jansen. Debatten foregår på avsluttende dag av Rosendalsveko, onsdag 11. august.

Mer informasjon om Rosendalshelga og hvordan du kan melde deg på, finner du her

Over 140 millionar kroner til Bjerknes-forskarar

Over 140 millionar kroner til Bjerknes-forskarar andreas tor, 06/24/2021 - 09:16 Over 140 millionar kroner til Bjerknes-forskarar Klimakunstutveksling, arktisk is, sykloner, norske fjordar og mykje meir! Til saman 12 prosjekt leia av Bjerknes-forskarar fekk i dag støtte av Norges Forskningsråd.

– Dette er fantastiske nyheiter!, seier direktør for Bjerknessenteret Tore Furevik.

– Dette viser at vi er lengst framme i landet på klima- og polarforsking, som lovar godt for fortsetjinga til Bjerknessenteret. Det er kjekt å sjå at det også er yngre forskarar blant prosjektleiarane.

I tildelinga for Stort, tverrfaglig prosjekt fikk professor Kerim Nisancioglu ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret eitt av tre prosjekt. Prosjektet er et tverrfaglig samarbeid over fleire fakultet på Universitetet i Bergen, blant annet med professor Eamon O'Kane ved Fakultet for Kunst, Musikk og Design, men også SV- og HF-fakultetet.

Barn og unge frå Valestrand i Noreg og Sylhet i Bangladesh viser fram klimakunst dei har laga. (Foto: Mathew Stiller-Reeve)
Barn og unge frå Valestrand i Noreg og Sylhet i Bangladesh viser fram klimakunst dei har laga. (Foto: Mathew Stiller-Reeve)

– Det er jo radikalt tverrfaglig! Sentralt i prosjektet er det å utveksle erfaringar gjennom kunst, å forklare, skrive og teikne klimafortellinger med barn og unge på Grønland og i Stillehavet. Vi skal forstå og lære av dei som bur og lever med det i dag, endringane som er der allereie. Vi lærer av dei, det er det som er viktig, seier Nisancioglu.

  • Kerim Nisancioglu, professor ved Institutt for geovitenskap, UiB og Bjerknessenteret, Exchanging local narratives and scientific understanding of climate changes in indigenous communities of Greenland and the southwest Pacific – tildelt 24 453 000 kroner.

Sju prosjekt er tildelt pengar for Forskerprosjekt 

  • Heiko Goelzer, forsker ved NORCE og Bjerknessenteret, GREASE Greenland ice sheet evolution and stability – tildelt 11 220 000 kroner
  • Bjørg Risebrobakken, forsker ved NORCE og Bjerknessenteret, ABRUPT Abrupt Arctic Climate Change – tildelt 12 000 000 kroner
  • Stijn de Schepper, forsker ved NORCE og Bjerknessenteret, ARCHIE – Late Quaternary Antarctic cryosphere interactions – tildelt 12 000 000 kroner
  • Thomas Spengler, professor ved Geofysisk Institutt, UiB og Bjerknessenteret, Bias Attribution Linking Moist Dynamics of Cyclones and Storm Tracks – tildelt 11 998 000 kroner.
  • Shengping He, forsker ved Geofysisk Institutt, UiB og Bjerknessenteret, Climate response to a Bluer Arctic with increased newly-formed winter Sea ICe (BASIC) – tildelt 12 000 000 kroner.
  • Alistair Seddon, førsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap, UiB og Bjerknessenteret, Quantitative estimates of past UV-B irradiance from fossil pollen – tildelt 10 315 000 kroner.
  • Einar Örn Ólason, forsker ved Nansensenteret og Bjerknessenteret, Multi-scale Sea Ice Code – tildelt 8 552 000 kroner.

I tillegg fekk fire prosjekt pengar gjennom FRIPRO, Forskingsrådets utdeling for banebrytande forsking:

  • Elin Darelius, førsteamanuensis ved Geofysisk Institutt, UiB og Bjerknessenteret, FJO2RD: The effect of climate change on the deep water renewal frequency of Norwegian fjords – tildelt 12 000 000 kroner.
  • Lise Øvreås, professor ved Institutt for biovitenskap, UiB og Bjerknessenteret, TERRA Thawing permafrost in the High Arctic: Understanding climate, herbivore and belowground feedbacks – tildelt 12 000 000 kroner
  • Hans Christian Steen-Larsen, forsker ved Geofysisk Institutt, UiB og Bjerknessenteret, Isotopic Transfer Rates During Water Phase Changes – tildelt 11 998 000 kroner.
  • Laurent Bertino, forsker ved Nansensenteret og Bjerknessenteret, Thickness of Arctic sea ice Reconstructed by Data assimilation and artificial Intelligence Seamlessly – tildelt 11 547 000 kroner.

 

Diskuterte spesialiserte sesongvarsel for landbruksorganisasjonane

Diskuterte spesialiserte sesongvarsel for landbruksorganisasjonane andreas man, 06/21/2021 - 15:59 Diskuterte spesialiserte sesongvarsel for landbruksorganisasjonane 16. juni presenterte Erik Kolstad og Alex Lenkoski sesongvarsla for juli 2021 for partnarane i Climate Futures si node for bærekraftig matproduksjon.

Dei eksperimentelle sesongvarsla er baserte på fleire modellar, køyrt over hundre gongar til saman, som så kombinerast med observasjonar av været over ein lengre periode.

Resultatet er varslar som ser opptil nokre månader fram i tid – ikkje på nedbør og temperatur frå dag til dag, slik vi er vande til frå vêrvarselet, men korvidt den komande perioden til dømes vil bli våtare eller kaldare enn normalen.

– Vi bruker ein referanseperiode som går frå 1993 til 2020, og så deler vi alle julimånadane i denne perioden i tre like store grupper – «kaldare enn normalt», «som normalt» og «varmare enn normalt», seier Erik Kolstad, forskar ved NORCE og Bjerknessenteret.

– Men, det er viktig å presisere at Noreg har blitt varmare i løpet av referanseperioden. Det betyr at sannsynet i 2021 for at juli skal havne i kategorien varmare enn normalt er noko høgare enn 33 %.

This image has an empty alt attribute; its file name is Skjermbilde-2021-06-18-kl.-14.43.54.png

Det har blitt varmare sidan 1993, som betyr at sannsynlegheita for ein varmare enn normal 2021 er høgare enn 33%.

Det tek tid for maskinene som modellane køyrer på å kverne ut dei store mengdene data som ligg til grunn for slike varsel, difor er dei baserte på situasjonen slik klimasystemet såg ut den 1. juni.

I tillegg til dei vanlege varsla, la det NORCE-koordinerte SFI-et Climate Futures denne gongen også fram samanlikningar med juli 2018, som var ei utfordrande tid for landbruket, med den tørraste sumaren i manns minne og stor avlingssvikt.



This image has an empty alt attribute; its file name is fc_pr_07_total_precipitation_exceedance_europe_small_en-1.png

Sannsynlegheit for at Juli 2021 blir tørrare enn Juli 2018.

– Det er mindre enn 10 % sjanse at 2021 blir varmare enn 2018. Og det er 10-20 prosent sjanse for at det blir tørrare enn 2018. Det er ikkje ein ubetydeleg prosentandel, det er uansett ein liten sjanse for at det blir tørke, men mindre enn i 2018, seier Kolstad, noko som fleire av representantane i landbruksorganisasjonane sa fekk dei til å senke skuldrane litt.

Spesielt viktig for landbruket er naturleg nok korleis vêret kan påverke korleis det gror og spirer i jorda.

Dette blei teke opp på diskusjonen i etterkant, der fleire av organisasjonane tok opp sine behov for meir spesialiserte varsel.

Fruktbøndene er spesielt opptekne av moglegheita for frost på våren og tidlegsumaren, medan assisterande fylkeslandbruksdirektør i Vestland, Bjørn Harald Haugsvær, blant anna tok opp at det viktigaste for dei er korvidt værsystema låser seg – så ein får same forholda over lengre tid:

– Spesielt er dette viktig rundt innhaustinga, skiftande vêr er vi vande til.

