Bjerknessenteret for klimaforskning er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, NORCE, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet. 

Nyheter

922 results

Spør ein forskar på nett

Spør ein forskar på nett gudrun man, 03/30/2020 - 08:50 Spør ein forskar på nett Kvar fredag kan du spørre ein klimaforskar om det du lurer på. 

Fredag 27. mars: Alt om klima

«Korleis ser klima ut når eg er seksti? Eg er ni år no.»

Dette var eitt av dei spørsmåla som kom inn til vår direktør Tore Furevik siste fredag i mars. 

Fredag 3. april: Havnivåstigning

Professor Helge Drange ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret svarar på spørsmål om havnivåstigning og klimaendringar.

Fredag 17. april: Sommerværet

Klimaforskar Erik Kolstad ved NORCE og Bjerknessenteret svarar på spørsmål om sesongvarsling, korleis sommerværet blir, og korleis forskarane kjem fram til det.

 

Andre nettdiskusjonar om klima

Klimakvarteret 

Opptak frå webinar hos Norsk Klimastiftelse mandag 31. mars. 

 

Nettkurs: Causes of Climate Change

Ta eit nettkurs om kva som driv klimaendringar på jorda. KlimaMOOCen Causes of Climate Change startar i dag. Kurset går over tre veker, med pårekna studietid på fire timar i veka. Kurset er på engelsk, og du får oppfølging av klimaforskarar hos oss! Og heilt gratis, sjølvsagt

 

The Climate talk show på dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX

Dokumentarfilmfestivalen i København gjekk digitalt i år, lørdag var det debatt med klimaforskarar - deriblant Hans Christian Steen-Larsen ved UiB og Bjerknessenteret. 

 

Til Øst-Afrika med klimavarsling

Til Øst-Afrika med klimavarsling Anonymous (ikke bekreftet) man, 03/30/2020 - 08:13 Til Øst-Afrika med klimavarsling Mer presise sesongvarsler kan redde bøndenes avlinger, styrke matsikkerheten og redusere flom. 

Av Andreas Graven, kommunikasjonsrådgiver i NORCE

Øst-Afrika har lite utviklede vanningssystemer i jordbruket. Bønder flest er prisgitt den nedbøren som kommer, og har ingen vannreserver ved tørke.

Derfor er det ekstremt viktig for dem å vite mest mulig om regntiden før den kommer.

- Bedre informasjon om hvor mye nedbør som forventes kan være helt avgjørende for om avlingene blir gode eller dårlige.

- Denne informasjon er viktig også for blant annet kraftprodusenters evne til å planlegge produksjon og vannmengder, som kan ha betydning for kraftforsyning, regulering av flom - og til en viss grad tørke i landbruket, sier meteorolog og klimaforsker Erik Kolstad i NORCE og Bjerknessenteret.

Regulere vannmengder, unngå flom

Ikke minst i land som Kenya og Tanzania, der vannkraft er en vesentlig del av energimiksen, kan regulering av vannmengder bli et viktig virkemiddel.

Det kan være mulig å bruke reservoarer i vannkraftproduksjon til å holde igjen vannmasser for å unngå flom, slik det det gjøres i Norge, forteller klimaforskeren.

Kolstad er prosjektleder for det nye EU-prosjektet, som heter CONFER, og som har et totalbudsjett på 7 millioner euro. Prosjektet inngår i EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horizon 2020.

I september reiser Kolstad og kolleger til Nairobi i Kenya, for å innlede arbeidet med aktørene i satsingen, som skal vare 3,5 år.

Løsninger for å redusere klimarisiko

CONFER er et multi-nasjonalt samarbeid mellom følgende partnere: Flyktninghjelpen (Norge), Norsk regnesentral (Norge), ICPAC (Kenya), Kenya Red Cross Society (Kenya), University of Cape Town (Sør-Afrika), Met Office (Storbritannia), University of Leeds, (Storbritannia) og Karlsruher Institut für Technologie (Tyskland).

Sammen skal de finne løsninger som gjør Øst-Afrika bedre rustet til å møte klimaendringene, slik at det livsviktige landbruket i regionen forblir levedyktig.

-I denne regionen kan klimavarsler få mer direkte innflytelse på liv og helse enn vi er vant til fra Norge. Det vil være mest fokus på regntidene, som har stor innvirkning på bøndenes avlinger, og dermed matsikkerheten, sier Kolstad.

Den kenyanske hovedpartneren i prosjektet, ICPAC, allerede har levert varsler i regionen i mange år, men disse skal videreutvikles og gjøres mer presise og detaljerte.

Som prosjektleder har NORCE i lengre tid bygd opp kompetanse på klimarisiko og klimavarsling, senest gjennom forskningsprosjektet Seasonal Forecasting Engine, som utvikler sesongvarsler for Norge.

Erfaringene fra dette prosjektet har blitt tatt videre i SFI-initiativet innen klimarisiko, Climate Futures. I løpet av juni skal Forskningsrådet avgjøre hvilke nye sentre som skal få støtte.

Samproduksjon viktig

Også i CONFER handler det om å redusere klimarisikoen, men nå i Øst-Afrika, der klimaendringer kan ha store konsekvenser på flere sektorer og på liv og helse, samt tilgangen på mat.

CONFER-prosjektet bygger på «samproduksjon», det vil si at forskerne bestemmer retningen på forskningen og utviklingen av nye tjenester sammen med de som skal bruke varslene.

- Parallelt med at vi jobber med klimamodellene for sesongvarsling, så oppretter vi dialog og samarbeid med for eksempel bønder og vannkraftprodusenter. Å være til stede lokalt er viktig.

- En lærdom vi har gjort fra klimavarslingsprosjekter i Norge er at vi heller ikke bare kan presentere masse data for brukere, vi må sammen med dem avdekke hvilken informasjon de virkelig har behov for, sier Kolstad.

I løpet av prosjektperioden på 3,5 år er målet å utvikle nye tjenester og varslingssystemer.

- Det kan for eksempel være tjenester for mobiltelefon med informasjon og varslinger som kan inngå i planlegging for bønder, vannkraftprodusenter og kanskje en egen, tidlig varsling for bistandsaktører som Røde Kors, sier Kolstad.

Copernicus-Big Data brukes i større grad

For å oppnå forbedret kvalitet på sesongvarsling i regionen vil forskerne bruke statistisk modellering og maskinlæring for å ta sesongvarsling til et nytt nivå, med utgangspunkt i såkalte numeriske modeller og høyoppløste bilder fra satellittdata.

Den statistiske modelleringen skal utføres av Norsk regnesentral, som for øvrig også er partner i Seasonal Forecasting Engine og i SFI-søknaden Climate Futures.

- Oppsummert så handler mye av arbeidet med å utvikle modellene om at det i dag finnes utrolig mye klimadata. Men overraskende lite av det blir brukt. Dermed vil vårt arbeid også handle om å implementere mange av varslene som allerede finnes, og å sette det hele sammen på en objektiv måte, noe maskinlæringen vil bidra til. Tidligere har man i for stor grad tatt subjektive valg når det gjelder bruk av data, sier Kolstad.

