Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Midlertidig nedkjøling i drivhuset

Beach in Villajoyosa at the Mediterranean. Photo: Diego Delso, Wikimedia Commons, License CC-BY-SA 3.0

Midlertidig nedkjøling i drivhuset

Den siste tiden har det vært en rekke påstander om at global temperaturøkning har stoppet opp. Lite hadde vært mer behagelig for menneskeheten, men dette er dessverre en illusjon.

Kronikken er først publisert i Aftenposten 16. september 2015 


Ofte blir det henvist til perioden mellom 1998 og 2012 for å underbygge påstanden om at den globale temperaturen ikke stiger. Siden de globale klimagassutslippene er økende, har dette blitt brukt som et «bevis» på at menneskeskapte klimagassutslipp ikke fører til global oppvarming.

Det er flere årsaker til at argumentasjonen ikke holder vann.

 

For det første er utflatingen av global overflatetemperatur fra 1998 både diskutabel og sterkt overdrevet. Velger en å se på temperaturutviklingen fra året før eller etter 1998, fremkommer en tydelig oppvarming (se figur).

Annual mean temperature 1880-present. Ilustration by Helge Drange
Endring av målt, global oveflatetemperatur fra 1880 (sort kurve) og tiårs middeltemperatur (søyler), begge relativt til normalperioden 1961-1990. Grønn kurve viser temperaturen fra 1998 til 2012, som blir brukt som et argument for at global temperatur ikke øker. Stjerne viser temperaturen så langt i 2015. Data: GISS og HadCRUT4. Figur: Helge Drange/UiB.

 

For det andre var 2014 sannsynligvis det varmeste året siden målingene startet rundt 1880. Basert på målinger fra første halvdel av 2015, ligger 2015 an til å bli det klart varmeste året til nå (stjerne i figuren). Så den tilsynelatende utflatingen tidlig på 2000-tallet er historie, og 2015 vil høyst sannsynlig bekrefte perioden med oppvarming siden 1960-tallet.

 

For det tredje kan ikke variasjoner i jordens overflatetemperatur brukes til å entydig avkrefte – eller bekrefte – global oppvarming grunnet menneskeskapte klimagassutslipp.

Det siste punktet er viktig. For å forstå dette tilsynelatende paradokset må vi forstå hvorfor global temperatur på landoverflaten og i havets overflate kan flate ut på tross av jevnt økende klimagassutslipp.

 

Viktigheten av spørsmålet har (selvsagt) ført til en rekke publikasjoner i vitenskapelige fagtidsskrifter, faktisk mer enn 100 bare de siste to år. Men allerede i 1979 ledet Jule Gregory Charney, en av pionerene i moderne værvarsling, en gruppe forskere som konkluderte med at det ikke ville være en jevn økning av global overflatetemperatur på tross av jevnt økende klimagassutslipp. Årsaken til dette, sa rapporten, er å finne i havets opptak og lagring av varme.

 

Her er vi ved sakens kjerne: For menneskeheten betyr global overflatetemperatur alt, for det er tross alt på landjordens overflate vi holder til. Men det er ingen naturlov som sier at global overflatetemperatur skal øke i takt med økende klimagassutslipp. Figuren viser da også en rekke kortere tidsperioder med liten eller ingen temperaturøkning på tross av en ubestridelig oppvarming de siste 100 år.

Fra satellittmålinger, fysiske beregninger og modellering er det svært sterke indikasjoner på at jorden i dag mottar mer varme enn den taper. Det er også god kunnskap om at dette i stor grad skyldes menneskeskapte klimagassutslipp. Siden energi ikke kan oppstå eller forsvinne, må det følgelig være en økning i atmosfærens og havets totale energimengde.

Både observasjoner og modellering viser at havet spiller en sentral rolle for jordens klima. Målinger viser at havets varmeinnhold øker i betydelig grad. Faktisk er rundt 90 prosent av økningen av varme på vår planet siden 1960-tallet lagret i havet i form av økt havtemperatur.

 

For å se på hvordan havet kan lagre og frigjøre varme for en tidsperiode på rundt 10 år, har vi undersøkt variasjoner i luft- og havtemperatur fra 17 globale modeller, utviklet på universiteter og forskningsinstitusjoner verden over. Hver modell simulerer jordens klima i mange hundre år, både med og uten menneskeskapte klimagassutslipp. I tillegg er for eksempel virkningen av variasjoner i solinnstrålingen og vulkanutbrudd inkludert.

Selv når modellene mates med stadig økende klimagassutslipp med en udiskuterbar langtidsøkning av global overflatetemperatur som resultat, finner vi isolerte tiårsperioder uten at global overflatetemperatur stiger. Disse periodene sammenfaller med perioder når havet tar opp og lagrer ekstra mye varme.
 

Stillehavet er det viktigste havområdet for midlertidig lagring av varme. Stillehavets viktighet skyldes ikke bare dets store areal, men helt spesielle fenomener som finner sted her. Den norsk-amerikanske meteorologen Jacob Aall Bonnevie Bjerknes (sønn av den moderne værvarslingens far Vilhelm Bjerknes) var blant de første til å forklare dette:

I tropene blåser vindene fra øst mot vest. Friksjon mellom luft og vann gjør at vinden skyver havets overflate i samme retning. Grunnet jordens rotasjon bøyes overflatevannet like nord for ekvator nordover og overflatevannet like sør for ekvator sørover. Det hele blir som en plog som føres langs ekvator fra øst mot vest. «Gropen» bak plogen må fylles og dette skjer ved at dypereliggende vann løftes til overflaten.

 

Blåser vinden i tropene sterkere enn normalt, vil mer av det dype, kalde vannet løftes opp i overflaten og overflatevannets temperatur faller. Lav havtemperatur i dette området betyr at atmosfæren får tilført mindre varme enn hva som er vanlig, og global overflatetemperatur flater ut.

Blåser vinden svakere enn normalt, vil temperaturen i overflaten øke grunnet redusert tilførsel av kaldt vann fra dypet. Global overflatetemperatur vil da øke i betydelig grad. Variasjonene er kjent som henholdsvis La Niña og El Niño.

I tillegg til disse variasjonene, ligger det et lavtrykksområde nord i Stillehavet med langsomt varierende styrke. Vi finner at det er kombinasjonen av tilfeldige La Niña- og El Niño-skiftninger og styrken til dette lavtrykksområdet som er styrende for variasjoner i havets lagring og frigjøring av varme.

Summen av overstående er at utflatinger av global overflatetemperatur med en varighet på 10-15 år er som forventet, selv med økte klimagassutslipp. En viktig årsak til dette er å finne i havets opptak og lagring av varme. Først for utflatinger på 20 år eller mer kan det være et misforhold mellom hva vi måler og grunnleggende kunnskap om vårt klima. Men dit hen har vi altså ikke kommet.