Climate Futures takkar representantane frå Norsk Landbruksrådgivning, Gartnerhallen, BKK, Agder Energi og andre for tilbakemeldingane undervegs. For meir informasjon eller forslag til varsel som kan utviklast, kontakt Tarje I. Wanwik, leiar for noden bærekraftig matproduksjon.

EU bevilger 150 millioner kroner til styrket klima- og miljøovervåkning i Arktis

EU bevilger 150 millioner kroner til styrket klima- og miljøovervåkning i Arktis Anonymous (ikke bekreftet) ons, 06/16/2021 - 10:08 EU bevilger 150 millioner kroner til styrket klima- og miljøovervåkning i Arktis Et nytt stort samarbeidsprosjekt finansiert av EU skal utvikle et helhetlig system for overvåkning av klima og miljø i Arktis.

Pressemelding fra Norsk Polarinstitutt

EU bevilger 15 millioner Euro (150 millioner norske kroner) til prosjektet Arctic PASSION fra Horizon 2020-programmet, for perioden 2021 til 2025.

Under ledelse av tyske Alfred Wegener Institutt (AWI), og med fem norske institusjoner i sentrale roller, skal 35 partnere i 17 land jobbe for videre utbygging, bedre koordinering, og bidra til bredere bruk av observasjonsdata fra det heldekkende arktiske observasjonssystemet.

Kloden blir varmere 

Observasjonssystemet, og datastrømmene fra det, skal tilrettelegges bedre for å øke verdien for ulike brukergrupper; lokalbefolkning i Arktis, forskningsmiljøer, næringsliv og myndigheter.

–Vår tids klimaendringer påvirker Arktis vesentlig. Et koordinert og sammenhengende internasjonalt observasjonssystem for Arktis vil være svært viktig for både lokale innbyggere og befolkningen i EU ellers, men også for forskning, politikk og økonomi, sier prosjektleder Michael Karcher ved AWI.

Arild Sundfjord ved Norsk Polarinstitutt leder arbeidet med å koordinere og videreutvikle selve observasjonssystemet. Han utdyper:

– Et bedre integrert pan-arktisk observasjonssystem vil gjøre det mulig å overvåke de store pågående endringene, levere bedre varslingsprodukter, og utvikle planer for å tilpasse samfunnet, forebygge negative effekter av ekstremhendelser, og sikre en bærekraftig utvikling i regionen.

Selv om det er gjort betydelige framskritt med hensyn til koordinering av både nasjonale og internasjonale arktiske observasjonsnettverk i de siste årene er det fortsatt stort rom for forbedring.

– Det kan fortsatt være vanskelig å vite hva som observeres, men også å få tilgang til deler av datamaterialet som samles inn. Dette materialet er heller ikke alltid bearbeidet og tilrettelagt slik at det effektivt kan integreres i ulike brukergruppers arbeidsprosesser og verktøy, sier Øystein Godøy ved Meteorologisk institutt. Han leder arbeidet med å videreutvikle tilgjengelighet av data fra observasjonssystemet. 

Det er også behov for bedre kunnskap om hvordan observasjoner og informasjon fra modellberegninger kan kombineres på en best mulig måte. Harald Schyberg ved Meteorologisk institutt leder arbeidet med dette, hvor prosjektet skal se på beregningsmodeller både for vær, hav, sjøis, permafrost og isbreer.

Resultatene skal ut til folk flest

Kommunikasjon med ulike interessenter og brukergrupper er en viktig del av prosjektet. Denne delen av prosjektet ledes av GRID-Arendal, som har solid erfaring med å formidle forskningsresultater til brede publikum så vel som til beslutningstagere.

– Det å forsikre seg om at resultater når ut til relevante brukergrupper og sørge for at de er relevante for samfunnet er like viktig som selve forskningen, sier Anna Sinisalo, ved GRID-Arendal. 

Fremtidens observasjonssystem 

– Norge har en posisjon både geografisk og forskningshistorisk som gjør at vi kan spille en viktig rolle i utviklingen av framtidens observasjonssystem for hele Arktis. Det er derfor helt naturlig at mange norske institusjoner deltar tungt i prosjektet, sier Arild Sundfjord. 

Prosjektet starter 1. Juli. Arctic PASSION er kortformen av det fullstendige prosjektnavnet «Pan-Arctic observing System of Systems: Implementing Observations for societal Needs».

Kontaktpersoner:

 


Partnerne i prosjektet er: Alfred Wegener Institute, Helmholtz Centre for Polar and Marine Research – AWI (Germany), Arctic Monitoring and Assessment Programme Secretariat – AMAP (Norway), British Antarctic Survey UKRI-BAS (UK), CAE (Italy), Centre National de la Recherche Scientifique – CNRS (France), Consiglio Nazionale delle Ricerche – CNR (Italy), Danmarks Meteorologiske Institut (Denmark), Danmarks Tekniske Universitet (Denmark), Eidgenössische Forschungsanstalt für Wald, Schnee und Landschaft (Switzerland), European Polar Board (Netherlands), Gronlands Naturinstitut (Greenland), Ilmatieteen Laitos – Finnish Meteorological Institute (Finland), International Network for Terrestrial Research and Monitoring in the Arctic INTERACT (Sweden), Joint Research Centre – European Commission (Belgium), Lumimuutos Osuuskunta – Snowchange (Finland), Lunds Universitet (Sweden), Meteorologisk Institutt (Norway), National Centre for Polar and Ocean Research – NCPOR (India), Norsk Polarinstitutt (Norway), O.A.Sys – Ocean Atmosphere Systems GmbH (Germany), P.P. Shirshov Institute of Oceanology of Russian Academy of Sciences (Russia), Spatineo Oy (Finland), Stiftelsen GRID-Arendal (Norway), Suomen Ympariistokeskus (Finland), Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System SIOS Svalbard AS (Norway), the Arctic Institute of North America (Canada), The Inversion Lab Thomas Kaminski Consulting (Germany), Tomskij Gosudarstvennyj Universitet – Tomski State University (Russia), Universitetet i Bergen (Norway), Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske Universitet (Norway), University of Bristol (UK), University of Lapland – Lapin Yliopisto (Finland), University of Maryland Centre for Environmental Science (USA), University of Washington (USA), Women of the Arctic (Finland) and the Indigenous communities of Inupiaq and Yupiaq (Unalakleet, Alaska, USA), Tahltan Nation (Dease Lake, British Columbia, Canada), Gwitchin Nation (Tsiigehtchic, Northwest Territories, Canada), Inuit (Attu and Aasiaat, Greenland), Skolt Sámi (Näätämö River Basin, Finland and Norway), Skolt, Ter, Kildin Sámi (Ponoi River Basin, Murmansk, Russia), Khanty, Mansi (Khanty-Mansi Autonomous Okrug – Yugra, Russia), Chukchi, Even, Yukaghir, Dolgan (Lower Kolyma, Republic of Sakha-Yakutia, Russia) and members of the community members from the Qaanaaq region (Northwest Greenland).