Fra NORCE leder for øvrig klimaforsker Stefan Sobolowski en arbeidspakke på klimamodellering, et av områdene der NORCE og Bjerknessenteret tilhører verdens ledende forskningsmiljøer.

En varmere verden er en mer kaotisk verden

En varmere verden er en mer kaotisk verden Anonymous (ikke bekreftet) tor, 03/26/2020 - 13:33 En varmere verden er en mer kaotisk verden Eirik Vinje Galaasen og kollegaer med nytt funn publisert i Science. De viser at gradvis oppvarming kan utløse store endringer i havsirkulasjon slik at den blir mer variabel og kaotisk.


Havsirkulasjonen er et vippepunkt som bidrar til endringer i klimasystemet. Å passere et slikt vippepunkt betyr å utløse sivilasjonstruende endringer som innebærer en rask overgang i et system fra en tilstand til en annen.

Forskerteam viser for første gang at sirkulasjonen i Nord-Atlanteren blir mer ustabil under varmere klimaforhold. Det internasjonale forskerteamet inkluderer seks forskere fra Bjerknessenteret (Institutt for geovitenskap, UiB og NORCE) samt forskere fra USA, Frankrike, Nederland og Storbritannia.

Teamet studerte spor av endringer i dypvannstrømmene som er bevart i sedimentarkiv på havbunnen og avsatt over 450.000 år. Innenfor denne tidsperioden var det en rekke perioder der Nord-Atlanteren var like varm eller noen få grader varmere enn i dag.

De nye forskningsresultatene viser at havsirkulasjonen er et vippepunkt som bidrar til endringer i klimasystemet — å passere et vippepunkt betyr å utløse endringer som innebærer en rask overgang i et system fra en tilstand til en annen. Slike hurtige og variable klimaendringer kan også gjøre det vanskeligere å opprettholde våre avanserte samfunn.

 

Havstrømmene styrer klimaet

Dannelsen av dypvann i Nord-Atlanteren spiller en nøkkelrolle i å opprettholde dagens klima. Endringer i klima og i havsirkulasjonen har vært relativt stabile de siste ti tusen år, sammenlignet med klimaet under istidene.  

– I denne stabile perioden har de menneskelige sivilisasjoner utviklet seg og vi har bygget moderne samfunn som er tilpasset et stabilt klima, sier Eirik Vinje Galaasen, som har ledet arbeidet. 

Denne stabiliteten har bidratt til ideen om at det er lav sannsynlighet for at det skal oppstå raske endringer i havstrømmene, men om dette skulle skje er det et vippepunkt som vil ha stor innvirkning på klimasystemet.

Skjer det store endringer vil disse ha omfattende konsekvenser for klima og havnivå rundt Atlanterhavet.  Fiskeri, jordbruk og til og med havets evne til å ta opp karbondioksid som vi slipper ut i atmosfæren vil bli påvirket. Vil våre samfunn kunne takle slike disruptive klimaoverraskelser? Med slike konsekvenser er det viktig å finne ut om havsirkulasjonen vil forbli stabil i et varmere klima. Hvordan kan dette undersøkes? 

– En metode for å forutsi framtiden er å bruke modeller til å beregne endringer. Det er mange komplekse sammenhenger i klimasystemet, og derfor er det store usikkerheter i disse beregningene. Metoden som er presentert i det nye Science-arbeidet innebærer å rekonstruere klima og havstrømmer i tidligere varme perioder og kombinere disse resultatene med modellkjøringer, sier Galaasen. 

Et nytt syn på stabilitet

Rekonstruksjonene av havstrømmer og klima ble utført på en lang sedimentkjerne som ble boret under et to-måneders tokt i Nord-Atlanteren i 2006.  

Toktet var i regi av International Ocean Discovery Program (IODP) som Norge er medlem av gjennom Forskningsrådet. Havdypet kjernen ble hentet opp fra er 3500 meter og kjernematerialet ble analysert ved Forskningsfasilitet for avanserte analyser av lette stabile isotope (FARLAB), som er Norges nasjonale fasilitet for analyse av lette stabile isotoper, ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen (UiB). 

Boreskipet RV Joides Rersolution
Det enorme boreskipet RV Joides Rersolution boret kjernene på havbunnen i Eirik-driften sør for Grønland. Foto: IODP

 

Ser fortiden i små skjell

Ved hjelp av små mikrofossile skjell og leire fra havbunnen sør for Grønland - et følsomt sted for å studere endringer i havsirkulasjonen – kunne forskerne analysere hvordan egenskapene til dyphavet har variert tilbake i geologisk tid. 

Sedimentene sør for Grønland blir avsatt på havbunnen mye hurtigere enn andre steder i Atlanterhavet, slik at forskerne kan studere mye mer detaljerte klimaendringer enn noen gang tidligere. 

Det forskerne fant var overraskende. Hver av disse tidligere varme periodene inneholdt bevis på store uregelmessige endringer i havets sirkulasjonsmønster. Om og om igjen skjedde det brå skift i vannmassenes fordeling og geometri.  En hyppig variasjon der de dype havstrømmene i kjerneområdet enten kom fra de nordiske hav eller fra områder rundt Antarktis. Disse hurtige skiftene varte noen få århundrer før de endret seg. Gjennom avanserte datasimuleringer kunne forskerteamet også vise hvordan disse endringene i dyphavets kjemi kunne knyttes til sirkulasjon og at de kan oppstå spontant etter hvert som klimaet gradvis endret seg. 

– Det var sjokkerende å se hvordan havsirkulasjonen plutselig kan bli sterkt kaotisk under klimaforhold som ligner på dem vi snart kan møte, sier professor Ulysses Ninnemann som ledet NFR-prosjektet THRESHOLDS som finansierte studiet. 

Er vi klar for det uventede?

Det nye studiet viser ikke bare at dramatiske endringer i havstrømmene er mulig, men at de har vært vanlige i hver varmeperiode de siste 450 000 år som bare var litt varmere enn den globale oppvarmingen vi opplever i dag. Selv om havsirkulasjonen kanskje ikke kollapser og stopper opp, bekrefter dette og andre tidligere studier fra samme forskningsgruppe (Kleiven et al., 2008, Science og Galaasen et al., 2014Science) at systemet krysser en terskel der det plutselig blir mye mer variabelt og ustabilt enn det vi er vant til. 

Denne type variasjoner vil skape alvorlige utfordringer for samfunn som må takle plutselige klimaendringer med påfølgende tørke, ekstremvær og havnivåendringer, tror artikkelforfatterne. 

– I en tid med en global epidemi, hvor vi tydelig ser de ødeleggende effektene av samfunnsomveltning, er det skummelt å tro at den relative stabiliteten vi har tatt for gitt når det gjelder havsirkulasjon kan være lettere å forstyrre enn vi trodde, sier Ninnemann. 

