Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

«Flaut, beklagelig og alvorlig»

Regjeringen har utsatt Klimameldingen for andre gang. Flaut, beklagelig og alvorlig, skriver klimaforsker Helge Drange i energikommentaren i Stavanger Aftenblad.

Av Helge Drange, først publisert i Stavanger Aftenblad 22.10. 2011

Selv om vi står framfor en lenge varslet reduksjon av klimagassutslippene, er det lite håndgripelig å vise til på vår hjemlige arena.

Hjemlig klodepine
Så problematisk er det å enes om å redusere hjemlige klimagassutslipp, at regjeringens klimamelding som egentlig skulle ha kommet i 2010 først ble utsatt til 2011 og nå til 2012. I mellomtiden øker de nasjonale klimagassutslippene. Dette er både flaut, beklagelig og alvorlig.

200 land støtter to-gradersmålet
For å unngå omfattende endringer i klima har rundt 200 nasjoner støttet togradersmålet; at jordens temperatur ikke skal øke med mer enn to grader i år 2100 sammenlignet med førindustriell tid.

Togradersmålet blir i faglitteraturen vurdert som et fornuftig klimamål. Dette blant annet for å begrense global havstigning, unngå smelting av havis og tining av permafrost i Arktis, redusere forekomsten av langvarig tørke og alvorlige hetebølger på lavere breddegrader og forhindre økt hyppighet av store nedbørsmengder i områder som allerede får mye nedbør.

Må kutte 25-40 prosent
For å ha rundt 50 prosents mulighet til å nå togradersmålet, konkluderer FNs miljøprogram UNEP og faglitteraturen med at klimagassutslippene fra de industrialiserte landene må ned med 25 til 40 prosent i 2020 i forhold til utslippene i 1990. For land med raskt voksende økonomi må utslippene ned med 15 til 30 prosent i samme tidsperiode.

Togradersmålet krever altså både omgående og omfattende utslippskutt.

I Norge øker utslippene
For Norges del har klimagassutslippene økt med åtte prosent mellom 1990 og 2010. Det er følgelig voksende forskjell mellom de utslippskuttene som togradermålet krever og som regjeringen støtter – og Norges faktiske utslipp.

Til sammenligning ligger EU an til å redusere sine klimagassutslipp med over 20 prosent innen 2020. Dette skyldes dels at EU har vært pådriver for overgang fra fossil til fornybar energi. Det kan her nevnes at fornybar energi er raskt voksende i Tyskland og at den i dag utgjør rundt 20 prosent av energiproduksjonen i landet, fordelt på hele 370 000 arbeidsplasser. I tillegg har den økonomiske krisen «hjulpet» EU et godt stykke på vei.

Kan lære av britene
Vi i Norge har mye å lære fra våre naboer, og Storbritannia kan være et eksempel til etterfølgelse. Som første og til nå eneste land i verden, innførte Storbritannia en klimalov i 2008. Togradersmålet var et av utgangspunktene for loven.

Loven viderefører så prinsippet om at i framtiden, rundt 2050, skal alle mennesker på jorden ha samme rettigheter og plikter med hensyn til klimagassutslipp. For Storbritannias del, sier loven, betyr dette minst 80 prosent reduksjon av innenlands klimagassutslipp i 2050 i forhold til 1990-nivå.

Følger opp
For å følge opp klimaloven har Storbritannia nedsatt en komité bestående av åtte uavhengige, fremragende forskere. Komitéen overser de nasjonale klimagassutslippene for de ulike sektorene og rapporterer til myndighetene. De gir også årlige råd om hvilke utslippskutt som er nødvendig for de påfølgende 5-10 år for å nå klimalovens målsetning.

I tillegg utfører de uavhengig forskning og analyse, de vurderer hvordan klimaendringene kan påvirke natur og samfunn, og de informerer om kunnskapsstatus. Og viktigst av alt: Myndighetene må svare på de årlige rapportene som komitéen utgir. Klimakomitéen – Committee on Climate Change – er altså en del av klimaloven.

Luftfart og skipsfart må med
I en av de siste rapportene fra komitéen slås det fast at dersom ikke internasjonal flytrafikk og skipsfart inkluderes i de globale klimaforhandlingene, må kuttene i Storbritannias klimagassutslipp økes til 90 prosent i 2050. Videre heter det at i 2030 bør Storbritannia ha som mål å kutte sine klimagassutslipp med 60 prosent i forhold til 1990-nivå.

Det er i denne sammenheng beint fram flaut å høre LOs leder Roar Flåthen si at det blir for kostbart og krevende for Norge å kutte 20 prosent av klimagassutslippene på hjemmebane innen 2020. Flåthen frykter for norsk industri og norske arbeidsplasser. Om så er tilfellet, er det tid for LO å rette blikket framover: Framtidens arbeidsplasser er ikke basert på forurensende industri eller gårsdagens teknologi.

Vil ikke Norge?
Hvor alvorlig er det at Norge ikke ønsker, evner eller har vilje til å redusere hjemlige klimagassutslipp? For det første har vi – som alle andre – et overordnet ansvar til å ta vare på vår jord. Men vi har også et spesielt ansvar. Inkludert eksport av olje og gass, bidrar Norge med rundt to prosent av verdens CO-utslipp.

Dette er mye for en nasjon på under én promille av jordens befolkning. Videre er det opplagt at de hjemlige klimagassutslippene må ned dersom Norge ønsker å opprettholde rollen som en troverdig klimaforhandler.

Blir der i tusen år
I tillegg kommer en faktor som er lite kjent men som er særdeles viktig, og som plasserer menneskeskapt klimaending i en egen klasse sammenlignet med andre miljøutfordringer. Faktum er at rundt en femtedel av våre CO-utslipp blir værende i atmosfæren i mer enn tusen år.

Derfor akkumuleres det stadig mer CO i atmosfæren, noe som gjør at vi i dag har mer CO i atmosfæren enn noen gang over de siste én million år.

Desto lenger tid det tar før vi reduserer våre klimagassutslipp, desto større byrde gir vi kommende generasjoner og desto større må framtidige klimakutt være for å nå et gitt klimamål. Det har følgelig stor betydning om vi reduserer klimagassutslippene i dag eller om vi skyver disse fire eller ti eller tyve år fram i tid.

Det er altså meget gode grunner for Storbritannias omfattende – og lovbestemte – utsklippskutt. Og tilsvarende dårlige argumenter for økte klimagassutslipp i Norge.