Andre samarbeidspartnere: Aker Arctic (Finland), Arctic Frontiers (Norway), ArcticNet (Canada), Arctic Mayors Forum (Iceland), BSRN-GCOS (Italy), Copernicus C3S and CAMS (UK), CAFF (Conservation of Arctic Flora and Fauna) (Iceland), Canadian Network for the Detection of Change - CANDAC (Canada), CATS-GEOMAR (Germany), CLMS (Italy), Copernicus in Situ Component - EEA (Denmark), EPPR – Arctic Council (Norway), ESA (The Netherlands), EuroGOOS (Finland), Gwich’in Council International (Canada), Inuit Circumpolar Council – ICC (USA), JAMSTEC (Japan), Korea Polar Research Institute - KOPRI (Korea), Kystverket (Norway), Lloyd’s Register (UK), Mercator-Ocean International (France), NIPR (Japan), PAME (Iceland), RAIPON (Russia), SAON (Norway), SIPN2 (USA), Sustainable Development Working Group – Arctic Council (Iceland), The Nautical Institute (UK), The Northern Forum (Russia), T-MOSAiC (Portugal), University of Alaska Fairbanks (USA), University of Hamburg (Germany), Utrecht University (The Netherlands), World Meteorological Organization – WMO and Global Cryosphere Watch – GCW (Switzerland), WWF (Canada), Year of Polar Prediction - YOPP (Germany)

Utviklingen av lavtrykk og påvirkende prosesser

Utviklingen av lavtrykk og påvirkende prosesser Anonymous (ikke bekreftet) man, 06/07/2021 - 15:01 Utviklingen av lavtrykk og påvirkende prosesser Kristine Flacké Haualand disputerer 10.6.2021 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Influence of Diabatic Effects and Tropopause Structure on Baroclinic Development".

Lavtrykk er assosierte med regn og vind og spiller en viktig rolle i været ved midlere breddegrader. Ved å frakte varm luft fra subtropiske områder mot polare områder bidrar også lavtrykk til et mer stabilt globalt klima slik at den ujevne fordelingen av solinnstråling som maksimeres ved ekvator blir fordelt globalt.

Den essensielle rollen i vær og klima gjør det viktig å forstå hvordan lavtrykk utvikler seg i nåværende og fremtidig klima.

I en idealisert modell som undersøker lavtrykkenes intensivering og struktur har Haualand implementert diabatiske prosesser knyttet til skydannelse, fordampning av regn og overføring av varme og fuktighet mellom hav og luft for å finne ut hvordan disse prosessene påvirker utviklingen av lavtrykk. I samme modell har hun også studert hvordan vertikale endringer i vind og temperatur høyt oppe i atmosfæren påvirker lavtrykkene ved bakken.

Resultatene viser at effekten knyttet til skydannelse er viktigst og at effekter relatert til fordampning av regn og overføring av fuktighet fra havet påvirker lavtrykkene ved å enten svekke eller intensivere skydannelsen. Videre er effekter knyttet til varmeoverføring fra havet med på å svekke de interne temperaturkontrastene i lavtrykket slik at lavtrykkenes energioverføring og intensivering dempes.

Resultatene viser også at til tross for at vind- og temperaturforhold én mil over bakken er essensielle for koplingen mellom lavtrykkene ved bakken og høyere luftlag, er det ikke like viktig som tidligere antatt å nøyaktig representere de brå vertikale endringene i vind- og temperaturgradienter i disse høyere luftlagene.

Personalia

Kristine Flacké Haualand (f. 1991) er født og oppvokst i Stavanger og har en bachelor- og mastergrad i meteorologi og oseanografi fra Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Etter masteren i 2016 fortsatte hun som stipendiat på samme institutt og har i denne perioden også vært tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning. Veiledere har vært Thomas Spengler (UiB) og Michael Reeder (Monash University, Australia).

Smelting i Antarktis satte i gang en kjedereaksjon

Smelting i Antarktis satte i gang en kjedereaksjon Anonymous (ikke bekreftet) tir, 05/18/2021 - 11:48 Smelting i Antarktis satte i gang en kjedereaksjon Den antarktiske innlandsisen var mer ustabil i fjern fortid enn man tidligere trodde. Ny forskning antyder at den kan ha vært nær ved å kollapse.

Oversatt fra en pressemelding fra University of Exeter.

Funnene vekker forskernes bekymring for at det vil regne mer i Antarktis når en større del av bakken blir isfri, og at dette kan sette i gang prosesser som akselererer tapet av is.

Forskningen er basert på klimamodellering og sammenligninger av data fra for 11–17 millioner år siden. I denne perioden, midt i epoken Miocen, var CO2-konsentrasjonen og den globale gjennomsnittstemperaturen omtrent så høye som vi kan vente ved slutten av dette århundret.

Studien ble utført ved britiske Met Office, universitetene i Exeter, Bristol, Cardiff og Stockholm, NORCE og Bjerknessenteret for klimaforskning.

«Når innlandsisen smelter, vil bakken som avdekkes reflektere mindre stråling, og temperaturen vil stige lokalt», sier Catherine Bradshaw ved Met Office og University of Exeter, som tidligere jobbet ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret. «Det kan endre været drastisk».

Vinden snur når is forsvinner

Når en stor innlandsis ligger over kontinentet, som i dag, blåser vinden i Antarktis vanligvis fra kontinentet og utover havet.

«Hvis kontinentet varmes opp, kan dette reverseres, med vind som blåser fra den kalde sjøen mot varmere land, akkurat som i monsunene ellers i verden. Det ville bringe ekstra regn til Antarktis, og mer ferskvann ville renne ut i havet", sier Catherine Bradshaw.

Ferskvann er lettere enn saltvann og kan legge seg i overflaten, fremfor å synke og sirkulere slik saltvannet gjør. Dermed brytes koblingen mellom dyphavet og overflatevannet, slik at varmere vann kan samle seg i dypet.

Studien antyder at prosesser som igangsettes av økt nedbør kan redusere klimasystemets mulighet til å opprettholde en stor innlandis i Antarktis.

«Hvis mer land kommer frem i Antarktis, vil en stor innlandsis vanskeligere gjenoppbygges. I Miocen var planetbanene ikke til hjelp, og derfor kan innlandsisen kanskje ha kollapset da», sier Catherine Bradshaw.

Issmelting kobles til endringer i dyphavet

Under den varme perioden midt i Miocen, var det store temperatursvingninger i dyphavet. Studien viser at svingningene i isutbredelsen på land var en viktig faktor i de dramatiske endringene i dyphavet. Fluktuasjoner i ismengden var mindre viktig.

Variasjoner i jordens posisjon i forhold til solen fikk innlandsisen til å rykke frem og trekke seg tilbake. Dette endret været og satte i gang prosesser som kan akselerere istap eller isvekst.

Regn som faller på isen kan forårsake oppsprekking, overflatesmelting og mer avrenning av smeltevann fra kontinentet. Det kan igjen få temperaturen til å stige i dyphavet, noe som potensielt kan påvirke isen nedenfra der den møter havet.

Funn i den nye studien antyder at innlandsisen i Antarktis gikk betraktelig tilbake midt i Miocen, og så stabiliserte seg da det ble kaldere.

Professor Agatha de Boer fra Stockholms universitet, som også var med på arbeidet, sier: «Når klimaet i Miocen ble kaldere, ble koblingen mellom innlandsisens utbredelse og temperaturen i dyphavet gjennom den hydrologiske syklusen brutt. Med en gang Antarktis var fullstendig dekket av is, blåste det alltid fra land og utover havet, og som et resultat, ble nedbøren redusert til de lave nivåene av snø som faller over kontinentet i dag.»

Petra Langebroek, seniorforsker ved NORCE og Bjerknessenteret for klimaforskning, som også var med, tilføyer: «Disse funnene tilsier at et skifte i havets sensitivitet overfor endringer i innlandsisen oppstår når isen trekker seg tilbake og avdekker land som tidligere har vært dekket av is.»

Professor Carrie Lear fra Cardiff University, som satte i gang prosjektet, konkluderer: «Denne studien antyder at under en varm periode for omtrent 15 millioner år siden, var den antarktiske innlandsisen i stand til å rykke langt frem og trekke seg tilbake over kontinentet. Det vekker bekymring, men mer forskning trengs for å finne ut nøyaktig hva dette betyr for innlandsisen i Antarktis langt inn i fremtiden.»

Catherine Bradshaw understreker at forholdene nå ikke er identiske med forholdene midt i Miocen, og at modellen brukt i studien ikke inkluderer konsekvensene av tilbakekobling mellom karbonsyklusen eller med selve innlandsisen.