I tillegg til langsomme, irreversible eller brå overganger i havsirkulasjonen, ser det også ut som at den gradvise antropogene påvirkningen av klimasystemet vil føre oss til en tilstand der variabiliteten blir større og mer kaotisk. Det nye studiet viser at vi må ta hensyn til dette når vi vurderer risikoen for vippepunkt i klimasystemet. Kunnskapen om denne type vippepunkt og eventuelle konsekvenser er begrenset, men noen av dem kan ligge mellom 1.5 og 2 grader. Målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C har blant annet til hensikt å unngå at slike terskelverdier overskrides.

Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik

Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik Anonymous (ikke bekreftet) tor, 03/26/2020 - 09:25 Webmøte - Spør ein klimaforskar: Tore Furevik I tidens ånd stiller professor Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret, opp direkte frå heimekontoret på Sotra for å svare på spørsmål folk måtte ha om klimaendringane – alt mellom himmel og jord, og gjerne også om havet. Sendinga blir på Youtube.

Lurar du på korleis det kan ha seg at klimaet på jorda heile tida endrar seg? Eller kvifor forskarane er heilt sikre på at det denne gong er oss menneske som har skulda? Kva kan vi eigentleg gjere for å få den globale oppvarminga til å stoppe opp? Og kva blir konsekvensane om vi likevel ikkje klarer det?

Dette og mange andre ting du lurar på har du no sjanse til å få svara på!

I tidens ånd stiller professor Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret, opp direkte frå heimekontoret på Sotra for å svare på spørsmål folk måtte ha om klimaendringane – alt mellom himmel og jord, og gjerne også om havet. Sendinga blir på Youtube.

Still spørsmål her, eller send dei som melding til vår Facebook-side eller på post@bjerknes.uib.no, og få dei besvart på fredag mellom 13 og 14. Det vil også gå an å stille spørsmål undervegs i sendinga. Møtet vil vere tilgjengeleg på Youtube i etterkant.

Finner spor av vulkansk aske på havbunnen

Finner spor av vulkansk aske på havbunnen Anonymous (ikke bekreftet) ons, 03/25/2020 - 11:58 Finner spor av vulkansk aske på havbunnen Nesten 27.000 år etter vulkanen Hekla hadde et voldsomt utbrudd på Island, fant vi igjen spor av aske i sedimenter fra havbunnen utenfor Grønland. Det gir oss et viktig kronologisk holdepunkt når vi pusler sammen klimahistorien.

Sunniva Rutledal portrettSkrevet av Sunniva Rutledal, phd.student ved Institutt for goevitenskap og Bjerknessetneret 


Da den islandske vulkanen Hekla hadde et voldsomt utbrudd for 26 740 år siden spredde asken seg utover store deler av Nord-Atlanteren. Vi vet fra tidligere maringeologiske studier at asken i stor grad spredde seg østover og over De nordiske hav. De sterke vestavindene frakter i hovedsak aske i denne retningen, men vi vet også at asken spredde seg i motsatt retning. I en iskjerne fra sentrum av Grønlandsisen har forskere funnet mikroskopiske askekorn fra det samme utbruddet.

Kobling mellom sjøis og is på land

Vi i forskningsprosjektet ice2ice er interessert i å forstå hvordan Grønlandsisen og Nord-Atlanteren har påvirket hverandre under tidligere hurtige klimaendringer. Under siste istid finnes det flere episoder der temperaturen over Grønland steg raskt med opptil 10-15oC. Disse klimaendringene kaller vi Dansgaard-Oescgher sykluser, og er muligens den eneste analogien vi har til de klimaendringene vi observerer i Arktis i dag.

Med dette i tankene har vi derfor undersøkt tilstedeværelsen av vulkansk aske i sedimentkjerner fra Nord-Atlanteren. Skulle vi klare å finne aske fra det samme vulkanutbruddet her, kan vi synkronisere arkivene og undersøke hvordan endringer observert i Grønlandsisen henger sammen med endringer observert i havet.

Vulkansk aske sett i mikroskop
Askekorn mellom 25-80 mikrometer sett under mikroskop. Foto: 

 

Mikroskopiske askelag

Sedimentkjerne hentet fra havbunnen i Grønlandshavet
En sedimentkjerne heises opp fra havet utenfor Grønlandskysten ombord forskningsfartøyet G.O. Sars. Foto: Basile de Fleurian

Høsten 2016 hentet vi opp en sedimentkjerne fra Irmingerhavet, et havbasseng som ligger øst for sørspissen av Grønland, og sørvest for Island. Hjemme i Bergen, ved EARTHLAB på Realfagsbygget, klarte vi ved hjelp av ulike metoder lokalisere et mikroskopisk askelag i kjernen. Askekornene viste seg å være i et 0.5 cm tykt lag og var ikke større enn mellom 25-80 mikrometer (10-6 m).

For å undersøke hvor asken kom fra reiste vi til Universitetet i Edinburgh, og ved hjelp av en «Electron probe microanalyzer» har vi fastslått at asken stammer fra nettopp utbruddet Hekla hadde for 26 740 år siden. Dette er første gang noen har funnet nettopp denne asken i Irmingerhavet, -og er et viktig funn for fremtidig maringeologisk forskning i Nord-Atlanteren. Funnet ble nylig publisert i journalen Quaternary Science Reviews 

 

Nyttig verktøy

Klimasystemet er komplekst og består av flere ulike komponenter som hav, iskapper og sjøis, land og atmosfære. For å forstå hvordan klimaet vil endre seg fremover er det helt essensielt å forstå hvordan disse ulike komponentene virker sammen, påvirker hverandre og hvordan de har endret seg tidligere. I en slik sammenheng spiller analyser av vulkansk aske en helt sentral rolle og er et ekstremt nyttig verktøy. Aske fra det samme vulkanutbrudd vil være tidsmarkører avsatt i ulike klimaarkiv som nettopp iskapper, havbunnssedimenter og på land i for eksempel sedimenter fra innsjøer. Slik kan vi sammenligne samme klimahendelse over store avstander.

Funnet av aske fra vulkanutbruddet til Hekla i Irmingerhavet gjør at vi nå har et fast kronologisk holdepunkt fra den vestlige siden av Nord-Atlanteren. Dette kombinert med de tidligere funn i østlige Nord-Atlanteren, i De nordiske hav og i iskjernen fra Grønland gjør at vi nå i stor detalj kan undersøke hvordan deler av klimasystemet kommuniserte med hverandre for 26 740 år siden, og hvordan klimaet varierte over store avstander, både i havet og på land.



Referanse: 

Sunniva Rutledal, Sarah M.P.Berben, Trond M.Dokken, Willem G.M.van der Bilt, Jan Magne Cederstrøm, Eystein Jansen, 2020, Tephra horizons identified in the western North Atlantic and Nordic Seas during the Last Glacial Period: Extending the marine tephra framework, Quaternary Science Reviews, doi: https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2020.106247 

Utsatt folkeforskning

Utsatt folkeforskning ellen.viste@uib.no tir, 03/24/2020 - 10:04 Utsatt folkeforskning Harald Sodemann får hjelp av skigåere til å finne ut hvor snøen kommer fra. Årets påskeprosjekt må imidlertid utsettes til neste år. 

