Bjerknessenterets mål er å forstå klima
til nytte for samfunnet.

Nyheter

949 results

Vatnet langs Norskekysten blir lettare

Vatnet langs Norskekysten blir lettare gudrun man, 07/06/2020 - 09:40 Vatnet langs Norskekysten blir lettare Vatnet på botn av Masfjorden har ikkje blitt skifta ut sidan 2011. Ny forsking viser at vatnet langs Norskekysten vert lettare. Det er dårleg nytt for vasskvaliteten i visse fjordar.

– Botnvatnet frå Haugsværfjorden luktar rotne egg, seier Elin Darelius, førsteamanuensis ved Geofysisk institutt, UiB og forskar ved Bjerknessenteret.

Haugsværfjorden er den eine av dei to fjordarmane inst i Masfjorden. Oksygenet i vatnet er brukt opp, det er mange år sidan vatnet nedst i fjordbassenget inne er skifta ut.

I dei djupe fjordane langs Vestlandet, vert vatnet på botn av fjordbassenga innestengt av fjordterskelen lengst ute mot kysten. Om ikkje vatnet vert skifta ut, vil oksygenet i vatnet over tid bli brukt opp, og vasskvaliteten vert dårlegare.

Kor ofte vatnet i fjordbassenget vert skifta ut, varierer frå fjord til fjord. Nokre stader går det berre eit par veker, andre stader fleire år. Masfjorden nord for Bergen, er ein fjord i den siste kategorien.

– Kor ofte ein får ei utskifting, handlar både om kor effektivt lett vatn blandast ned i fjordbassenget, i tillegg til kor stor variasjon det er på tettleiken i vatnet langs kysten, fortel Darelius.

skisse fjordterskel
skisse over fjordterskel og tungt vatn som renn inn i fjordbassenget
Ferskvatn er lettare enn saltvatn. Difor flyt smeltevatn og elvevatn i fjordane øvst, og ferskvatnet blandar seg over tid nedover i fjordbassenget. For å få skifta ut vatnet i fjordbassenget, må vatnet ute ved fjordterskelen vere tyngre enn vatnet i fjordbassenget, slik at det strøymer inn i fjorden. Illustrasjon: Elin Darelius

Stilleståande vatn

Elin Darelius har undersøkt data frå åtte hydrografiske stasjonar langs Norskekysten, tilbake til 1930. Tettleiken vatnet har på eit gitt djup, varierer frå måling til måling. Det heng saman til dømes med kva retning vinden bles frå. Om kystvatn som er tyngre enn vatnet i fjordbassenget, kjem opp til nivået der fjordterskelen er, kan det renne over og inn i fjordbassenget. Då får ein ei utskifting i fjorden.  

Men observasjonane frå seks av dei sørlegaste stasjonane viser at vatnet ved terskelnivå ikkje like ofte før får like høg tettleik, det er ikkje tungt nok til å renne over fjordterskelen. Etter 1990 er det ein synkande trend – og det er dårleg nytt for vasskvaliteten i mange fjordar.

Darelius har satt observasjonane inn i ein statistisk modell, som no er publisert i tidsskriftet Estuarine, Coastal and Shelf Science.

Elin Darelius skriv sjølv om forskninga på bloggen (engelsk)

Det er fleire element som påverkar tettleiken i vatnet. Varmare vatn er lettare, og når vatnet i havstraumane nordover langs Norskekysten vert varmare, vert det også lettare. Eit anna element er vindretning ved kysten. Nordavinden dreg overflatevatnet vekk frå kysten og tyngre vatn frå djupet, vert løfta opp.

Først når ein har rette forhold i vassmassane på kvar side av fjordterskelen, vert vatnet inne i fjordbassenget skifta ut.

 

Tilfellet Masfjorden

For Masfjorden viser resultatet at det i gjennomsnitt går to år lengre mellom kvar utskiftning av botnvatn i Masfjorden, og at det no er seks gongar større sjanse for at vatnet blir meir enn ti år i fjorden no, enn før 1990.  

Sist botnvatnet i Masfjorden vart skifta ut, var i 2011. 


– Data frå tokt no tidleg i juni, viser at det ikkje har vore utskifting i fjorden så langt i år. Oksygenkonsentrasjonen er i dei djupaste delane av fjorden på det lågaste nivået som er målt sidan 1975. I Haugsværfjorden er det ikkje oksygen i botnvatnet det heile, seier Darelius.