Studien ble finansiert av det britiske Natural Environment Research Council og det svenske Vetenskapsrådet.

Referanse

Bradshaw, C.D., Langebroek, P.M., Lear, C.H. et al. Hydrological impact of Middle Miocene Antarctic ice-free areas coupled to deep ocean temperatures. Nat. Geosci. (2021). https://doi.org/10.1038/s41561-021-00745-w

Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt

Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt Ellen Viste tir, 05/11/2021 - 09:13 Forhistoriske megaflommer var mindre enn antatt Svære flommer har skåret ut dype kløfter og elveløp på jorden. Ny forskning tilsier at det kan ha gått lettere enn man har trodd. Å innhente slike data kan derimot by på utfordringer.
Willem van der Bilt
Som fortidsklimaforsker finner Willem van der Bilt data i sedimentene på bunnen av innsjøer. Foto: Ellen Viste

– Flåten holdt på å klappe sammen som en østers, sier Willem van der Bilt.

Han husker en stille septemberdag nord på Island i 2018. Ute på det lille vannet Ástjörn sto han og en kollega på en flåte bygget av en metallplattform lagt over en gummibåt. En tredje kollega var sendt i land, mens de to forskerne fra Bjerknessenteret for klimaforskning og Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen strevde med å avslutte dagens jobb.

Under dem var et plastrør presset fem meter ned i bunnsedimentene, dypt nok til å skjære gjennom fem tusen års avsetninger av leire og sand. Dypt nok til å sitte fast.

Det var arbeid de hadde gjort mange ganger før. Sedimentprøver fra bunnen av hav og innsjøer er en av fortidsklimaforskernes viktigste datakilder. Lag over lag legger slam og råtne planter seg på bunnen, det eldste nederst og det yngste øverst, som et arkiv over alt vannet har rommet gjennom tusener av år.

Men denne gangen var bunnforholdene uvanlige. Røret satt fast i vulkansk aske, og metallflåten knirket og klaget.

– Vi presset mot røret med en biljekk, mens vi kikket mot bredden og lurte på om det ville være for langt å svømme, sier Willem van der Bilt.

Coring
Røret sitter fast! Jostein Bakke og Willem van der Bilt prøver å få det løs. Foto: Iestyn Barr

Fant spor etter storflommer

Med et rykk løsnet borekjernen fra bunnen. Flåten holdt, og innsatsen deres var ikke i forgjeves. Inne i røret fant de spor etter tre storflommer som har endret landskapet mer drastisk enn man skulle tro de hadde krefter til. De var store, men ikke store.

Funnet ble publisert i Communications Earth & Environment i dag. Willem van der Bilt og kollegene hans konkluderer med at dype kløfter og juv kan være dannet av mindre flommer enn man tidligere har trodd.

Det betyr også at strømmende vann kan gjøre mer skade enn antatt. Derfor har resultatene betydning langt utenfor et tynt befolket område nord på Island.

Vannet på utsiden av elven

Egentlig skulle de ikke til Ástjörn. Et sideprosjekt av et sideprosjekt, kaller Willem van der Bilt det. Forskerne var på feltarbeid nord på Island i forbindelse med et annet prosjekt. De var ferdige med det de skulle gjøre da de kom over dette lille vannet på kartet.

Når de uansett kjørte rundt med flere meter lange sedimentprøverør på taket av bilen, var det ingen grunn til ikke å dra dit.

Bil med utstyr
Lange rør er nødvendig når man skal hente opp sedimentkjerner fra bunnen av vann eller myrer. Å frakte dem dit man skal, kan også by på utfordringer. Foto: Willem van der Bilt

Ástjörn ligger nedenfor en av Europas mektigste fosser, Dettifoss, i elven Jökulsá á Fjöllum. Navnet betyr breelv fra fjellene. Gjennom dype kløfter leder den smeltevann fra nordsiden av Europas nest største isbre, Vatnajökull, nordover mot havet. Opp gjennom tidene har virvlende flomvann gravd ut juv som noen steder er nesten hundre meter dype.

Men Ástjörn er ikke en del av elven, og det var det som tiltrakk Willem van der Bilt. Sjøene de allerede hadde undersøkt, fôres jevnlig med smeltevann fra Vatnajökull. Ástjörn ligger på et platå ved siden av og over Jökulsá á Fjöllum, skilt fra elvesletten av en høy terskel.

– Det slo meg at hvis elven skulle flomme over, ville flomsedimenter samle seg i innsjøen, sier han. – Først senere oppdaget vi at dette er et betydningsfullt sted for forskning på megaflommer.

Terskelen inn i Ástjörn ligger 30 meter over elvesletten. Så høyt når selv ikke de største vårflommene. Det må vulkaner, dambrudd og styrtende brevann til. En tusenårsflom krever et jökulhlaup.

Vatnajökull
Jökulsá á Fjöllum leder smeltevann fra Vatnajökull mot havet. Figur: Willem van der Bilt

Styrtflommer fra isen

Om det hadde vært mennesker på Island for 3500 år siden, ville noen kanskje lagt merke til en hvit røyk over Vatnajökull. Vanndamp steg og ble til skyer av små dråper. Noen dager eller uker senere var røyken blitt grå, og store klumper av aske la seg rundt et søkk i isflaten.

Isbreer ligger ikke stille, og under Vatnajökull gjør heller ikke grunnen det. Breen ligger på aktive vulkaner. Under vulkanutbrudd, smelter isen i varmen, og det bygger seg opp store sjøer, demmet opp av breen. Vannet stiger, og når isdemningen til slutt brister, fosser det ned gjennom elvene. Det kalles jökulhlaup, en flom som om det skulle være selve breen som styrtet utfor.

Strømmen av vann kan vare i noen timer eller i noen dager. Det skjedde for tre og et halvt tusen år siden og flere ganger før og senere – til sammen nok til å grave ut kløften som skjærer gjennom landskapet rundt Jökulsá á Fjöllum.

Hvis flommen er stor nok, renner vannet også inn over terskelen på nordsiden av Ástjörn.

Som sement

Tilbake på laboratoriet i Bergen åpnet Willem van der Bilt sedimentkjernen og delte den på langs. Tre grå lag markerte seg tydelig mellom silt, sand og planterester.

– Det minnet om sement, sier han. – Vi kunne med en gang se at det var flomsedimenter.

Flomsedimentene er finkornet pussestøv fra det vulkanske fjellet under Vatnajökull. Resultatene viste at de havnet i Ástjörn under flommer for omtrent 1350 år siden, 1500 år siden og 3500 år siden.

Sedimentkjerne
En bit av en sedimentkjerne fra Ástjörn. Lagene forteller om hendelser i fortiden. Foto: Willem van der Bilt

Ofte bruker fortidsforskerene karbon når de skal datere gammelt materiale. På Island er det vanskelig. Vulkanene spyr ut CO2, og fordi omgivelsene tar opp karbon fra denne gassen, forstyrres tidsregningen. Men vulkanutbrudd kan i seg selv brukes som klokke.

I sedimentene i Ástjörn fantes det ørsmå glasspartikler som kunne spores til konkrete, dokumenterte vulkanutbrudd på Island. At elven hadde flommet over disse tre gangene, var allerede kjent, men vulkanpartiklene gjorde det mulig å angi tidspunktene mer nøyaktig enn før.

Tretti ganger Glomma

Fordi de fant sedimenter fra disse storflommene akkurat der de fant dem – i avsondrede Ástjörn – kunne de også beregne hvor mye flomvann som hadde styrtet nedover og gravd ut kløften rundt Jökulsá á Fjöllum. Det var langt mindre enn tidligere antatt.

Selv om Ástjörn og området rundt var nytt for Willem van der Bilt, oppdaget han raskt at flommene og kløftene i Jökulsá á Fjöllum har vært gjenstand for mye forskning. Det fantes hydrologiske simuleringer av flomnivåer i elven, og man visste hvor gamle ulike partier av de dype kløftene var. Under de mest ekstreme flommene er elveløpet blitt gravd ut så mye at Dettifoss har rykket langt oppover i elven. Slike endringer er det mulig å datere.

