Gå til hovedinnhold

The Bjerknes Centre is a collaboration on climate research, between the University of Bergen, Uni Research, the Institute of Marine Research, Nansen Environmental and Remote Sensing Centre.

Tatt av vannmassene

Helene R. Langehaug holder av det store blå.

Helene R. Langehaug brukte doktoravhandlingen sin på å studere havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren de siste 500 årene, med fokus på tiårige svingninger.

Det har satt spor:

Helene Langehaug 2015
Helene Langehaug forsker på havsirkulasjon i klimamodeller ved Nansensenteret og Bjerknessenteret. Foto: Gudrun Sylte

– Jeg finner vannmasser spennende. Hva kan vi lære fra disse massene? Bevegelsene i havet? Strømmene? Hvordan vannmassene forandrer seg sier noe om hva de kommer bort i på sin ferd, og de hjelper oss å forstå den større dynamikken i havet og havets betydning for klimaet, ja, dette som blir kalt «havets minne».

– Det var poetisk?

– Det handler raskt om forholdet mellom det virkelige og modeller. I doktoravhandlingen brukte jeg en klimamodell for å studere havsirkulasjonen i den nordlige delen av Nord-Atlanteren, hvordan varmt og saltholdig vann fra ekvator møter arktisk vann. På sin vei nordover endres vannmassene, vannet avgir varme til atmosfæren, blir kaldere og blandes med mindre salt vann, før det synker ned og returnerer mot sør som en kald dyphavsstrøm. Havstrømmene og sirkulasjonen er essensielle for å kunne forstå klimaforandringer.

– Du jobber fortsatt med vannmassene?

– Ja, for nå er jeg med i forskningsprosjektet EPOCASA. Vi har et mål om å utvikle et modellsystem som kan gi klimavarsling for De nordiske hav og Arktis, Norges nærliggende havområder. Klimavarsling er basert på klimamodeller, men ikke utelukkende. Vel så viktig er tilfanget av havobservasjoner fra den virkelige verden, som vi mater modellene med for å gjenskape observerte mønstre.

– Hvordan fungerer dette i praksis?

– Konkret sammenligner jeg nå tre ulike modeller, en tysk og to franske. Modellene blir matet med observasjoner, og så undersøker jeg hvordan modellene klarer å treffe den faktisk observerte situasjonen i De nordiske hav og Barentshavet. Vi ser at to av modellene treffer noenlunde de første 1-3 årene, og deretter dårlig. Men plutselig ser vi at to modeller svinger noenlunde i takt med observasjonene igjen etter 5-7 år. Dette er overraskende, hvorfor er det slik?

– Spennende, hva kan det være?

– Vi lurer på om det kan ligge signaler i vannmassene fra sør som over lang tid forplanter seg nordover. Det tar noen år fra vi ser uvanlige verdier i vannet for eksempel vest for England, til vi kan se dem igjen ved Svalbard. Det er dette vi kaller prediktabilitet, altså om det er mulig å forutsi situasjonen i havet ti år fram i tid.

– Og da må du gå grundig til verks.

– Ja, det gjelder å kartlegge styrkene og svakhetene til de ulike modellene, og finne ut hvilke trekk som går igjen for alle modellene. Vi prøver å forklare hvorfor vi får gode og dårlige resultat, for å få til bedre treff mellom simuleringer og observasjoner. Den fasen jeg er i nå består for det meste av statistiske analyser.

– Det er et nitidig arbeid?

– Jeg synes det er mer spennende å se på de dynamiske prosessene. Det gleder jeg meg til!