Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Et års reise for utslipp av karbondioksid, animasjon av NASA. A Year in the Life of Earth's CO2. Animation by NASA

Er toppen nådd?

Det globale karbonbudsjettet slippes i dag. Det gir grunn til optimisme, og det er utslippsgiganten Kina som leder an.

Kronikk av Are Olsen og Øyvind Paasche, først publisert i DN 14. november 2016 

 

Are Olsen, UiB Bjerknessenteret
Are Olsen

Det er håp. Til tross for vedvarende økonomisk vekst på noe over 3 prosent i 2014 til 2016 har verdens totale utslipp av CO2 vært tilnærmet stabile i denne perioden.                                                                                   

Denne positive og godt dokumenterte utviklingen er tydelig i årets globale karbonbudsjett. Det gir verdenssamfunnet håp om at internasjonale avtaler, gjentatte forhandlinger og dertil handling kan føre frem.

Dette er motiverende for de av oss som anerkjenner behovet for en kraftig reduksjon av klimagasser, og ikke minst for den politiske eliten som nå er samlet i Marrakech for årets klimatoppmøte.

Kina leder an

Hovedgrunnen til at de globale CO2 utslippene har stabilisert seg skyldes hovedsakelig at Kina, som står for verdens største utslipp av klimagasser (29 prosent), nærmest over natten har skiftet kurs. Kullforbruket har gått ned samtidig som investeringer i og produksjon av fornybar energi har økt. Det er vindmøller og særlig solceller som frembringer den gledelige endringen.

Øyvind Paasche
Øyvind Paasche

Uavhengig av hvilken retning USA går, er det minst én joker med i spillet i spørsmålet om utflatingen kommer til å vare.

Da tenker vi særlig på India. Landet med 1.2 milliarder innbyggere har fremdeles et relativt lavt utslipp per innbygger sammenlignet med Kina – India i 2016 er lik Kina i 1990 – men forventet vekst er relativt stor.

Den globale stabiliseringen er lovende, men alt er allikevel ikke rosenrødt.

Ekstreme utslipp 

I 2015 var den gjennomsnittlige konsentrasjonen av atmosfærisk CO2 på cirka 400 ppm. At det er unikt i det moderne menneskets historie levner vitenskapen ingen tvil om. CO2 målinger gjort på luftbobler, forseglet i is som er boret ut fra Antarktis, bekrefter at det ikke har vært tilsvarende høye verdier på minst 800 000 år.

Med dette som bakteppe er det viktig å være klar over at om de menneskeskapte CO2 utslippene hadde blitt værende i atmosfæren hadde konsentrasjonen vært høyere. Regner man på det ender man opp med verdier på 560 ppm, som er langt over det nivået som er forenlig med togradersmålet.

Hvor blir det så av all denne ekstra menneskeskapte CO2?

Havet er svaret

Det er havet og vegetasjon på land som tar opp i seg mye av utslippene våre, og jo mer vi slipper ut, jo mer blir tatt opp. Totalt absorberer disse store slukene omkring halvparten av det vi slipper ut, omtrent en fjerdedel hver.

Siden den industrielle revolusjon har havet tatt opp i seg 640 milliarder tonn CO2 og dette fører til en forsuring av havene. Ennå vet vi ikke rekkevidden av de negative (og mulige positive) effektene av denne pågående havforsuringen, men to ting er sikkert:

  • så lenge vi forsetter å slippe ut store mengder med CO2 vil havforsuringen øke, dette skjer i alle havområder så det er ingen trygg havn for livet i havet.
  • pH verdiene i havene vil ikke normalisere seg før titusenvis av år har passert.

I denne konteksten gir det mening å snakke om et varig fotavtrykk.

Denne innsikten er det viktig at den norske regjeringen tar inn over seg når den i disse dager utvikler en ny havstrategi. I denne skal grunnen redes for havets næringspotensialet. Å ikke ta høyde for hvordan havet nå endres vil verken være smart eller bærekraftig.  

Toppen er ikke bærekraftig

Selv om vi kanskje har nådd toppen av CO2 utslipp så vil ikke dette være bærekraftig i et lengre perspektiv.

Den gryende bølgen av håp som Parisavtalen genererte i fjor, har ført til at 102 av 197 land har hittil ratifisert avtalen og vi regner med at flere snarlig  vil følge etter.

Parisavtalen skal sikre at global oppvarming ikke overstiger 2 °C, og helst ikke over 1.5 °C. Samtidig forholder global oppvarming seg tilnærmet lineært til totale CO2 utslipp. IPCC har satt referansepunktet til 1870, og skal vi ha en 66% sjanse til å nå togradersmålet kan ikke de akkumulerte CO2 utslipp siden 1870 overstige 2900 milliarder tonn CO2.

Ingen tid å miste.

Til nå har vi sluppet ut 2075 milliarder tonn. Den gjenværende utslippskvoten er altså bare 825 milliarder tonn og forsvinner raskt: dersom CO2 utslippene forblir på dagens nivå vil denne være  brukt opp om 23 år. Ønsker vi å øke sjansen til å nå togradersmålet til 90 prosent sannsynlighet, har vi kun 10 år til rådighet.

Det viktige nå er å ikke la den forsiktige optimismen som følger en stabilisering av de globale CO2  utslippene bli en sovepute, men heller la seg motivere av det. Nye virkemidler og mekanismer må på plass, ny teknologi må utvikles og, fremdeles det udelt viktigste, utslippene må ned.


Les også Karbonbudsjettet 2016