Flomsimuleringer de fikk tilgang til, viste at vann vil renne inn i Ástjörn når vannføringen i elven når 20 000 kubikkmeter per sekund, omtrent som i Mississippi eller Brahmaputra og tretti ganger så mye som i Glomma. Det var slike flommer de hadde funnet rester av – flommer store nok til at vannet strømmer over terskelen på nordsiden av innsjøen.

Hvis vannføringen når 130 000 kubikkmeter per sekund, kan vannet også strømme inn i Ástjörn fra sørsiden. En stor foss vil spyle bort det meste av sedimentene som er der fra før. Tegn til at dette har skjedd, fant de ikke i de fem tusen årene borekjernen dekket.

Astjörn
Når vannføringen i elven blir stor nok, kan vann renne inn i Ástjörn fra nordsiden. Blir den seks-sju ganger større enn dette, kan vann også renne inn over landområdet på sørsiden. Foto: Willem van der Bilt

Dermed kunne Willem van der Bilt og kollegene slå fast at de tre flommene, i sine mest voldsomme sekunder, har spylt mellom 20 000 og 130 000 kubikkmeter vann ned gjennom kløftene i Jökulsá á Fjöllum.

Det er under en tredel av det man har trodd måtte til for å grave ut disse kløftene. Vannet har opplagt skurt mer effektivt.

Slipepapir i vannet

Når innsjøene under Vatnajökull bryter gjennom isdemningen, flommer ikke bare vann, men også mengder av sand og leire nedover i elveløpet.

– Elven blir som sandpapir, forklarer Willem van der Bilt.

Derfor kan flomvannet slipe bort mer stein enn om det bare hadde vært rent vann.

Hva slags stein vannet strømmer over, spiller også en rolle. Rundt Jökulsá á Fjöllum har lava størknet og dannet søyler av basalt. Når store mengder vann strømmer rundt og over søylene, brekker de, velter og trekkes nedover elven med strømmen. På den måten graves store kløfter ut fortere enn hvis grunnfjellet skal slipes ned korn for korn.

Willem van der Bilts resultater bekrefter det datamodeller har vist i de senere årene. Det trengs ikke like mye vann som man tidligere trodde for å sette dype spor i landskapet. Også i mindre sesongflommer er dette observert. Men det er første gang noen har brukt fortidsdata til å dokumentere at det også gjelder for megaflommer som bare forekommer en gang hvert tusende år.

Som en annen planet

– Uten planter ville Island lignet på Mars, sier Willem van der Bilt.

Rundt Ástjörn er det dyrket mark, bjørk og selje, men under det grønne er det mye som minner om naboplaneten vår. Også på Mars vitner kløfter og juv om en fortid med megaflommer, hendelser vi må sammenligne med jordens elver for å ane omfanget av.

– Jeg skulle gjerne dratt til Mars på feltarbeid, men ser ikke for meg at det blir med det første, ler Willem van der Bilt.

Island kan nås på noen timer. Få steder i verden kan geologene komme så nært de virkelig store naturkreftene. Flommer av det omfanget de her har studert, forekommer tross alt så ofte som hvert tusende år. Mellom de mindre jökulhlaupene fra Vatnajökull går det ikke mange tiår, og i 1996 oppsto en relativt stor flom. Men skjønt det var nære på i 1725, har flomvannet i historisk tid aldri nådd Ástjörn.

Willem van der Bilts megaflommer er streker i en sedimentkjerne og tall fra en datamodell. Tørre levninger av vann som en gang rant. Å se en virkelig megaflom fra et helikopter ville være noe annet. Så om det skulle inntreffe igjen?

– Jeg ville dratt, sier han. – Ingen flomsimuleringer kan måle seg mot noe slikt. Så fremt jeg visste at folk på bakken var trygge, ville jeg virkelig gjerne fått se det fra luften. Jeg ville absolutt dratt.

Referanse

Bilt W.G.M., Barr I.D., Berben S.M.P., Hennekam R., Lane T., Adamsom K., Bakke J. (2021): Late Holocene canyon-carving floods in northern Iceland were smaller than previously reported. Commuications Earth and Environment, 2021. https://doi.org/10.1038/s43247-021-00152-4

Finner CO2-lekkasjer fra havbunnen med ny metode

Finner CO2-lekkasjer fra havbunnen med ny metode Anonymous (ikke bekreftet) tor, 05/06/2021 - 15:19 Finner CO2-lekkasjer fra havbunnen med ny metode Regjeringens Langskip-prosjekt og arbeidet med å lagre CO2 under havbunnen i Nordsjøen er avhengig av at vi har metoder for å avdekke lekkasjer og sikre lagrene. Nå er vi ennå ett skritt nærmere målet.

Av Gunn Janne Myrseth, NORCE

- Vi har utviklet en ny metode for å oppdage og kvantifisere CO2 utslipp fra undersjøiske lagre som løses opp i sjøvannet. I mai 2019 fikk vi muligheten til å teste metoden i verdens første virkelige simulering av utslipp fra ett undervanns karbonlagerreservoar på dypt vann.

NORCE- og Bjerknessenterforsker Abdirahman Omar er begeistra. De har oppnådd det han søkte. Skape nye metode og få testet den ut. Artikkelen med resultatene er nå publisert.

Eksperimentet fant sted i Nordsjøen. Kontrollert miks av CO2 og sporgasser ble sluppet ut kontinuerlig over 11 dager inn i de grunne sedimentene 3 m under havbunnen med en trinnvis økende strømningsrate fra 6 til litt over 140 kg CO2 per dag.

Ekperimentet ble vellykket og funnene er viktige i to henseender:

 

  • For det første viser det at selv små lekkasjer kan oppdages med denne metoden ved hjelp av eksisterende målingsteknologi, til tross for at sjøvann naturlig inneholder en svært variabel mengde uorganisk karbon som det er vanskelig å skille fra sivende CO2.
  • For det andre involverer bruken av metoden flere av kravene i eksisterende CCS-overvåkingsprotokoll: baseline-karakterisering, avviksdeteksjon og tilskrivning og kvantifisering av eventuell oppløst CO2 i sjøvannet.

Den høye følsomheten ved målingene og innretting med CCS overvåkningsprotokollen, sammen med dens egnethet for automatisering, gjør metoden en potensiell fremtidig overvåkingsverktøy både for store og trange marine områder, forteller Omar.

 

Les også profilintervju med Abdirahman Omar i BT/ E24 her 

Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve

Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve Ellen Viste tir, 05/04/2021 - 13:30 Havnivåstigning fra smeltevann kan begrenses til det halve Begrenses global oppvarming til 1,5 grader, halveres landisens bidrag til havnivå i dette århundret.

I en studie publisert i tidsskriftet Nature i dag utforskes landisens bidrag til havnivåstigning i det 21. århundret. Smelting fra verdens breer samt innlandsisene på Grønland og i Antarktis er tatt med.

En internasjonal forskergruppe har beregnet at havnivåstigningen fra issmelting kan halveres dette århundret hvis vi oppfyller Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Til sammenligning vil de utslippene landene har forpliktet seg til nå, kunne gi en oppvarming på 2,8 grader.

– Vi har samlet bidraget fra breer og innlandsis i ulike deler av verden, sier Heiko Goelzer, som er forsker ved Bjerknessenteret og NORCE. – Tidligere er disse kildene studert hver for seg.

Heiko Goelzer har hatt ansvar for fremskrivningene av smeltevann fra Grønlandsisen i tidligere studier og i denne. Arbeidet ble ledet av Tamsin Edwards ved King’s College i London.

Studien kombinerer en rekke datamodeller med statistiske teknikker til å lage projeksjoner for de nyeste sosioøkonomiske scenarioene. Dette er de samme scenarioene som vil bli brukt i FNs klimapanels sjette hovedrapport, som skal komme senere i år.