En skje, noen plastposer og et par glassflasker er alt du trenger. Måleutstyret får plass i en liten pose i topplokket på ryggsekken. I påsken i fjor deltok kolleger i Bergen og Oslo i Harald Sodemanns folkeforskningsprosjekt. Neste år vil han be om hjelp også fra andre påsketurister. 

Harald Sodemann er professor i meteorologi ved Bjerknessenteret og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen. Han forsker på hvordan vanndamp transporteres gjennom atmosfæren, og på hvordan værsystemene påvirker transporten. 

Harald Sodemann
– Med skituristers hjelp får vi dekket mye større områder enn vi kan rekke over selv, sier Harald Sodemann. Foto: Ellen Viste

Snø både fra syden og fra iskanten

Noen ganger har vannet i snøen som faller over Norge, fordampet fra havoverflaten langt sør i Atlanterhavet. Når mengder av vanndamp flommer nordover i det som kalles atmosfæriske elver, kan det bli ekstremt vått vestafjells.

Andre ganger kommer strømmen av fuktig luft fra havet ved iskanten i nord. 

– Folk i Tromsø er ikke så glade i slikt vær, sier Harald Sodemann. – Da må de måke snø hele dagen.

Å forstå hva som kjennetegner situasjoner med luftstrømmer fra forskjellige havområder, er viktig for å kunne varsle ekstremvær i ulike landsdeler.

Trenger mer snø

Modeller av atmosfæren er transportforskernes viktigste verktøy, men for å kontrollere at modellresultatene stemmer, trenger de data fra den virkelige verden. Derfor samler Harald Sodemann på regn og snø.

Sammensetningen av vannmolekyler i snøen kan avsløre hvor vannet fordampet fra og hva som har skjedd med det før det dalte som krystaller over fjellheimen. I fjor kom kollegene hans hjem fra påsketur med 160 prøveglass med smeltet snø fra hele Sør-Norge.

Tunge og lette søsken

To dråper vann er ikke like. Vannmolekyler kommer i flere former – isotoper av vanlig vann, tungtvann og halvtungt vann – i det Harald Sodemann kaller en liten familie.

– Alle søsknene i familien er ikke like tunge, sier Harald Sodemann.

Det kan han utnytte i forskningen sin. Alle vannisotopene forekommer naturlig. Enhver vanndråpe og ethvert snøfnugg vil inneholde alle isotopene, men ikke i like store mengder. Forholdet mellom dem avhenger av hvor varmt det var der vannet fordampet og hva det har gjennomgått etterpå.   

Jan Even Øie Nilsen
Jan Even Øie Nilsen fra Bjerknessenteret og Havforskningsinstituttet var en av skigåerne som brukte fjorårets påskeferie til å hjelpe Harald Sodemann. Utstyrt med skje og plastposer tok han snøprøver langs tungtvannsruten fra Ustaoset til Rjukan. Tungtvannsruten har navn etter sabotasjeaksjonen mot tungtvannsproduksjonen på Rjukan under andre verdenskrig. Men også i snøen er det tungtvann – langs tungtvannsruten og alle andre steder. Foto: Svein Ole Aase 

Sporer snø til uvær

Laboratorieanalyser av de 160 påskeprøvene viste at det var klare forskjeller mellom snø på Vestlandet og på Østlandet. På Vestlandet snør det mest når det er vestavind, mens Østlandet får mest snø når det blåser fra sør og øst. Kommer vinden sørfra, kan det snø både i øst og i vest. 

Snøprøvene fra påsken lot seg spore til de enkelte værsystemene som hadde kommet inn over landet i løpet av vinteren. 

I Bjerknessenterets podkast forteller Harald Sodemann mer om forskningen sin. Denne påsken må målekampanjen dessverre avlyses, men neste år kan kanskje du bli en av dem som hjelper ham med å samle inn snø.

Denne episoden er produsert av Stephen Outten, forsker ved Nansensenteret, og førsteamanuensis Ingjald Pilskog. Du finner flere podkaster fra Bjerknessenteret på Podbean, Apple og Spotify.

 

Sjå foredraga frå Neste Steg: Klima her

Sjå foredraga frå Neste Steg: Klima her andreasopsvik ons, 03/18/2020 - 12:12 Sjå foredraga frå Neste Steg: Klima her Opptak frå Grieghallen i mars – tre forskarar på scena med Bergen Filharmoniske Orkester.

Da Neil Armstrong satte sin fot på månen juli 1969, sa han de etterhvert så berømte ordene «Et lite steg for mennesket, et stort skritt for menneskeheten». Et halvt år tidligere rundet et bemannet romskip månen for første gang, og vi mennesker fikk se vårt hjem i verdensrommet utenfra.

Sett fra månen dukket den blå planeten opp, ensom i det uendelige svarte verdensrommet. Jorden er oss menneskers eneste bosted, blikket utenfra viser risikoen vi spiller med planeten vår i dag – når det gjelder både klimaendringene og havets betydning for livet på jorden.

Sommeren 2019 er det femti år siden mennesket for første gang landet på månen.

I anledning femtiårsjubileet, har vi ved Universitetet i Bergen (UiB), Bjerknessenteret (BCCR) og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) samarbeidet om en spesiell konsertserie i fire deler. Sammen retter vi blikket mot verdensrommet, havet, klima og oss mennesker.

Klimakonserten ble avhold i Grieghallen den 5. mars.

Jostein Bakke

Jostein Bakke, professor i geovitenskap ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning 

Jostein Bakke er fra Jondal og har gått på Folgefonna siden han var liten. I dag forsker han på Folgefonna og isbreene rundt Nordpolen og Sørpolen. Jostein Bakke undersøker hvordan isbreene har variert siden istidene og hvordan de svarer på endringer i klima på jorden. Jostein Bakke leder forskningsgruppen for fortidsklimaforskning på Institutt for geovitenskap og Earthlab, et avansert laboratorium for analyser av sedimentprøver fra jordens overflate.  

Lea Svendsen

Lea Svendsen, førsteamanuensis i klimadynamikk ved Geofysisk instititutt og Bjerknessenteret for klimaforskning  

Lea Svendsen er kveldens matematiker. Ved hjelp av avanserte regnestykker og teorier forsker hun på hvordan de store klimaprosessene på jorden henger sammen med hverandre. Hav og atmosfære snakker sammen, og Lea Svenden forsker på hvordan variasjoner i havstrømmene påvirker den mer kaotiske atmosfæren på ulike tidsskalaer, fra år til år og over flere tiår. I sitt doktorgradsarbeid undersøkte hun hvordan den 60-årige syklusen i Atlanterhavet påvirker klima over hele jorden. Nå undersøker hun hvordan sykluser i Stillehavet påvirker klima på jorden. Lea Svendsen er sentral i forskningsfronten rundt hvordan vi kan varsle klima på tiårig basis. 

