Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Hva kan skje med Briksdalsbreen?

Nye beregninger med en dynamisk bremodell koplet til værparametre, viser at fronten til Briksdalsbreen kan trekke seg 2,5 til 5 kilometer tilbake fram mot århundreskiftet. Det spektakulære brefallet kan dermed forsvinne, og breen kan bli en platåbre som smelter gradvis ned.

Av: Professor Atle Nesje UiB/Bjerknessenteret og Tron Laumann, lektor Rælingen videregående skole, en sampublikasjon med Klima 6-2008.

Lik de fleste breene i Norge var tilbakegangen til Briksdalsbreen stor i 1930-40-årene grunnet både høye sommertemperaturer og mindre vinternedbør enn vanlig. I 1990-årene hadde Briksdalsbreen et framrykk som i hovedsak var forårsaket av mye vinternedbør (Andreassen m fl. 2005, Nesje 2005). Etter 1996 til 1997 har breen trukket seg tilbake 464 meter, og det er derfor av allmenn interesse å kunne gi en prediksjon av framtidige frontposi¬sjoner på grunnlag av de nyeste klimascenariene.

Briksdalsbreen (11,9 km2) er en vestlig maritim utløper fra Jostedalsbreen (figur 1 og 2). Brefallet er lett tilgjengelig og breen er ett av Norges mest besøkte turistmål. Brefrontens beliggenhet er blitt målt årlig siden 1900, og breen har trukket seg tilbake 860 meter siden den tid.

 Figur 1. Sattelittbilde over deler av Vestlandet. B - Briksdalsbreen, N - Nigardsbreen.
 
 Figur 2. Kart over Briksdalsbreen og dens arealfordeling. Den sentrale flytelinjen er stiplet. Avstanden mellom gridpunktene er 100 meter.


Nye modellberegninger

Koplingen mellom klimadata og breen gjøres ved å benytte breens massebalanse via en dynamisk bremodell. Det er svært få direkte målinger av massebalansen på Briksdalsbreen  (Pedersen 1975). Derfor er målingene på den tilgrensende Nigardsbreen benyttet. På denne breen er det utført massebalansemålinger siden 1963 av Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE). Laumann og Nesje (2009) har etablert en massebalansemodell for Briksdalsbreen og Nigardsbreen med klimadata fra Bergen.

Arealfordelingen til Briksdalsbreen er godt dokumentert på to kart utgitt i 1964 og 1994 av Statens Kartverk. På grunnlag av disse kartene er den sentrale flytelinjen inntegnet (gridavstand 100 meter, figur 2). Det er svært begrenset informasjon om Briksdalsbreens tykkelse. For breens akkumulasjonsområde finnes et grovt dybdekart laget av NVE. Det viser en bretykkelse på cirka 300 meter. I den bratte delen av breutløperen finnes det ingen dybdedata, men gode estimater kan her finnes ved bruk av enkle bredynamiske likninger.

Med de beste estimatene for breens geometri og klimadata fra Bergen, er beliggenheten av brefronten til Briksdalsbreen beregnet og sammenliknet med de målte verdiene. Bortsett fra etter år 2000 viser figuren rimelig godt samsvar mellom målte og beregnede frontposisjoner. Modellen feiler imidlertid i simuleringen av den store tilbakegangen av Briksdals¬breens front etter år 2000. Det synes rimelig, som også antatt hos Laumann og Nesje (2009), at denne tilbakegangen i stor grad skyldtes økende kalving av en tilbakesmeltende front i brevannet. Frontens tilbakesmelting i denne perioden er derfor ikke bare klimarelatert. Dybdekart av vannet foran breen viser et gjennomsnittsdyp på cirka 15 meter, noe som vil gi en betydelig tilbaketrekking av brefronten på grunn av kalving. Dette kan simuleres av modellen ved å anta en større smelting i de nederste gridpunktene på breen mens den står i vann.