Reduserer istap alle steder

Forskningen tilsier at å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, vil redusere istapet fra Grønlandsisen med 70 prosent og fra verdens breer med 50 prosent, sammenlignet med de utslippsreduksjonene verdens land har forpliktet seg til så langt.

Forskjellen tilsvarer en reduksjon i havnivåstigning fra 25 til 13 centimeter.

For Antarktis tilsvarer fremskrivningene av istap fire centimeters global havnivåstigning, uavhengig av utslippsscenario. Det skyldes at det foreløpig er uklart om mer snø i det kalde innlandet vil veie opp for mer smelting ved kysten. Men i et pessimistisk scenario med mer smelting enn snø, vil istapet i Antarktis kunne bli fem ganger så stort.

Krever ambisiøse forpliktelser

I en pressemelding fra King’s College sier Tamsin Edwards:

«Foran COP26 i november vil mange land oppdatere sine løfter om å redusere drivhusgassutslipp under Parisavtalen. Det globale havnivået vil fortsette å stige, selv om vi skulle stoppe alle utslipp nå, men vår forskning indikerer at vi kan begrense skaden. Hvis løftene var langt mer ambisiøse, kunne prediksjonene for havnivåstigning fra smeltende is reduseres fra 25 til 13 centimeter i 2100, med 95 prosent sjanse for å være mindre enn 28 centimeter, heller enn den nåværende øvre grensen på 40 centimeter. Det ville bety en mindre alvorlig økning i kystoversvømmelser.»

Breer og innlandsis står nå for omtrent halvparten av den globale havnivåstigningen. Resten skyldes i hovedsak at vannet utvider seg når det blir varmere.

Tamsin Edwards fortsetter:

«Vi brukte et større og mer sofistikert sett av klima- og ismodeller enn tidligere. Ved hjelp av statistiske teknikker kombinerte vi 900 simuleringer fra 38 internasjonale grupper for å forbedre vår forståelse av usikkerheten knyttet til fremtidsscenarioene. Antarktis er jokeren: uforutsigbar og kritisk for den øvre grensen av fremskrivningene. I et pessimistisk scenario finner vi at det er fem prosent sannsynlig at landisens bidrag til havnivået overskrider 56 centimeter i 2100, selv om vi begrenser oppvarmingen til 1,5 grader. Derfor må beredskapen overfor kystoversvømmelser være fleksibel nok til å kunne fungere for et større spenn i fremtidig havnivåstigning, til nye observasjoner og modeller kan gjøre Antarktis’ fremtid klarere.»

Referanse

Tamsin L. Edwards, Sophie Nowicki, Ben Marzeion, Regine Hock, Heiko Goelzer, Hélene Seroussi, Nicolas C. Jourdain, Donald A. Slater, Fiona Turner, Christopher J. Smith, Christine M. McKenna, Erika Simon, Ayako Abe-Ouchi, Jonathan M. Gregory, Eric Larour, William H. Lipscomb, Antony J. Payne, Andrew Shepherd et al. (2021): Projected land ice contributions to twenty-first-century sea level rise. Nature, 2021

Breane på Sør-Georgia tek klimapulsen på den sørlege halvkula

Breane på Sør-Georgia tek klimapulsen på den sørlege halvkula Anonymous (ikke bekreftet) man, 04/19/2021 - 18:39 Breane på Sør-Georgia tek klimapulsen på den sørlege halvkula Breane på øya har eksistert uavbrote i 14 000 år – men om den negative trenden held fram, vil dei store tidevassbreane bli landbaserte, stadig nytt land bli frigjort, og fleire brear vil forsvinne heilt. 

Skrive av Jostein Bakke, professor ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret, og Øyvind Paasche, seniorforsker og seniorrådgiver ved NORCE og Bjerknessenteret

I tidsskriftet Scientific Reports viser vi korleis breane på Sør-Georgia er i ferd med å smelte ned etter å ha eksistert uavbrote i over 14 000 år. Ved å ta prøvar i innsjøar og ved å datere moreneryggar har vi dokumentert at breane har blitt systematisk mindre fram mot vår eiga tid. Om den negative trenden held fram, vil dei store tidevassbreane bli landbaserte, stadig nytt land bli frigjort, og fleire brear vil forsvinne heilt. 

I samband med Det Internasjonal Polaråret, drog vi i 2008 ned til den forrivne øya i den subantarktiske sona kjent som Sør-Georgia (54°S, 36°W). Øya er omlag 170 km lang og frå to til 40 km brei. Den lengste aksen er orientert nordvest mot søraust, og topografien er dominert av fjordar, brear og fjell.

Den høgaste toppen heiter Mt. Paget (2960 moh.), ein alpin topp som har freista eventyrlystne fjellfolk heilt tilbake til då den britiske oppdagaren Ernest Shackleton (1874-1922) gjorde øya verdskjend for over hundre år sidan. I omlag 30 år var det óg mange nordmenn som var innom øya, i samband med kvalfangst mellom anna i Grytviken.  

Øyvind Paasche (til venstre)  og Jostein Bakke gjer seg klåre til felt. I bakgrunnen ser ein Mt. Paget, det høgste fjellet på Sør-Georgia.
Øyvind Paasche (til venstre)  og Jostein Bakke gjer seg klåre til felt. I bakgrunnen ser ein Mt. Paget, det høgste fjellet på Sør-Georgia. Foto: Bjørn Kvisvik

Dei største breane har feste i dei høge fjella sentralt på øya og har kalvingsfrontar i botnen av fjordane Cumberland West Bay og Cumberland East Bay. Sør-Georgia er omgitt av eit grunt havområde med eit gjennomsnittleg djup på 250 meter.

Øya hamna i verdspressa våren 2021 då satellittbilete viste at det største isflaket nokon gong observert frå Antarktis-isen var nær ved å grunnstøyte på sørsida. Dette kunne hatt store økologiske konsekvensar for talrike sjøfuglar, pingvinar og sel som er avhengig av tilgang til det næringsrike havet kring øya. 

Sør-Georgia ligg rett aust for sørspissen av Sør-Amerika, midt i vestavindsbeltet (50-55°S) som omkransar det Antarktiske kontinent
Sør-Georgia ligg rett aust for sørspissen av Sør-Amerika, midt i vestavindsbeltet (50-55°S) som omkransar det Antarktiske kontinent 

Fordi det er så lite land i den subantarktiske sona, er det ekstra verdfullt å rekonstruere klimaet på Sør-Georgia. Øya ligg midt i vestavindsbeltet (50-55°S) som omkransar det antarktiske kontinent – eit system som kontrollerer både nedbørsfordeling og temperatur i heile regionen.

Styrken på dette vindfeltet påverkar sjøisutbreiing, havsirkulasjon og CO2-opptak i heile Sørishavet. Målet for studien vår var å nytte breane på Sør-Georgia som ei pulsklokke på dette vindsystemet, då tilstanden til breane er kopla til både endringar i temperatur og nedbør.  

Med detaljerte analyser av bergmjøl produsert av eroderande brear avsett i innsjøar, kombinert med ei rekkje dateringsprøvar av morenar framfor tre ulike brear, har me sett saman ei heilskapleg historie som dokumenterer korleis breane på øya har endra seg, og korleis tilbaketrekkinga og framstøyt kan koplast til klima. 

Det viser seg at det er særleg endringar i solinnstrålinga som forklarer kvifor breane har trekt seg systematisk tilbake gjennom dei siste 14 000 åra. Etter at den globale oppvarminga har gjort seg gjeldande er det oppsiktsvekkande at det aldri før, i den lange historia vi har rekonstruert, har skjedd endringar så fort som dei siste 40 åra.  