I Masfjorden har ein i ei årrekke hatt tokt for biologistudentar, og i dei seinare åra for oseanografistudentar. Det gjer at ein har ei lang dataserie over vasskvalitet i fjorden. Oksygenkonsentrasjonen i dei djupaste delane av fjorden er heilt nede på 2,3 ml/l. Mellom 1975 og 1990 ligg konsentrasjonen i snitt mellom 4 og 5 ml/l.

Terskelen inn til Masfjorden er 70 meter djup. Inne i fjorden er djupet på 300 meter, og på 200 meters djup byrjar oksygennivået å synke drastisk. Darelius påpeiker at dei øvre vasslaga oftare vert skifta ut.

I Haugsværfjorden inst i Masfjorden, er terskelen ikkje djupare enn 10-20 meter. Fjorden er 120 meter djup her inne, og allereie på 60-70 meters djup er det slutt på oksygen.

Ei gruppe biologar ved UiB har også sett på problem for levande liv i fjordar der oksygennivået går ned. Her finn du artikkelen (engelsk)

 

Vassprøvar med indikator på oksygennivå
Null oksygen: Vassprøvar frå Haugsværfjorden med tilsett indikator for oksygen. Dei blå flaskene til høgre i biletet indikerer at det ikkje er oksygen i vatnet. I Haugsværfjorden skal ein ikkje lengre ned enn 30-40 meter før det er ikkje er oksygen i vatnet. Foto: Elin Darelius 

 

Regner på issprekker

Regner på issprekker Ellen Viste ons, 07/01/2020 - 10:15 Regner på issprekker Islandske Einar Ólason er isforsker. Vi har bedt ham om istips.

Hva slags is er du mest interessert i?

– Sjøis. Jeg jobber med å finne ut hvordan man kan modellere hvordan isen i Arktis beveger seg når det blåser. Isen sprekker i linjer som kan være hundrevis av kilometer lange. På slutten av 1990-tallet ble satellittmålingene av isbevegelser så nøyaktige at man kunne se at dette skjedde. Plutselig beveget is på hver side av sprekken seg hver sin vei. Da skjønte man at ismodellene ikke var gode nok, for der så man ingen slike brå skift. At råkene bare er fra noen få meter til noen kilometer brede, var ikke den eneste utfordringen. For å få dem frem i modellene, måtte man finne en ny måte å beregne isbevegelser på.

Har dere fått det til?

– For seks måneder siden var vi ikke særlig optimistiske, men nå er vi veldig glade. Vi har klart det meste. I samarbeid med forskere i Frankrike har vi bygget opp en ismodell med en helt ny isdynamikk. Vi har jobbet med å beskrive kreftene inne i isen når vinden drar i den fra oversiden og havet fra undersiden. Det er basert på hvordan steiner knekkes. 

Hva skal dere gjøre nå?

– Vi vil bruke modellen vi har utviklet som et verktøy for å studere hva som skjer når isen sprekker. Råkene er ikke brede, men temperaturforskjellen mellom luften over og havet som åpner seg, er enorm. Det kan være 30–40 kuldegrader i luften og –2 i vannet. Vi vet at det kan ha veldig stor påvirkning lokalt, men ikke hvor mye det betyr på regional skala. Det kan vanskelig måles, men nå kan vi modellere det.

Når er det gøyest å være isforsker?

– Når ting endelig virker og når jeg forstår noe jeg ikke forsto fra før. Det skjer ikke så ofte, men når det skjer, er det noe helt spesielt. 

Hva slags is vil du anbefale?

– Kroneis med sjokolade. Den ligner på isen Topper, som jeg spiste på Island som barn. En liten butikk der jeg vokste opp, solgte også softis. Om vinteren var maskinen stengt, og sommeren begynte når softisen kom. Siste skoledag gikk vi alltid dit.

I Bjerknessenterets podkast forteller Einar Ólason mer om arbeidet med å modellere fremtidens sjøis.

 

Glidarar under isen i Barentshavet

Glidarar under isen i Barentshavet Anonymous (ikke bekreftet) tor, 06/25/2020 - 13:34 Glidarar under isen i Barentshavet Å sende sjølvgåande torpedoliknande målerobotar under sjøisen har gitt heilt nye og unike data. Eivind H. Kolås skriv om ein operasjon med stor risiko, men med uvurderleg forskningsverdi når ein lukkast.

Av Eivind Kolås, phd.student ved UiB, BCCR og Arven etter Nansen. 