Siri Vatsø Haugum

Siri Vatsø Haugum, stipendiat i plantesamfunnsøkologi ved Institutt for biovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning 

Når det blir tørt i lange perioder på Vestlandet, er det ekstremvær for plantene. Vi mennesker har formet landskapet rundt oss der vi bor i mange hundre år, men mange av de største menneskeskapte endringene i naturen tilhører de siste tiårene. I sin doktorgrad undersøker Siri Vatsø Haugum hva som skjer i naturen når den på samme tid blir utsatt for klimaendringer og endringer i hvordan vi bruker naturen. Under Forskningsdagene høsten 2019 deltok hun i Forsker Grand Prix her i Bergen. Det var en utfordring som hun vant! 

Den neste, og siste konserten i denne serien, er Mennesket, den 30. april. Les mer her.

Sjå foredraga frå Neste Steg: Hav her

Sjå foredraga frå Neste Steg: Hav her andreasopsvik ons, 03/18/2020 - 11:37 Sjå foredraga frå Neste Steg: Hav her Opptak frå Grieghallen i desember – tre forskarar på scena med Bergen Filharmoniske Orkester.

Da Neil Armstrong satte sin fot på månen juli 1969, sa han de etterhvert så berømte ordene «Et lite steg for mennesket, et stort skritt for menneskeheten». Et halvt år tidligere rundet et bemannet romskip månen for første gang, og vi mennesker fikk se vårt hjem i verdensrommet utenfra.

Sett fra månen dukket den blå planeten opp, ensom i det uendelige svarte verdensrommet. Jorden er oss menneskers eneste bosted, blikket utenfra viser risikoen vi spiller med planeten vår i dag – når det gjelder både klimaendringene og havets betydning for livet på jorden.

Sommeren 2019 er det femti år siden mennesket for første gang landet på månen.

I anledning femtiårsjubileet, har vi ved Universitetet i Bergen (UiB), Bjerknessenteret (BCCR) og Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) samarbeidet om en spesiell konsertserie i fire deler. Sammen retter vi blikket mot verdensrommet, havet, klima og oss mennesker.

Hav-konsertene ble holdt den 12. og 13. desember.

Fra hav er du kommet

Christian Jørgensen, professor i evolusjonsøkologi på Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Christian har vunnet en rekke priser for undervisningen sin, som er tilknyttet UiBs senter for fremragende utdanning, bioCEED.

Wagner: Lohengrin, Prelude to Act 3

Havet – alltid i rørsle

Dorothy Dankel, forsker i biologi ved institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen.

Dorothys spesialfelt er bærekraftig fiskeriforvaltning, men hun strekker også hendene utenfor biologien. Blant annet har hun jobbet med sosialantropologer og filosofer for å se på det etiske i syntesebiologi, fremstilling av nye egenskaper i fiskearter.

John Luther Adams: Become Ocean

Til hav skal du bli

Marius Årthun, forsker i fysisk oseanografi på Geofysisk Institutt ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning. 

Marius spesialiserer seg på det store klimabildet i de polare områdene – hvordan havstrømmene og atmosfæren snakker sammen, hvorfor varmen endrer seg fra år til år, og hvordan vi kan forutse temperatur og is i oppmot et tiår fremover. 

Den neste, og siste konserten i denne serien, er Mennesket, den 30. april. Les mer her.

Bjerknessenterets jubileumsseminar

Bjerknessenterets jubileumsseminar andreasopsvik man, 03/16/2020 - 15:49 Bjerknessenterets jubileumsseminar Vi feirer 20 år onsdag 13.mai, i Universitetet i Bergens Aula. 

Fra kl 12: Registrering og lunsj
Kl 13-1305: Musikalsk åpning

Direktør Tore Furevik ønsker velkommen og introduserer dagens konferansier, prosjektleder Øyvind Paasche.

1305-1315: Hilsningstale ved minister for forskning og høyere utdanning Henrik Asheim (TBC)
1315-1330: Hva har vi lært på 20 år?, ved tidligere Bjerknes-direktør Eystein Jansen

Kunnskapsdrypp fra våre fire hovedområder

Fra sommerfugl til menneske

1335-1340 Globalt klima: Innledning ved rektor Dag Rune Olsen, Universitetet i Bergen
1340-1350 Hva har klimamodellene lært oss, ved Helge Drange (UIB)
1350-1400 Hva forteller fortiden om fremtiden,ved Kikki Kleiven (UiB)

En verden i endring

1405-1410 Polart klima: Innledning, ved direktør Elisabeth Maråk Støle, NORCE
1410-1420 Vær og vind, ved Asgeir Sorteberg (UIB)
1420-1430 Is og vippepunkt, ved Petra Langebroek (NORCE)
 
1430-1500 Pause

Livsgrunnlaget under press  

1505-1510 Karbonsystem: Innledning, ved direktør Sissel Rogne, Havforskningsinstituttet
1510-1520 Hva skjer med havets matfatFrode Vikebø (IMR)
1520-1530 Ødelegger vi naturen rundt oss, ved Vigdis Vandvik (UIB)

Klimakunnskap vi kan agere på!

1535-1540 Klimafarer: Innledning, ved direktør Sebastian Mernild, Nansensenteret
1540-1550 Are extremes getting more extreme?, ved Stephen Outten (NERSC)
1550-1600 Hvordan kan vi redusere risiko og utnytte muligheter, ved Erik Kolstad (NORCE)

Musikalsk innslag

1630-1645 Hvor er vi, og hvor skal vi de neste 20 årene?, ved Bjerknessenterets direktør Tore Furevik

18:30 Middag
Tale, ved styreleder Arvid Hallén  

Podcast: Hockeykølla – Grafen som kasta klimaforskarane ut i offentlegheita

Podcast: Hockeykølla – Grafen som kasta klimaforskarane ut i offentlegheita andreasopsvik tor, 03/05/2020 - 13:03 Podcast: Hockeykølla – Grafen som kasta klimaforskarane ut i offentlegheita Ei samling med nøkkelhol førte til ein ny kvardag for klimaforskinga frå 1998, men Climategate førte også til hard motstand.

– Det var jo eit liv før hockeykurven kom også! seier Øyvind Paasche, seniorrådgivar og seniorforskar ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Mann, M., Bradley, R. & Hughes, M. Global-scale temperature patterns and climate forcing over the past six centuries. Nature 392, 779–787 (1998). https://doi.org/10.1038/33859
Mann, M., Bradley, R. & Hughes, M. Global-scale temperature patterns and climate forcing over the past six centuries. Nature 392, 779–787 (1998). https://doi.org/10.1038/33859

Hockeykurven, «the hockey stick graph», Hockeykøllegrafen, – kjært barn har mange namn.