Ei mogleg forklaring på dei gjentatte breframstøyta finn ein i variasjonar til vestavindsbeltet, nettopp fordi det regulerer både lokal temperatur og nedbør. Endringar i vindsystemet som strekkjer seg over fleire tiår vil være nok til at massebalansen til breane rekk å gå i pluss slik at dei igjen kan rykke frem. Lokaltopografiske forhold kan også forsterke eller svekke effekten av slike svingingar i dette gigantiske klimasystem. 

At somme av breane no smeltar, slik tilfelle er med ein av dei me har jobba inngåande med, er ei klar åtvaring om at landskapet er i rask endring. Om fleire brear forsvinn vil dette kunne få store konsekvensar for økosystem både på land, i fjordane og langs kysten. 

Mykje tyder på at denne trenden ikkje vil snu no som effekten av globale oppvarminga verkeleg festar grepet i Antarktis. Ser ein desse dramatiske endringa av fjell og landskap på Sør-Georgia i eit lengre perspektiv, er det alarmerande at dei naturlege klimasvingingane vi har rekonstruert, og som har balansert breane sin plass i landskapet, ikkje lenger er det som rår. 

Ingen kvikk og enkel klimafiks

Ingen kvikk og enkel klimafiks Ellen Viste ons, 04/14/2021 - 15:09 Ingen kvikk og enkel klimafiks Å sprøyte partikler opp i atmosfæren ville bremse temperaturstigningen. Men for verdens økosystemer er det ikke noe fullgodt alternativ til andre klimatiltak. 

Vi kunne sprøyte ut partikler som skygget for solen, eller gjødsle alger så de tok opp mer CO2. Vi kunne spre mineraler som reagerer med CO2 eller trekke gassen direkte ut av luften. Kalt geoengineering på engelsk, er slik klimamodifisering eller klimafiksing blitt foreslått for å motvirke den menneskeskapte temperaturstigningen.

– Om vi skulle begynne med klimamodifisering, kommer vi likevel ikke utenom andre klimatiltak, sier Hanna Lee, som er forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning og NORCE.

Klimatiltakene Hanna Lee refererer til, handler om å bevare skog.

I en ny studie har hun sett på hvordan klimamodifisering vil kunne påvirke vegetasjonen på jorden. Arbeidet er utført sammen med kolleger fra Bjerknessenteret, NORCE, NTNU og Universität Bern.

Forskerne sammenlignet vegetasjonen i en fremtid med klimamodifisering og i en fremtid med andre klimatak. Til tross for at plantene fikk gode vekstvilkår under klimamodifisering, tilsier resultatene at det vil lagres mer karbon hvis man satser på å bevare eller plante skog.

Teknologien etterligner naturen

Pinatubo
Vulkanen Pinatubo på Filippinene blåste store mengder partikler og gasser ut i atmosfæren da den brøt ut i 1991. Foto: Richard P. Hoblitt, USGS.

Under vulkanen Pinatubos utbrudd i 1991 ble store mengder gasser og partikler slynget ut i atmosfæren. Femten millioner tonn svoveldioksid havnet helt oppe i stratosfæren, mer enn en mil over bakken. Der reagerte svoveldioksiden med vann og dannet en dis av aerosoler som spredte seg rundt hele kloden. Disen skygget for solen, og i oppunder to år var jorden omtrent en halv grad kaldere enn normalt.

Idéen bak klimamodifisering er å etterligne slike verdensomspennende effekter på klimaet. Det kan innebære å sprøyte ut partikler, som under vulkanutbrudd, eller å gjødsle store havområder for å få plankton til å vokse og ta unna mer CO2 fra luften.

Formålet er å bremse temperaturstigningen som økt drivhuseffekt fører til, slik at vi kan fortsette å slippe ut CO2. Da sier det seg selv at inngrepene må gjøres på stor skala og vil påvirke mer enn bare temperaturen på jorden. Konsekvensene lar seg vanskelig teste i virkeligheten, og da er datamodeller et nyttig verktøy.

I denne studien brukte Hanna Lee og kollegene en klimamodell til å teste tre former for klimamodifisering. Den første innebar å skygge for solen ved å legge inn et dobbelt Pinatubo-utbrudd, med store mengder aerosoler i stratosfæren.

I en annen simulering sprøytet de salt ut i atmosfæren over tropene. Saltet gjør skyene tettere, og i likhet med vulkanpartiklene fører det til at mindre sol når bakken.

I de siste simuleringene gjorde de de fjærlette cirrusskyene vi ser høyt oppe på himmelen, tynnere. Da vil mer varme slippe ut av atmosfæren.

To verdener med samme temperatur

For å se hva de ulike formene for klimamodifisering ville føre til, sammenlignet forskerne to versjoner av en verden med middels høy temperaturstigning i løpet av dette århundret.

I det ene scenarioet fortsatte man å slippe ut CO2 for fullt, men begrenset oppvarmingen ved hjelp av klimamodifisering. I det andre slapp man også ut en god del CO2, men mindre enn i det første. I det siste tilfellet holdt altså reduserte CO2-utslipp temperaturen nede, mens det i det første var klimamodifisering som hindret temperaturen i å stige mer enn den ellers ville gjort.

De to versjonene av verden var utslippsscenarioene kalt RCP 4.5 og RCP 8.5 fra FNs klimapanel. De har henholdsvis middels høye og høye utslipp av CO2. I versjonen med høye utslipp la forskerne til klimamodifisering for å senke temperaturen til samme nivå som i den andre.

Det var like varmt i begge verdenene. Men fordi CO2-utslippene var høyere i scenarioet med klimamodifisering, var det naturlig nok mer CO2 i atmosfæren der.

– Man kan se på CO2 som et næringsstoff, sier Hanna Lee. – Som med andre næringsstoffer, får mer CO2 plantene til å vokse bedre.

I den klimamodifiserte høyutslippsverdenen ble plantene i praksis gjødslet med CO2. Fotosyntesen, der plantene tar opp CO2 og binder karbonet i andre stoffer, gikk så det suste. Plantene vokste som bare det, selv i deler av verden der klimamodifisering gjorde det tørrere.

Men da forskerne sjekket hvor mye karbon som totalt sett fantes i plantene og i jorden, så bildet annerledes ut. Til tross for god vekst var mindre karbon lagret i vegetasjonen i scenarioet med klimamodifisering enn i scenarioet med klimatiltak.

Skog er et tiltak

Grunnen til det ligger nettopp i klimatiltakene. Det er ikke bare CO2-utslipp som skiller klimapanelets to scenarioer. I scenarioet med høye utslipp ser man for seg at verdens befolkning vil være høy og matbehovet stort. Derfor er store landområder gjort om til beitemark og annet jordbruksland. Alle planter tar opp CO2 mens de vokser, men i issalat og gulrøtter blir ikke karbonet lagret lenge. Vi spiser dem med en gang.

I det andre scenarioet er ikke bare CO2-utslippene lavere; man har også bevart mer gammel skog og plantet ny skog, særlig i tropene. Det er i disse trærne og i jorden under dem mye av karbonet er lagret. Jo lenger trærne får stå, jo lenger vil karbonet holdes borte fra atmosfæren.

– Lagring av karbon i økosystemene vil spille en viktig rolle i å bremse videre klimaendringer, sier Hanna Lee. – Det vil vi ha bruk for selv om vi skulle ty til klimamodifisering.

Bremsene kan ikke slås av

Klimamodifisering vil ikke påvirke drivhuseffekten. I praksis vil man skape en kunstig balanse der det er kaldere på jorden enn den CO2-skapte drivhuseffekten skulle tilsi.

– Hele poenget med klimamodifisering vil være å la oss fortsette å slippe ut CO2, sier Hanna Lee. –Noen tror vi kan bruke dette til å kjøpe oss tid. Men vi kan ikke fortsette å sprøyte aerosoler ut i atmosfæren i all evighet.

Klimamodifisering er en bremse, og slår man den av, vil temperaturen skyte i været. På bare et tiår vil det bli nesten like varmt som det naturlig skal være i en verden med så høy drivhuseffekt.