Sjøsetting av glider Foto: Rudi Caeyers UiT
Sjøsetting av ein Seaglider frå Kronprins Håkon. Foto: Rudi Caeyers, UiT/ Nansen Legacy

Iskantsona, episenteret for algevekst og formeiring av plankton, er hjørnesteinen i det arktiske økosystemet. Difor er det også svært viktig å forstå kva som styrer variasjonar i iskantsona. Av spesiell interesse er området i Barentshavet der varme og salte vassmassar frå Atlanterhavet, møter kalde, og ikkje fult så salte, vassmassar frå Arktis. Fronten mellom desse vassmassane styrer i stor grad utstrekkinga av sjøisen i Barentshavet. Is som vert blåst ut i vassmassane frå Atlanterhavet smeltar nokså raskt.

Men kva styrer fronten sin posisjon og korleis bevegar vassmassane seg i eit område som store delar av året er dekka av sjøis? Dette er nokre av spørsmåla vi ynskjer å finne svar på når vi sender verdifulle instrument under isen, utan å vera heilt sikker på om vi får dei tilbake.

Ein sjølvgåande målerobot

Eit instrument som nyttast for å forske på nettopp dette sårbare området, er ein såkalla autonom glidar av typen Seaglider. Eit sjølvgåande, torpedoliknande objekt med vengjer, ror og antenne. Seaglideren kan gjere målingar av blant anna temperatur, trykk, saltinnhald, oksygen og fluorescens.

Autonome glidarar er svært gunstige instrument å bruke når ein forskar på havet. Dei er mykje billigare å drifte enn eit skip, og dei forureinar minimalt. Seaglideren, som er vist på biletet, kan samle data i opp til 6 månader, og bevege seg hundrevis av kilometer medan den dykkar frå overflata, ned til havbotn, og opp att til overflata. Frå tida glidaren vert sluppen i sjøen til den vert henta inn att, handlar det om å bruke minst mogleg energi på mest mogleg framdrift og lengst mogleg levetid.

Å fly under isen

Glidaren er i sin heilskap designa for å vera så strømlinjeforma som mogleg. Det vil seie at den er laga for å gli lettast mogeleg gjennom vatnet. Den har ingen rørlege delar på utsida av skroget, ikkje ein gong ein propell.

All framdrift vert laga av ein pumpe på innsida av skroget. Ei blære fylt med olje vert tappa for olje for å lage negativ oppdrift, eller fylt med olje for å lage positiv oppdrift. Dermed styrer pumpa om glidaren skal søkkje eller stige, og sjølve framoverrørsla kjem av vengjene.

Den flyg!

Vinkelen glidaren flyg gjennom vatnet med, kor fort den skal fly og korleis den svingar vert bestemt av oppdrifta og batteriet sin posisjon inne i glidaren. Batteriet kan nemleg justerast i forhold til massesenteret til glidaren for å få større eller mindre vinkel på dykket.

Batteriet kan også roterast for å få glidaren til å svinge. Normalt bevegar glidaren seg med ein vertikal fart på om lag 10 cm/s, og kan halde ei horisontal fart på opp mot 25 cm/s. I løpet av eit dykk avgjer glidaren sjølv kva manøvreringar som må til for å få dykket til å bli slik som piloten ynskjer det.

For ja, det må ein pilot til sjølv om glidaren er sjølvgåande.

Kvar gong glidaren kjem til overflata, koplar den seg opp mot ein server via ein satellitt, og lastar ned nye kommandoar før den sender all data den har samla inn i løpet av dykket. Data den sender vert så analysert av ein pilot som kan gi nye kommandoar innan neste gong glidaren koplar seg opp.

Når glidaren oppheldt seg i Barentshavet, kommuniserer piloten med glidaren om lag kvar andre time - heilt til den møter sjøis.

Utfordrande is

Ulempa med å bruke glidarar i Barentshavet er at dei i utgangspunktet ikkje var designa for å operera ved og under isen. Dette gjer datainnsamlinga i Barentshavet litt meir komplisert, og ein god del meir utfordrande for piloten. 

Ein glidar er avhengig av å koma til overflata for å få vite si eiga GPS posisjon og for å få informasjon frå piloten. Men ein glidar kan ikkje koma opp når den er under tett sjøis. Dessutan er det svært risikabelt å la glidaren gå til overflata innimellom sjøis.

Glidaren kan setje seg fast, antenna kan knekkast av isen og skroget kan knusast. Likevel sender vi glidaren inn under isen, meir eller mindre i blinde.