Framtidige frontposisjoner

FNs klimapanel (IPCC) har angitt flere ulike scenarier for utviklingen av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren (Special Report on Emission Scenarios: SRES scenarier, Nakicenovic m fl. 2000). Disse blir benyttet i de såkalt generelle sirkulasjonsmodellene (GCM) til å simulere framtidige klimascenarier. To sentrale GCM-er som er benyttet som grensebetingelser for nedskalering med norske regionale modeller (RCM), er utviklet ved Max Planck-instituttet i Tyskland og ved Hadley-senteret i England. I denne studien er det brukt 11 europeiske simuleringer for å nedskalere A2-scenari¬et til IPCC til å gjelde Vestlandet fram til siste halvdel av det 21. århundre (Sorteberg og Andersen 2008). Spesifikke årlige nettobalanseverdier for fortløpende 30-årsperioder fra 1961 til 1990 til 2071 til 2100 er beregnet ved å anta en lineær trend fra første til siste normalperiode. De daglige temperatur- og nedbørverdier er scenariekorrigert for hvert år i 30-årsperiodene. Den første perioden blir gitt år 1975 og siste perioden er gitt året 2085.

For å kunne gjøre beregninger av hva som kan skje med breene i et framtidig klima, trenger man en dynamisk bremodell koplet til værparametre. Det finnes flere slike modeller i den glasiologiske litteraturen. Den som er benyttet her, er brukt i flere tilsvarende studier (Oerlemans 1996, 1997a, 1997b, Stroeven m. fl. 1989, Creull 1992).

Den dynamisk bremodellen er kjørt fra 1963 til 2085 med målte massebalansedata fra 1963 til 2007, og scenarieberegnede verdier fram til 2085. Av de 11 beregnede nettobalansescenariene har vi valgt maksimum, minimum og midlere scenarier fra IPCC-scenariet SRES A2. Brefrontens beliggenhet i forhold til 1963 er vist i figur 3a og b.  Kalving er tatt med dersom bre¬fronten står i vann og er tilbakesmeltende. Etter at brefronten er ute av vannet, forespeiler modellen økende tilbakesmelting oppover den bratte dalbunnen og vekk fra vannet. På disse stedene indikerer modellen at brefronten har en rask tilbakegang selv om klimapåtrykket er det samme. Dette skyldes at breen blir avsnørt og det dannes en såkalt regenerert bre. Brefallet kan dermed forsvinne og bli til en platåbre som gradvis vil smelte bort (figur 3b og 4).

 
Figur 3a.  Beregnede frontposisjoner fra 1975 til 2085 for ulike klimascenarier. Forklaringer på klima¬scenariene i teksten.
 
 Figur 3b. Lengdeprofiler ved år 2085 for ulike klimascenarier.

 

 

Utvalgte referanser

 

    Andreassen, L.M.,  Elvehøy, H., Kjøllmoen, B., Engeset, R.V. og Haakensen,
    N. 2005: Glacier mass balance and length variations in Norway. Annals of Glaciology 42, 317-325.
    Laumann, T. og Nesje, A. 2009: A simple method of simulating the future frontal  position of Briksdalsbreen, western Norway. The Holocene, i trykk.
    Nesje, A. 2005: Briksdalsbreen in western Norway: AD 1900 -2004 frontal fluctuations as a combined effect of variations in winter precipitation and summer temperature. The Holocene 15, 1245-1252.
    Oerlemans, J. 1997a: A flowline model for Nigardsbreen Norway: projection of future glacier length based on dynamic calibration with the historic record. Annals of Glaciology 24, 382-389.
    Oerlemans, J. 1997b: Climate Sensitivity of Franz Josef Glacier, New Zealand, as Revealed by Numerical Modeling. Arctic and Alpine Research 29, 233-239.
    Pedersen, K. 1976: Briksdalsbreen, Vest-Norge. Glasio¬logiske og glasialgeologiske undersøkelser. Hovedfags¬oppgave ved Universitetet i Bergen.
    Sorteberg A. og Andersen M.S. 2008: Regional precipitation and temperature changes for Norway 2010 and 2025. Report nr 28, Report Series of the Bjerknes Centre for Climate Research, Bergen. 36 s.