Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Forsuring påvist i havene rundt Norge

Havforsuring påvirker havets økosystem og må overvåkes nøye. Men enkle pH-målinger er ikke nok. Jevnlig observasjon av hele karbonatsystemet er nødvendig for å overvåke forsuring av havet.

Av: Forskere Abdirahman Omar, Ingunn Skjevlan og Are Olsen ved Bjerknessenteret for Klimaforskning. Publisert i KLIMA 6/2009 .
 

Siden den industrielle revolusjonen startet rundt 1800-­tallet, har havet absorbert rundt halvparten av den CO2 som er sluppet ut fra bruk av fossilt brensel og sementproduksjon. Dette er bra fordi den globale oppvarmingen dermed ikke blir så sterk som den kunne blitt hvis all menneskeskapt CO2 ble værende i atmosfæren. Men det er mindre bra for havets økosystem. Opptak av mennes­ keskapt CO2 i havet fører til lavere pH, lavere konsentrasjon av karbonation (CO32­) – og derfor lavere metningsgrad av kalsiumkarbonat – eller kalk – i sjøvannet. Metningsgraden bestem­mer hvor lett det er for en kalkskjelldannende organisme å danne skallet sitt. Slike organismer bruker karbonat sammen med kalsium til å danne kalsiumkarbonatskjell, og karbonat­-ion er den begrensende faktoren i denne prosessen.

Konsentrasjonen av karbonat­-ion og dets met­ningsgrad er altså interessant og beskrivende for havforsuring. Men disse to parametrene er ikke direkte målbare, og kan kun beregnes dersom en har fullstendig beskrivelse av sjøvannets karbo­natsystem. Dette oppnås bare dersom man måler minst to av de fire målbare parametrene for sjø­vannets karbonatsystem; uorganisk karbon (CT), alkalinitet (AT), pH og deltrykk av CO2 (pCO2). Kombinasjon av målte parameterpar er også viktig, og data for CT kombinert med AT gir minst feil i beregningen av karbonat­-ion og metningsgrad.

Forsuring i Barentshavet

Flere studier har påvist økning av CT og/eller pCO2 i havene rundt Norge som et resultat av at sjøvannet absorberer menneskeskapt CO2 fra atmosfæren (Omar m.fl., 2003 viser resultat fra Barentshavet; Olsen m.fl.,2006 fra de Nordiske Hav; Skjelvan m.fl., 2008 fra Norskehavet). Estimatene fra disse studiene kan brukes til å bestemme direkte de menneskeskapte endringene i pH, karbonat­ion og metningsgrad. På denne måten unngår vi at resultatene drukner i naturlig variasjon.

Omar m.fl. (2003) dokumenterte en menneske­ skapt pCO2­økning på 42 μatm i overflatevannet i Barentshavet fra 1967 til 2000. Dette tilsvarer en reduksjon i både pH og metningsgrad på hen­ holdsvis 0,07 og 0,35 i denne tidsperioden. Disse forandringene er i samme størrelsesorden som dagens typiske sesongvariasjoner i Barentshavet og understreker viktigheten av å kunne beskrive naturlige variasjoner og skille disse fra de forand­ringene som skyldes opptak av menneskeskapt CO2 i havet.

Konklusjonen er derfor at for å få en brukbar overvåkning av havforsuring i framtiden, må minstekravet være å måle både uorganisk karbon, alkalinnitet og surhetsgrad. Dette, sammen med hydrografi og næringssalter, vil på best mulig måte beskrive naturlige variasjoner og skille disse fra menneskeskapte forandringer. Mer informasjon om havforsuringsmåling kan finnes i «Guide for Best Practices in Ocean Acidification Research and Data Reporting» redigert av Riebesell, Fier­ bel, og Gattuso. Et utkast er tilgjengelig på www. epoca­project.eu.