Utstyrt med rømmingsveg

For å unngå at glidaren kjem opp til overflata i nærleiken av sjøis, nyttast temperaturmålingar.

Der det er sjøis vil temperaturen på havoverflata vera ved frysepunktet. Dersom glidaren nærmar seg overflata og målar temperaturar svært nærme frysepunktet, vil den gjere eit nytt dykk utan å gå til overflata. Den vil i staden halda fram i den retninga den hadde ved førre dykk.

Men dersom glidaren er på veg nordover når den bevegar seg under isen, er det lite sannsynleg at det blir mindre is med det første. Glidaren må vera utstyrt med ein rømmingsveg før den forsvinn under isen. Rømmingsvegen er ein førehandsprogrammert kompassretning som skal ta glidaren vekk frå sjøisen.

Etter ei viss tid, ofte eit døgn, utan kontakt med overflata og satellitt, vil glidaren automatisk gå mot rømmingsvegen.

Dette er siste, og einaste håpet for å få glidaren tilbake. Piloten må derfor alltid vite kvar glidaren kan koma til å møte sjøis, og i kva retning den må rømma for å koma ut igjen. Frå glidaren går under isen til den dukkar opp att kan ikkje piloten gjera anna enn å følgje med på iskart og vente i spenning.

Heldigvis har bruken av glidarar under isen vore vellukka så langt. Målingane av temperatur, trykk, salt og oksygen, samla inn av glidarane i Barentshavet er heilt unike. Ingen har sendt glidarar under sjøisen her før.

Kva desse målingane kan fortelja oss om iskantsonen si variabilitet og korleis vassmassane bevegar seg blir spanande å sjå.

Sjøglideren er frisett og klar for oppdrag i havet. Foto: Rudi Caeyers
Sjøglideren er frisett og klar for oppdrag i havet. Foto: Rudi Caeyers, UiT/ Arven etter Nansen 

 

INES viderefører modellutviklingen

INES viderefører modellutviklingen gudrun lør, 08/04/2018 - 12:46 INES viderefører modellutviklingen Utvikling av den norske jordsystemmodellen NorESM er et kjernepunkt i norsk klimaforskning. Nå fortsetter i infrastrukturprosjektet INES.

Logo for ines

Den norske jordsystemmodellen NorESM er høyt anerkjent internasjonalt. Samtidig er utvikling og drift av en klimamodell er noe som krever spesialkompetanse. 

Fra 2018 etablerer Norges Forskningsråd Infrastructure for Norwegian Earth System modeling (INES) som en nasjonal forskningsinfrastruktur.

Det gjør at drift og utvikling av den norske jordsystemmodellen, eller klimamodellen NorESM, har egen finansiering.

Drift versus forskning

Både innen utvikling og bruk av klimamodellen kreves det forskning, noe som fremdeles vil bli knyttet til forskningsprosjekt. Det kan være å forstå vekselvirkninger i klimasystemet og forskning på rene geofysiske prosesser som for eksempel blandingsprosesser i havet, permafrostsmelting og skyprosesser i atmosfæren.

– Å forstå de geofysiske prosessene og formulere en matematisk modell for disse ser vi på som en forskningsoppgave. Å realisere dette i et dataprogram er en utpreget teknisk jobb som vi anser som en infratrukturoppgave. Vi tror det er nyttig å skille mellom disse oppgavene, sier Mats Bentsen, som leder prosjektet. 

Bentsen er forsker i NORCE og leder klimamodelleringsarbeidet i Bjerknessenteret. 

Når Norge nå definerer jordsystemmodellen som infrastruktur, går man samme veien som de fleste andre store klimaforskningssentre i verden.

Både Max Planck instituttet i Tyskland, Hadleysenteret i Storbritannia og IPSL i Frankrike har alle egne sentre som tar seg av drift og utvikling av modellene.

Les også: Klimamodellering blir infrastruktur 

 

Ny doktorgrad: Gjenskaper endringer i havtemperatur med mikrofossiler

Ny doktorgrad: Gjenskaper endringer i havtemperatur med mikrofossiler Anonymous (ikke bekreftet) tor, 06/25/2020 - 09:55 Ny doktorgrad: Gjenskaper endringer i havtemperatur med mikrofossiler Niklas Meinicke disputerer 25.6.2020 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "Clumped isotope thermometry in foraminifera - From calibration to Plio-Pleistocene temperature reconstructions in the Indo-Pacific Warm Pool".