Namneopphavet er openbart om du ser på den, ei temperaturlinje gjennom dei siste 600 åra som først går svakt nedover før den får ein knekk rundt 1900-talet – som gjer at den ser ut som skaftet og bladet på ei hockeykølle.

Kurven dukka opp i 1998, i tidsskriftet Nature i artikkelen «Global-scale temperature patterns and climate forcing over the past six centuries», og fekk stor betydning for klimaforskinga som felt.

Den møtte også stor motstand – Øyvind var blant dei som fekk e-postane sine stjelt i 2009 som ein del av det såkalla Climategate, noko han beskriver som eit strategisk angrep.

Men korleis var det før kurven kom, kva førte til at den dukka opp, og kva betydning har den fått seinare?

Øyvind Paasche tek oss i denne episoden med på gjennom hockeykøllegrafens historie – ei reise han sjølv har teke del i.

Frå eitt til mange nøkkelhol

At det finst ein samanheng mellom auka CO2 og auka temperatur på jorda, fann svensken Svante Arrhenius ut i 1896, og teorien om drivhuseffekten – eller «hot house theory» som Arrhenius snakka om då, har blitt ytterlegare forsterka dei påfølgjande åra. Men i paleoklimatologien – rekonstruksjonen av fortidsklima gjennom til dømes iskjerner eller sediment, såkalla proksiar – var data framleis forskansa på kvar sine akademiske øyer.

– På éin måte var det som at alle såg gjennom kvart sitt nøkkelhol, og forsøkte å rekonstruere den delen av huset som du ser gjennom det éine nøkkelholet. Om du jobba med å rekonstruere til dømes ein isbre i Nord-Noreg, då blei du eksperten, og du eigde den staden, seier Øyvind.

På denne tida arbeidde han på hovudoppgåva si på Svalbard i NORPEC-prosjektet, som leia av professor John Birks, og blei kort tid etter det med i det som seinare skulle bli Bjerknessenteret.

Michael Mann
Michael Mann i 2016. (Foto: Karl Withakay via Creative Commons BY-SA 4.0)

På University of Massachusetts og University of Arizona sat tre menn som forsøkte å få eit samlande overblikk – Michael Mann, Raymond Bradley, og Malcolm Hughes.

– Det dei tenkte var 'Vi har alle desse nøkkelhola, kanskje vi kan kombinere dei, og ikkje berre sjå korleis ting såg ut i eitt rom – men ei større flate, ein større region'. Dei satte dette saman i ei statistisk tilnærming som laga ei løpande kurve som viser temperaturendringane på den nordlege halvkule dei siste 600 åra.

Skapte ny etterspørsel

Resultatet kom i 1998 med artikkelen «Global-scale temperature patterns and climate forcing over the past six centuries». Namnet «hockey stick graph» kom frå professor Jerry Mahlman ved Princeton University, og slo an. Kurven markerar ei endring i korleis ein såg samla på fortida – og fann også vegen inn i IPCC (FNs klimapanel) sin tredje hovudrapport i 2001.

– Dei tok alle desse ulike typane data, og sat dei saman med det overordna spørsmålet: 'Kor uvanleg er dette?'. Då fekk ein svaret: 'Det er heilt unikt!'. Det er dette som utløyser ein storm av reaksjonar.

Artikkelen vart fulgt opp året etter med ei ny kurve, som dekte dei siste 1000 åra. Og fleire spørsmål vart stilt. Fleire data, fleire proksiar, sampling av ein større del av verda. For paleoklimatologien førte det også til ein trang etter fleire holdepunkt å feste historia i.

– Det sat i gang ein ny type etterspørsel. Det sat også igang ei rørsle innanfor klimamodellering, og den statistiske delen. I åra som fulgte vart det produsert ein heil serie med liknande type kurvar. Det er jo også noko av styrka i denne utviklinga, at dei fleste rekonstruksjonane, på langt nær alle, har bekrefta hockeykurve-utviklinga sidan den gong då.

Ein ny kvardag for klimaforskinga

Dette endra kvardagen for klimaforskarar. Den kastar klimaforskinga ut i offentlegheita, får dei til å bryte overflata.

– Eg meiner det er denne artikkelen som gjer det. Klimaforskarar blei, anten dei ville det eller ikkje, trukke inn i dette. Om eg ser tilbake 20 år, så er dette noko både klimaforskinga og samfunnet har tjent på, seier Øyvind.

– Det har skapt ei merksemd rundt, og forståelse for, formidling av kunnskapen i ei breiare forstand. Å drive med forsking er først og fremst eit privilegium, så kjem all moroa etter det. Å vere med å bringe innsikten ut til samfunnet er faktisk superviktig.

I 2007 var Bjerknessenteret framleis det einaste nordiske senteret som leverte data og til AR4, den fjerde hovudrapporten til FNs klimapanel. Rapporten er ein viktig årsak til at FNs klimapanel og Al Gore same året fekk Nobels fredspris «for deres innsats for å skape og spre større kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, og å legge grunnlag for de tiltak som er nødvendig for å motvirke disse endringene.» Kva betydde det?

Ole Danbolt Mjøs, formann i Nobelkomiteen 2007.
Ole Danbolt Mjøs, formann i Nobelkomiteen 2007 presenterer Nobelprisen til IPCC og Al Gore. (Foto: Nobel Web AB)

– Det vart skapt ei stemning politisk der vi var kome til eit punkt at vi skulle handtere CO2-utfordringa, den globale utfordringa. Dei som stod i førstelinja då fekk føle på eit trykk som få hadde erfaring med frå før.

Climategate i 2009 blei eit vendepunkt tilbake. Over 1000 e-postar og 3000 dokument vart stolne frå klimaforskingsenheten ved University of East Anglia, og delt på internett. Øyvinds e-postar var også blant desse, og han såg diskusjonar han hadde deltatt i bli trukke frå kvarandre på internett.

– Det var inga god kjensle. Ikkje fordi det som står der ikkje toler dagens lys, men det er uansett ubehageleg. Blant anna blei det referert til eit 'triks' for å korleis ein handterte data i ei statistisk øving – som blei forstått som at ein utnytta data på ein måte dei ikkje skulle utnyttast, ein slags form for svindel. Fleire slike fraser kom opp.

Kva skjer i dag?

Øyvind meiner at sjølv om dei som benektar menneskeskapte klimaendringar har blitt mindre kraft i kvardagens politiske sfære. Samtidig ser han utviklinga i land som Ungarn, Tyrkia og også USA – der fagfelt eller heile universitet får begrensingar på kva dei kan seie.

– Det einaste positive med den utviklinga er at forskarmiljø sjølve har blitt veldig bevisste på at dei må hegne om verdien av å ha forskarar som kan snakke fritt og uhilda om det dei observerar. Det har på mange måtar sementert, styrka og konsolidert det amerikanske forskingsmiljøet, til dømes. Vi er meir og meir integrert i samfunnet rundt oss – vi må vere både forskarar og borgarar samtidig.