– Det ville være katastrofalt, sier Hanna Lee. Ingenting i naturen ville rekke å tilpasse seg et slikt sprang.

Uavhengig av klimamodifisering fremhever hun plantenes rolle i å begrense klimaendringer.

– Fordi plantene tar opp store mengder CO2 og lagrer karbonet i biomassen, er det viktig å redusere avskogingen og plante ny skog i tropene, sier hun.

Referanse

H. Lee, Muri H., Ekici A., Tjiputra J., Schwinger J: The response of terrestrial ecosystem carbon cycling under different aerosol-based radiation management geoengineering. Earth Syst. Dynam., 12, 313–326, 2021.

Hva skjuler seg i nedbøren og vanndampen (i Bergen)?

Hva skjuler seg i nedbøren og vanndampen (i Bergen)? Anonymous (ikke bekreftet) man, 04/12/2021 - 11:31 Hva skjuler seg i nedbøren og vanndampen (i Bergen)? Yongbiao Weng disputerer 16.4.2021 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Stable Isotope Composition of Surface Vapour and Precipitation at the Southwest Coast of Norway".

En bedre forståelse av den atmosfæriske vannsyklusen har blitt enda mer avgjørende under de pågående klimaendringene. Bergen, med sin innflytelse fra forskjellige værsystemer og rask nedbørsdannelse er et ideelt sted der slike studier kan utføres.

I denne avhandlingen presenterer Yongbiao Weng systematiske observasjoner av stabile vannisotoper (et spesielt, naturlig egenskap av vannmolekyler) i vanndamp og nedbør i Bergen. Observasjonene består av høyoppløselige prøvetakinger for utvalgte værhendelser og langsiktige (kvasi-daglige) rutineprøver mellom desember 2016 og november 2019.

I løpet av en 24-timers "atmosfærisk elv" -hendelse 7. desember 2016, identifiserer Yongbiao påvirkningen på isotopsignalene fra flere prosesser, som fordampning, transport, og skyer. Tidligere tolkninger fra liknende studier og nedbørhendelser blir også revurdert. Ved å analysere de 3-årige rutinemessige observasjonene, finner Yongbiao en klar sammenheng mellom isotopsignalene og de regionale værsystemene på en tidsskala over flere dager.

For å sikre høykvalitets datainnsamling har ytelsen til alle instrumentene i bruk blitt grundig vurdert. Spesielt har Yongbiao identifisert og utviklet en ny framgangsmåte for å korrigere for systematiske forskjeller, satt sammen av to målestørrelser.

Observasjonene som presenteres i denne avhandlingen er viktige for å utvide det begrensede isotopobservasjonsnettverket og for å muliggjøre sammenligninger med forskjellige modeller. Analysen av måledataene bidrar til tolkningen av isotopobservasjoner nær overflaten på forskjellige tidsskalaer, fra under en time til flere dager.

Samlet fremhever dette arbeidet verdien av stabile isotopobservasjoner i vanndamp og nedbør for å fremme vår kunnskap om den atmosfæriske vannsyklusen.

Personalia

Yongbiao Weng (født i Kina) har en mastergrad i geofysisk fra Københavns Universitet. I 2015 flyttet han til Bergen hvor han har vært tilsatt som stipendiat ved Geofysisk institutt og tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning. Veiledere har vært Harald Sodemann (UiB) og Idar Barstad (privat konsulent).

Havnivået henger sammen med jetstrømmen

Havnivået henger sammen med jetstrømmen Anonymous (ikke bekreftet) tir, 04/06/2021 - 14:16 Havnivået henger sammen med jetstrømmen Variasjoner i havnivået i Nord-Europa påvirkes av vinden høyt over Atlanterhavet, viser en ny studie. I den vestlige delen av Nordsjøen har vindretningen mer å si enn hvor sterk vinden er.

Skrevet av Henrike Wilborn, kommunikasjonsleder ved Nansen senter for miljø og fjernmåling, der artikkelen først ble publisert.

Fabio Mangini
I doktorgraden sin ser Fabio Mangini på hva som forårsaker variasjoner i havnivået ved kysten av Nord-Europa. Den nye studien er utført i samarbeid med Léon Chafik ved Stockholms universitet, Erica Madonna og Camille Li ved UiB, Laurent Bertino ved Nansensenteret og Jan Even Øie Nilsen ved Havforskningsinstituttet – de fleste også tilknyttet Bjerknessenteret. Foto: Privat

Fabio Mangini, en ph.d.-kandidat ved Nansensenteret, UiB og Bjerknessenteret publiserte nettopp sin første vitenskapelige artikkel.

Sammen med en gruppe forskere fra Bergen og Stockholm undersøkte han hvordan havnivået i Nordsjøen henger sammen med jetstrømmen. 

Du vet sikkert at havnivået over hele kloden varierer med tidevannet, drevet av tyngdekraften fra månen. Kanskje vet du også at uvær kan påvirke havnivået. Men visste du at spesielle vindmønstre har en sterk effekt på hvor høyt havnivået blir?

Variasjoner i havnivået betegnes som havnivåvariabilitet.

Vind og endringer i atmosfæren over Nord-Atlanteren skaper variasjoner i havnivået

Om vinteren er det hovedsakelig vinden som forårsaker variasjoner i havnivået utenfor kysten av Nord-Europa. Vinden reguleres av forholdene i atmosfæren over Nord-Europa. 

Deler av endringene kan knyttes til et værfenomen som kalles den nordatlantiske oscillasjonen (NAO). Men NAO gir et for lite detaljert bilde av alle endringene i atmosfæren over Nord-Atlanteren. 

Hva foregår ellers i atmosfæren over Nord-Atlanteren? 

Mangini og medforfatterne hans undersøkte om jetstrømmen over Nord-Atlanteren kunne være en kilde til endringer. De fant at den påvirker havnivåvariabiliteten utenfor kysten av Nord-Europa. 

Men vent, hva er denne jetstrømmen over Nord-Atlanteren?

Jetstrømmen er et smalt bånd av sterk vind i atmosfæren, og den blåser alltid fra vest mot øst. Vindstyrken øker med høyden, til tropopausen, omtrent en mil over bakken. Den er sterkest om vinteren, fordi den oppstår på grunn av temperaturforskjellen mellom Arktis og tropene.

Jetstrømmen bukter seg – noen ganger lengre sør, noen ganger lengre nord – over Nord-Atlanteren og danner et mønster i atmosfæren. Slike mønstre er interessante å studere i sammenheng med variasjoner i havnivået.

Hvorfor er jetstrømmen interessant?

Når jetstrømmen blåser innover kystområdene utenfor Nord-Europa om vinteren, skjer det vanligvis på én av fire måter. Mønstrene svarer til jetstrømmens plassering. Hvert mønster er unikt og oppstår noenlunde jevnlig. Hvor jetstrømmen ligger påvirker været over Atlanterhavet og Europa om vinteren. Men det er ikke bare været som påvirkes, oppdaget Mangini og kollegene hans. 

De fire jetstrømmønstrene kan kobles til fire ulike endringer i havnivå, som vist på kartene under. Dette er ganske spennende, fordi det forklarer havnivåvariabiliteten utenfor Nord-Europa i mer detalj enn tidligere studier har gjort. 

Jet stream configurations
Kart som viser avvik i det daglige havnivået og i vinden 10 meter over bakken for hvert av de fire jetstrømmønstrene. N står for en nordlig jetstrøm, S for en sørlig, C for en sentralt plassert og M for en blandet. Den grå streken viser hvor kontinentalskråningen ligger. De svarte prikkene markerer regioner der resultatene er statistisk signifikante. Du kan lese mer om dette her.  

Referanse

Mangini, F, Chafik, L, Madonna, E, Li, C, Bertino, L & JEØ Nilsen. The relationship between the eddy-driven jet stream and northern European sea level variability. Tellus A: Dynamic Meteorology and Oceanography 2021. 73(1), 1-15 https://doi.org/10.1080/16000870.2021.1886419