I den geologiske tidsalderen Pliosen for 5.3 til 2.6 millioner år siden, var klimaet varmere enn i dag. Sannsynligvis var globale temperaturer og atmosfærisk CO2 på nivå med det vi forventer å se i kommende tiår som følge av menneskeskapte klimagassutslipp. Dette gjør Pliosen til en nyttig potensiell analog for fremtidens klima, og til en ideell tidsperiode å studere for å forstå hvordan klimasystemet oppfører seg i en varmere verden.

Meinicke har arbeidet med å videreutvikle isotopklyngetermometri, en relativt ny metode innen klimaforskning, til bruk på karbonatmikrofossiler (foraminiferer) fra havbunnssedimenter. Denne teknikken har så blitt brukt til å gjenskape endringer i havtemperaturer fra Pliosen og frem til i dag.

I avhandlingens første studie bruker Meinicke metoden for å fastslå forholdet mellom vanntemperatur og isotopklyngesignalet i foraminiferer. Fordi dette forholdet er konstant gjennom tid, kan kalibrasjonen brukes til å gjenskape temperaturer langt tilbake i tid hvor andre metoder kan være uegnede.

Den nyutviklede kalibrasjonen brukes til å rekonstruere temperaturer fra vestlige deler av det ekvatoriale Stillehavet og havområdene nord for Australia. De undersøkte regionene representerer de varmeste områdene i verdenshavet, men hvordan temperaturene har utviklet seg gjennom Pliosen har lenge vært gjenstand for debatt.

Nye resultater ble brukt til å gjenskape havtemperaturer og øke forståelsen om hvordan sirkulasjonen mellom Stillehavet og det indiske hav har endret seg over tid. Meinickes resultater viser at de vestlige delene av det ekvatoriale Stillehavet antagelig ikke var betydelig varmere i Pliosen enn i dag, til tross for et globalt varmere klima.

Med disse resultatene bidrar Meinicke til å løse en langvarig vitenskapelig debatt. Disse funnene kan ha viktige implikasjoner for vår forståelse av atmosfærisk sirkulasjon i fortiden, samt for vår kunnskap om både tidligere og fremtidige klimaendringer.

Medaljesamlinga til tre generasjonar Bjerknes-forskarar får no sin naturlege plass ved Bjerknessenteret for klimaforsking og Geofysisk institutt på UiB. Sjå opninga av utstillinga her 23. juni.

Sunniva har vunnet geoforskning.no sin formidlingskonkurranse

Sunniva har vunnet geoforskning.no sin formidlingskonkurranse andreas tor, 06/18/2020 - 11:34 Sunniva har vunnet geoforskning.no sin formidlingskonkurranse Vant med bidraget «Kan flere tusen år gammel aske bidra til å løse klimagåten?»

Sunniva Rutledal er ph.d.-stipendiat ved Institutt for geovitskap og Bjerknessenteret, tilknyttet ice2ice-prosjektet.

Les Sunniva Rutledals bidrag her: 

Vulkansk aske opptrer som en tidsmarkør i ulike geologiske klimaarkiv, her illustrert ved iskjerner fra Grønland og sedimentkjerner fra Nord-Atlanteren. Illustrasjon: Rutledal, S.
Vulkansk aske opptrer som en tidsmarkør i ulike geologiske klimaarkiv, her illustrert ved iskjerner fra Grønland og sedimentkjerner fra Nord-Atlanteren. Illustrasjon: Rutledal, S.

«Konkurransen ble arrangert av geoforskning.no i samarbeid med landets geofaglige institutter og Aftenposten Viten for sjette året på rad.

Målet for konkurransen å skape blest rundt geofaglig forskning, hedre gode formidlere og oppmuntre forskningsmiljøene til å fortelle om forskningen sin til omverdenen. Et forskningsprosjekt er som kjent ikke avsluttet før det er formidlet.»

Les om konkurransa, og alle bidraga på geoforskning.no.

Havet kan hjelpe oss å redde kloden

Havet kan hjelpe oss å redde kloden Anonymous (ikke bekreftet) tor, 06/18/2020 - 09:46 Havet kan hjelpe oss å redde kloden Vi kan fortsatt begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Men da må vi fjerne klimagasser fra atmosfæren, i tillegg til å redusere utslippene. Forskere skal finne ut om havbasert negativ utslippsteknologi kan spille en essensiell og bærekraftig rolle. 