Så kva må forskarane kunne i framtida? Kva skal framtidas klimaforskarar ha kontroll på? Og er det universiteta og høgskulane si rolle å lære bort om denne nye verkelegheita som klimaforskninga har teke steget inn i sidan 1998?

– Universiteta har oppgåve med å utdanne studentar, og i den dannelsesprosessen er éin del å lære eit fag, men også korleis dei studentane kjem inn på andre sida. Kanskje endå meir bør vi bruke tida på å snakke med unge.

Så no, 22 år etter Michael Mann og medforfattarar sin artikkel, 20 år etter Bjerknessenterets oppstart, og 19 år etter tredje hovedrapport frå IPCC – kva seier oppdaterte data i dag?

– Det er interessant å sjå kor lite enkelte av projeksjonane har endra seg dei siste 10-15 åra. Sameleis med hockey-kurven – trass regionale skilnader, meir data, og så vidare – den overordna formen på kurva, hockeykølla, forblir den same.

Referanser

Dei to artiklane nemnd i episoden:

  • Mann, M., Bradley, R. & Hughes, M. Global-scale temperature patterns and climate forcing over the past six centuries. Nature 392, 779–787 (1998). https://doi.org/10.1038/33859
  • Rockström, J., W. Steffen, K. Noone, Å. Persson, F. S. Chapin, III, E. Lambin, T. M. Lenton, M. Scheffer, C. Folke, H. Schellnhuber, B. Nykvist, C. A. De Wit, T. Hughes, S. van der Leeuw, H. Rodhe, S. Sörlin, P. K. Snyder, R. Costanza, U. Svedin, M. Falkenmark, L. Karlberg, R. W. Corell, V. J. Fabry, J. Hansen, B. Walker, D. Liverman, K. Richardson, P. Crutzen, and J. Foley. 2009. Planetary boundaries:exploring the safe operating space for humanity. Ecology and Society 14(2): 32. [online] URL: http://www.ecologyandsociety.org/vol14/iss2/art32/

Neste steg: Klima i Grieghallen

Neste steg: Klima i Grieghallen andreasopsvik tor, 03/05/2020 - 11:41 Neste steg: Klima i Grieghallen Klimakonsert i samarbeid med Bergen Filharmoniske Orkester, Borealisfestivalen og Universitetet i Bergen.

Sjå konserten på Bergenphillive.no

Professor Jostein Bakke, førsteamanuensis Lea Svendsen og doktorgradsstipendiat Siri Haugum skal ta oss gjennom jordas geologiske historie, klimasystemet som orkester, og kvar me er som menneske no og i framtida. 

Bergen Filharmoniske Orkester speller nysmidde verk frå dei unge norske komponistane Marius Neset og Therese Ulvo, samt ikoniske stykker av franske Maurice Ravel.

I Grieghallens foajé før og etter konserten er det vitskapsutstilling:

  • Værstasjon – Jochen Reuder & Stephan Kral
  • Tidsmaskin i naturen – dryppsteinar: Nele Meckler & Jenny Maccali
  • Tidsmaskin i naturen – sedimentkjerner: Sunniva Rutledal & Anna Braaten
  • Tidsmaskin i naturen – skjell: Tamara Trofimova Carin Andersson Dahl

I tillegg har ni elevar frå Sotra vidaregåande skule hatt eit prosjekt i samarbeid med Bjerknes-forskarane Morven Muilwijk, Kjersti Konstali, Eivind Støren and Sunniva Rutledal, og skal presentere klimaets fortid, notid og framtid på tre stasjonar i Grieghallen.

Kveldens program

Ny doktorgrad: På jakt etter istidens spor i det polare Ural og Skandinavia

Ny doktorgrad: På jakt etter istidens spor i det polare Ural og Skandinavia andreas tir, 02/11/2020 - 08:54 Ny doktorgrad: På jakt etter istidens spor i det polare Ural og Skandinavia For 20 000 år siden var de høyeste fjell i Hardanger dekket av is, og de polare Uralfjellene – kanskje overraskende – isfrie. Sedimentene herfra kan brukes til å forklare utviklingen på isen og koblingen med klimaendringene.

Carl Regnéll disputerer 14.02.20 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Tracing the Eurasian Ice Sheet Complex - Studies from the Polar Ural Mountains and Scandinavia".

Carl Regnélls ph.d.-avhandling gir resultater fra feltbaserte kvartærgeologiske undersøkelser i Nord-Russland, Nord-Sverige og Vest-Norge. Formålet har vært å få bedre forståelse av utviklingshistorien, herunder dynamikken i det store Eurasiske is-komplekset og koblingen med klimaendringene.

Det er anvendt et bredt spektra av teknikker. Dette innbefatter analyser av seismiske profiler og borekjerner fra innsjøer samt geomorfologisk kartlegging. Kronologien bygger på radiokarbondateringer og eksponeringsdatering (10Be) av flyttblokker.

I de Polare Uralfjellene ble funnet en usedvanlig tykk sedimentær lagfølge (160 m) i en dyp innsjø. Lagfølgen er avsatt gjennom de siste 50-60.000 år og viser at det her har vært isfritt selv da istiden var på sitt kaldeste for 20.000 år siden, i skarp kontrast til Skandinavia som da var helt isdekket.

Regnéll har dokumentert at deler av sedimentsekvensen er bygget opp av årslag. Dette har gjort det mulig å studere utviklingsforløpet med usedvanlig høy tidsoppløsing gjennom de siste 24.000 år.

Studiene rundt Hardangerfjorden avslørte at selv de høyeste fjelltoppene var dekket av innlandsisen da denne var på sitt mektigste. Eksponeringsdatering av istransporterte flyttblokker på fjelltoppene viser at de smeltet frem for rundt 20.000 år siden. Undersøkelsene har også vist at bygget seg opp en lokal iskappe på fjellmassivet Ulvanosa i den kalde yngre dryas-perioden (12.900-11.700 år siden) i sluttfasen av istiden.

I Nord-Sverige er det ved hjelp av LIDAR-data (høyoppløste terrengmodeller) dokumenter langstrakte strandlinjer høyt oppe i fjellsidene. Disse ble dannet når store bresjøer var demmet mellom hovedvannskillet i vest og en ismargin i øst.

Utbredelsen av bresjøene viser at den siste resten av det skandinaviske isdekket smeltet vekk øst for fjellkjeden for 10.000 år siden, og ikke innenfor som en tidligere har trodd.

Vekselvirkning mellom hav og sjøis gir brå endringer i klima

Vekselvirkning mellom hav og sjøis gir brå endringer i klima gudrun fre, 01/10/2020 - 13:42 Ny doktorgrad: Vekselvirkning mellom hav og sjøis gir brå endringer i klima En ny doktorgradsavhandling viser hvordan små og gradvise endringer i havsirkulasjonen, kan gi store svingninger i klimaet under forrige istid, både i Arktis og i Antarktis.

Jonathan Winfield Rheinlænder disputerer 17.01.2020 for PhD graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «The role of ocean circulation and sea ice in abrupt climate change».

I sin doktorgradsavhandling undersøker Jonathan W. Rheinlænder hvordan prosesser i havet kan føre til raske endringer i klimaet. Avhandlingen tar utgangspunkt i klimadata fra grønlandske iskjerner, som dokumenterer en rekke dramatiske og hurtige klimaendringer som fant sted under den siste istid. Iskjernene viser at temperaturen på Grønland kunne stige med så mye som 15°C i løpet av noen få tiår.

 

Naturlige klimasvingninger under istiden

Rheinlænders avhandling bidrar til en økt forståelse av årsaken bak hurtige og naturlige klimaendringer i Arktis og i Antarktis, og gir dermed en bedre innsikt i polarområdenes rolle i det globale klimasystemet. Dette er svært viktig for å bedømme risikoen for fremtidige hurtige endringer i klima. En viktig konklusjon i avhandlingen er at brå klimaendringer kan skje som følge av små og gradvise endringer i havsirkulasjonen. Her spiller vekselvirkningen mellom havsirkulasjon og sjøis en avgjørende rolle.

Resultatene viser at store, åpne områder i sjøisen kan oppstå som følge av en gradvis oppbygning av varmt og salt vann under isen. Dette har igjen store konsekvenser for varmetapet fra havet til atmosfæren, og dannelsen av dypvann, som igjen påvirker den globale havsirkulasjonen og klimaet på høye breddegrader.

Mekanismer i havsirkulasjonen

Ved bruk av klimamodeller har Rheinlænder studert de store klimasvingningene under siste istid. Arbeidet fokuserer på mekanismene som styrer havsirkulasjonen i Atlanteren, hvordan havstrømmene transporter varme til høye breddegrader, og hvordan havstrømmene påvirker sjøisen i De nordiske hav og i Sørishavet.

En forklaring på disse raske klimaendringene er endringer i havsirkulasjonen i Atlanteren. Denne sirkulasjonen transporterer enorme mengder varme nordover og spiller en viktig rolle for klimaet på høye breddegrader. Nyere forskning har også vist at variasjoner i sjøisdekket har spilt en sentral rolle for klimasvingningene på Grønland. Sett i lys av de pågående klimaendringene i Arktis, er det avgjørende å forstå de fysiske mekanismene bak disse variasjonene.

Mest lest i 2019

Mest lest i 2019 andreasopsvik tor, 01/02/2020 - 14:16 Mest lest i 2019 Kva lurer folk på? Så mangt!

2020 er her, eit år innleia av ein nyttårstale frå statsminister Erna Solberg med fokus på bærekraft, klimaendringar og grøn omstilling – men kva var folk interessert i for 2019?

Vi har mange faktasider hjå Bjerknessenteret​​​​​​, og topplista for året 2019 ber preg av dette. Vårt publikum er kunnskapshungrig, og kjem gjerne til sida via ein søkemotor for å vite meir om eit visst tema.

Ellers kjem mykje av trafikken frå sosiale medier, deriblant Facebook og Twitter.

Godt nyttår!

Smeltingen på Grønland startet allerede på 1940-tallet

Smeltingen på Grønland startet allerede på 1940-tallet ellen.viste@uib.no man, 12/23/2019 - 11:48 Smeltingen på Grønland startet allerede på 1940-tallet De siste 30 årene har smeltevann gjort vannet vest i Nord-Atlanteren ferskere. En ny studie indikerer at smeltingen startet allerede på 1940-tallet.

Hvor salt vannet i De nordiske hav er, avhenger av hvor mye ferskt smeltevann som tilføres fra Grønland og fra sjøisen i Arktis. Derfor kan saltinnholdet brukes som et mål på hvor mye is som smelter. I seg selv kan mengden ferskvann påvirke havsirkulasjonen og de marine økosystemene i Atlanterhavet.

Saltmålinger har vist at mer ferskvann har rent ut i havet de siste tiårene. Men uten eldre data har ikke forskerne kunnet si noe om variasjoner før den tid. 

– Tretti år er ikke lenge, sier Odd Helge Otterå, forsker ved Bjerknessenteret og NORCE.

Han er en av forfatterne av den nye artikkelen, som dokumenterer ferskvannstilførselen til De nordiske hav siden 1850. Ved hjelp av prøver fra havbunnen nordvest for Island, har forskere i Bergen og Tyskland forlenget observasjonene 130 år bakover i tid.

De nye dataene gjorde det mulig å sammenligne tiden før og etter at menneskeskapte klimaendringer fikk betydning for issmeltingen i nord.

Analyser av borekjerner fra havbunnen utenfor Island tyder på at vannet der nå inneholder mindre salt enn noen gang siden 1850, da ferskvannstilførselen bare var rundt halvparten så stor.

Siden 1960-tallet har de menneskeskapte klimaendringene i økende grad bidratt til å påvirke issmeltingen, og temperaturen er nå rekordhøy. Men kurven over ferskvannstilførsel viser en jevn stigning allerede fra 1940-tallet.

Freshwater
Utviklingen i ferskvannsmengde utenfor Island fra 1850 til 2010. Den blå kurven viser rekonstruksjonen basert på sedimenter fra havbunnen, den svarte data fra måleinstrumenter. Figur fra Perner et al., 2019, gjengitt med lisens CC BY 4.0.

– Oppvarmingstakten i Arktis i første halvdel av 1900-tallet var på mange måter like sterk som nå, sier Odd Helge Otterå.

Han sikter til at tilførselen av smeltevann fra Grønland startet i en periode da solinnstrålingen økte, og både havstrømmer og lavtrykk førte mye varme nordover i Atlanterhavet. Disse naturlige endringene forklarer i stor grad økningen i ferskvannstilførsel frem til 1990-tallet. Etter den tid er det ingenting ved disse forholdene som tilsier at utviklingen skulle fortsette. 

– Hvis dette bare hadde handlet om naturlige endringer, burde vi i perioder sett en nedgang nå, sier Odd Helge Otterå.

Han understreker at naturlige svingninger fremdeles påvirker hvor mye ferskvann det er i havet, men at den menneskeskapte komponenten nå trolig er større. Noe tegn til at tilførselen av smeltevann skal avta, ser forskerne ikke. 

Referanse

Perner, K., Moros, M., Otterå, O.H. et al. An oceanic perspective on Greenland’s recent freshwater discharge since 1850. Sci Rep 9, 17680 (2019) doi:10.1038/s41598-019-53723-z

Mens vi tenner adventslys og handler julegaver, har geologer fra Bergen dratt langt mot sør. På Kerguelen i Sørishavet skal de lete etter gamle dagers vestavind.

Det siste tiåret er det utflating i bruk av kull som har dempet veksten i verdens CO2-utslipp. Samtidig stiger utslipp fra bruk av naturgass. Havet tar opp nær en fjerdedel av CO2-utslippene.