Av Veronica Helle, NORCE og Gudrun Sylte, Bjerknessenteret, basert på pressemelding fra GEOMAR

 

Grafisk framstilling av havteknologi for nullutslipp, GEOMAR
Grafisk framstilling av ulike havteknologiløsninger for å oppnå nullutslipp. Illustrasjon ved GEOMAR


Negativ utslippsteknologi (NETs) har allerede blitt undersøkt i flere år med tanke på potensiale og risiko. Frem til nå har imidlertid fokuset stort sett vært på landbaserte metoder. Havet har stor kapasitet både til å ta opp karbon og lagre karbon, men kunnskapen om teknologi for å kunne lagre karbon i havet er fortsatt begrenset.   

I prosjektet OceanNETs skal forskere fra seks land tette disse kunnskapshullene. 

NORCE og Bjerknessenteret deltar i prosjektet, som koordineres av det tyske forskningsinstituttet GEOMAR. EU finansierer prosjektet med til sammen 7,2 millioner euro de neste fire årene som en del av Horizon2020-programmet. 

Forskerne skal undersøke om havbasert NETs kan ha en essensiell og bærekraftig rolle for å nå 1,5-gradermålet. 

I 2015 ble det internasjonale samfunnet gjennom Paris-avtalen enige om å begrense den globale oppvarmingen til to grader eller mindre innen 2100. Og i 2018 publiserte klimapanelet (IPCC) en rapport som viser klare fordeler med å begrense den globale oppvarmingen til bare 1,5 grader. Noen av fordelene er mindre tap av biologisk mangfold, færre ekstreme værhendelser og mindre havnivåstigning.  

 

Mulig å oppnå 

Modellberegninger brukt av IPCC viser dessuten at 1,5-gradersmålet fremdeles er oppnåelig. Men da kreves det også at vi tar i bruk teknologi som fjerner CO2 fra atmosfæren. Dersom vi fjerner mer CO2 enn vi slipper ut i luften, har vi negative utslipp.  

Forskere fra NORCE Klima og Bjerknessenteret skal gjennomføre jordsystem-modellering for å forstå potensialet og virkninger av havbasert teknologiutvikling for negative utslipp.  

– Vi vil bidra til å identifisere hvor mye karbon havet kan ta opp, både fysisk og kjemisk. Samtidig må vi identifisere fordeler og risiko ved ulike teknologiløsninger i havet. Vårt arbeid i prosjektet inkluderer å forsterke kapasiteten i klimamodellen NorESM2, slik at vi også kan simulere de ulike teknologiløsningene, sier Jörg Schwinger, forsker i NORCE og Bjerknessenteret. 

En klimamodell, eller jordsystemmodell, fungerer som et laboratorium, der man kan gjennomføre ulike eksperimenter i jordsystemet. Gjennom modellsimuleringer får man tilbakemeldinger på hvordan jordsystemet reagerer, for eksempel endringer ved havforsuring.  

– Vi vil til slutt simulere havbaserte NETs for å se hvor mye disse teknologiene kan bidra til å nå målene i Parisavtalen, forteller Schwinger. 

 

Folkelig aksept 

I tillegg skal samfunnsforskere fra NORCE undersøke hva folk mener om ulike havbaserte NETs, og hva de assosierer med å bruke havet på denne måten.  

– Dette er viktig å finne ut av fordi dersom folk mener løsningene er uakseptable, kan dette møte motstand, og da kan det bli politisk vanskelig å gjennomføre, sier Gisle Andersen, forsker i NORCE. 

 
Fokuset er ikke bare på den vitenskapelige evalueringen av disse teknologiene, men også på deres innvirkning på politikk, økonomi og samfunn. 

 

Har folks bekymringer for klimaendringene endret seg det siste året? Thea Gregersen fra Norsk medborgerpanel presenterer deres siste resultater fra undersøkelsen om norske klimaholdninger. 

I Sibir er mai-temperaturen 12 grader over normalt. Dei sørlege delane av Sibir opplevde temperaturar målt til 35 grader C.  Den unormale varmeperioden i det nordlege Russland har pågått sidan januar, skriv Igos Ezau.  

Dagens situasjon gjer ein tredagars konferanse umogeleg. Som ein forsmak til neste års ordentlege konferanse, går Ocean Outlook online i møte med utfordringar for framtidas hav. 

Den arktiske sjøisen er i bevegelse heile året. Den utvidar seg til sitt ytterste i mars, og når sitt minimum i september. Variasjonane gjennom året, og frå år til år, beror på vind, vær, og havstraumane. Men Arktis er i endring.